Sammen med fantastisk jente, hun vil ha ett barn, jeg to. Fortsette eller avslutte forholdet?

[Gjest Studenten]

Hei,

jeg er en gutt i midten av 20 årene ingen barn, hun er ei nydelig jente på 28 og har ett barn fra tidligere ekteskap. Vi har vært sammen i snart ett år og har det HELT FANTASTISK sammen. Vi er som ment for hverandre, og dette bekreftes spontant av utenforstående, venner, familie og tilfeldige jobbkollegaer. Vi er som to dråper fra samme vannglass. Ok dere skjønner tegninga...

Alt er altså bra med oss, unntagen én ting. Vi kan snakke sammen om alt, vi er ærlige, kjærlige you name it. MEN i det siste har vi forstått at vi kan ende opp sammen og da er det noen ting vi har skjønt vi må ta opp. Deriblant barn. Iom. at hun har et barn fra tidligere, er hun litt ferdig med graviditeter og nye barn. Hun har dog sagt at hun er villig til å gi meg étt barn i fremtiden, men ALDRI to. Dette sier hun er en følelse hun har, at tre barn totalt (inkl. jenta hun har fra før) blir for mye for henne. Jeg har full forståelse for dette så klart. Problemet mitt er at jeg alltid har sett for meg to barn. Jeg har en bror selv, og vet hvor utrolig flott det har vært for meg å ha noen på min alder å vokse opp med, igjennom tynnt og tykt. Denne følelsen har jeg alltid hatt lyst til å gi _mine_ barn. Jeg har alltid sagt jeg vil ha to, og aldri vært inne å tanken om å kun få én.

Nå har det seg altså slik at vi står foran et ultimatum. Enten fortsetter vi dette helt fantastiske forholdet vårt med viten om at jeg kun vil få oppleve ett barn, ellers gjør vi det slutt i håp om at vi begge kan oppnå våre drømmer.

Dette er vanvittig vanskelig for meg. Jeg skulle intenst ønske at jeg ikke følte så sterkt for to barn. Selvfølgelig skulle jeg ønske at hun ville ha to til også, men jeg forstår hennes side av saken. Spørsmålet mitt blir vel noe sånnt som dette: Er denne følelsen av at jeg _må_ ha to barn forbigående? Vil jeg blir kjempefornøyd med å få én unge i et fantastisk forhold med mor, eller er dette noe som kommer til å gnage i sjela mi resten av livet, og skape vanskeligheter? Jeg håper det er noen der ute i samme situasjon som kan fortelle meg litt hva de tenkte, og hva som hjalp dem om de vet det... Dette virker som en umulig oppgave for meg, da jeg elsker min kjæreste over alt på denne jord... Vi er virkelig sjelevenner.

Så fantastisk forhold med ett barn, eller et mest sannsynlig ikke _like_ godt forhold med to barn?

Jeg forstår at jeg kanskje vil endre mening og føle at jeg elsker noen andre minst like godt som jeg elsker min nåværende kjæreste, men akkurat nå er dette vanskelig å tro på som dere sikkert forstår. Jeg trenger rett og slett litt support her, og håper jeg har kommet til rett forum =)

Hilsen en som sårt trenger erfaringer fra andre som har vært i lignende situasjon...

[AnonymBruker]

Får dere et barn sammen så vil jo barnet vokse opp med søsken. Det finnes jo allerede et barn, selv om du ikke er faren til dette.

[Gjest huldra]

Hei,

jeg er en gutt i midten av 20 årene ingen barn, hun er ei nydelig jente på 28 og har ett barn fra tidligere ekteskap. Vi har vært sammen i snart ett år og har det HELT FANTASTISK sammen. Vi er som ment for hverandre, og dette bekreftes spontant av utenforstående, venner, familie og tilfeldige jobbkollegaer. Vi er som to dråper fra samme vannglass. Ok dere skjønner tegninga...

Alt er altså bra med oss, unntagen én ting. Vi kan snakke sammen om alt, vi er ærlige, kjærlige you name it. MEN i det siste har vi forstått at vi kan ende opp sammen og da er det noen ting vi har skjønt vi må ta opp. Deriblant barn. Iom. at hun har et barn fra tidligere, er hun litt ferdig med graviditeter og nye barn. Hun har dog sagt at hun er villig til å gi meg étt barn i fremtiden, men ALDRI to. Dette sier hun er en følelse hun har, at tre barn totalt (inkl. jenta hun har fra før) blir for mye for henne. Jeg har full forståelse for dette så klart. Problemet mitt er at jeg alltid har sett for meg to barn. Jeg har en bror selv, og vet hvor utrolig flott det har vært for meg å ha noen på min alder å vokse opp med, igjennom tynnt og tykt. Denne følelsen har jeg alltid hatt lyst til å gi _mine_ barn. Jeg har alltid sagt jeg vil ha to, og aldri vært inne å tanken om å kun få én.

Nå har det seg altså slik at vi står foran et ultimatum. Enten fortsetter vi dette helt fantastiske forholdet vårt med viten om at jeg kun vil få oppleve ett barn, ellers gjør vi det slutt i håp om at vi begge kan oppnå våre drømmer.

Dette er vanvittig vanskelig for meg. Jeg skulle intenst ønske at jeg ikke følte så sterkt for to barn. Selvfølgelig skulle jeg ønske at hun ville ha to til også, men jeg forstår hennes side av saken. Spørsmålet mitt blir vel noe sånnt som dette: Er denne følelsen av at jeg _må_ ha to barn forbigående? Vil jeg blir kjempefornøyd med å få én unge i et fantastisk forhold med mor, eller er dette noe som kommer til å gnage i sjela mi resten av livet, og skape vanskeligheter? Jeg håper det er noen der ute i samme situasjon som kan fortelle meg litt hva de tenkte, og hva som hjalp dem om de vet det... Dette virker som en umulig oppgave for meg, da jeg elsker min kjæreste over alt på denne jord... Vi er virkelig sjelevenner.

Så fantastisk forhold med ett barn, eller et mest sannsynlig ikke _like_ godt forhold med to barn?

Jeg forstår at jeg kanskje vil endre mening og føle at jeg elsker noen andre minst like godt som jeg elsker min nåværende kjæreste, men akkurat nå er dette vanskelig å tro på som dere sikkert forstår. Jeg trenger rett og slett litt support her, og håper jeg har kommet til rett forum =)

Hilsen en som sårt trenger erfaringer fra andre som har vært i lignende situasjon...

Selv om du bare får ett barn vil jo barnet fremdels ha et søsken!

Hva du skal gjøre er det bare du som kan avgjøre. Du må nesten veie opp for ting her. Husk bare på at er ikke sikkert du finner "den rette" flere ganger og dermed kan du ende opp uten barn. Videre kan det jo være det tar år før dere klarer bli gravide f.eks. Du kan ombestemme deg og kjæresten din kan også ombestemme seg.

[Gjest Heloise]

Jeg og kjæresten har samme "problem". Jeg vil KANSKJE ha ett barn, og han har alltid ønsket seg 3 fordi han har 2 søsken selv. Så vi har blitt enige om 2, og kanskje 3 hvis det skulle falle seg slik senere en gang...

Men siden hun allerede har ett, burde du ikke bli glad for at hun vil ha flere i det hele tatt? Hvem vet, kan jo hende dere får 2, men ikke så tett i alder. Hun er i alle fall åpen om ett, og det er jo kjempefint Hun kunne jo vært typen som sa "aldri mer barn!" også.

Lykke til Høres ut som et kjempefint forhold dere har! *thumbs up*

[Brukernavn]

Sier meg enig i at deres felles barn jo vil vokse opp med søsken, i og med at hun har et barn fra tidligere (hvor gammel er hun?). Etter hvert vil du antakeligvis bli like glad i henne som i eget barn, og da vil det føles som om du har to.

Mannen min kunne gjerne tenkt seg et barn til, men jeg sier (og har sagt hele tiden) nei. For ham er forholdet til meg viktigere enn å få flere barn. Og det er jo det du må finne ut; og det er det bare du som kan finne ut: Hva er viktigst? Livet med henne, eller livet som tobarns-far?

[Gjest Ruccola]

Syns dette er noe dere bare må ta som det kommer.

Kanskje får hun et annet syn på det når dere først har fåt et barn. Kanskje faren til jenta hennes ikke stilte opp og hjelpte noe særlig. Om du da er en kjempestøtte og gjør mye så kan det jo hende hun ikke syns det høres ut som et problem med tre alikevel

Og om hun ikke gir seg, og du føler på alle plan at dette er din livsledsager så lar du ikke dette ødelegge det. Det tror jeg du kommer til å angre på resten av livet!

Og som andre allerede har svart så har jo barnet et søsken da!

(Jeg har to "halv"søsken, men de er akkurat like mye søskene mine de som det "hel"søskenene mine er!!! )

[AnonymBruker]

Selv om du har et godt forhold til din bror, så er det ikke alle søskenforhold som er like givende. Foreldre kan håpe at søsken er der for hverandre, men noen garanti har man aldri. Derfor synes jeg det er rart at forholdet står og faller på akkurat dette, spesielt når hun allerede har et barn.

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke du skal la ønsket ditt om to barn stå i veien for forholdet - pga at det med barn er så uforutsigbart. Kanskje er det vanskelig for dere å i det hele tatt få barn sammen? Mange sliter jo med det. Kanskje blir hun gravid med tvillinger? Kanskje endrer hun (eller du) på synet på antall barn etter en liten stund.

Kos deg i nåtiden, det ville vært noe annet hvis hun var fast bestemt på å aldri barn mer i det hele tatt.

[Gjest Gjest]

Det andre barnet er kanskje allerede ganske gammelt, og bor også kanskje deler av tiden hos sin far?

Synes det er helt naturlig og rimelig av TS å ønske seg 2 barn, som kan vokse opp sammen, med en eldre storesøster

Råd til TS: si til din kjære at du LOVER å stille opp maksimalt, dvs stå opp om natta, ta babyen om dagen så mor får hvilt seg, ta lang permisjon med ansvar for tilvenning i b.hg etc, fylle opp din del av syke-barn-kvoten før hun begynner på sin del, ta initiativ til aktiviteter og følge opp dette for barnet.... Si at du vet jo ikke selv hvordan det er, kanskje får du nok etter ett barn, men hvis alt går greit og du er den kjempe-pappaen for nr 1 og lover å være det for nr 2..? Da hadde jeg slått til med en gang, var jeg henne:) + Hun er sikkert litt engstelig for at eldstejenta skal komme litt i bakgrunnen. Foreslå at du og eldstejenta får et felles prosjekt, hva som helst, f.eks begynn med o-løp sammen, bare du og henne, for at dere skal knytte bånd forut for nye baby-bånd... Forsikre henne om at det er god plass til eldstemor også i den nye småbarnsfamilien deres.

Lykke til!

(ps: hvis hun likevel er totalt avvisende til 2 barn, ville jeg gått).

[Gjest Studenten]

Takk for flotte svar! Dette hjelper meg virkelig, mer enn jeg hadde trodd...

Jenta hennes fyller 6 år i år. Iom. at jeg er student akkurat nå, er det ikke snakk om barn før om et par-tre år. Jeg tror det jeg trenger å lese er at selv om jeg kun vil få ett barn, er ikke dette noe som kommer til å gnage i meg resten av livet, selv om dette så klart er individuelt. Jeg tror årsaken til at jeg tenker 2 barn er fordi dette har vært naturlig for meg hele veien. Jeg har venner som har søsken, og de sier jo det samme, hvor flott det er (selv om det blir en del krangling...). Jeg tenker også at to barn i noen tilfeller vil være en avlasning for foreldrene, iom. at de kan leke med hverandre og ikke trenger foreldrenes oppmerksomhet i like stor grad.

Igjen, hjertelig takk for meninger. Kom gjerne med fler, jeg vil gjerne lese =)

[AnonymBruker]

Jeg ønsker meg mer enn 1 barn pga jeg ønsker at ikke barnet skal være alene. Om det er noe, at de kan holde sammen, finne trøst i hverandre. Det er altså ikke for min egen skyld at jeg vil ha to, men fordi jeg ikke ønsker at mitt barn er enebarn.

[Gjest Gjest]

Jeg tror det jeg trenger å lese er at selv om jeg kun vil få ett barn, er ikke dette noe som kommer til å gnage i meg resten av livet, selv om dette så klart er individuelt. Jeg tror årsaken til at jeg tenker 2 barn er fordi dette har vært naturlig for meg hele veien.

Såklart, hvis du kan venne deg til tanken på bare ett barn, så er det jo greit:) !

For meg har det aldri vært aktuelt med bare ett barn, selv om min mann allerede hadde to... Jeg syns barn fortjener søsken å vokse opp med, og å lene seg på når foreldrene blir gamle og halv - demente Hvis det er stor aldersforskjell på barnekull, og attpåtil ulike mødre/fedre, syns jeg det blir feil å si at "jammen den lille har jo storesøsken". Når den lille begynner på skolen, er kanskje storesøster allerede flyttet hjemmefra. Jeg syns egentlig det er egoistisk ikke å gi barnet søsken, med mindre det er gode helsemessige eller økonomiske grunner til ikke å få flere barn:)

[Gjest Heloise]

Ang. å være enebarn, hva mener dere med at dere ikke vil at barna skal være alene?

Jeg er enebarn, og selvom jeg har vært "alene" har jeg aldri vært ensom. Hjalp kanskje å ha en stor vakthund som selskap, men jeg hadde det i alle fall helt topp som enebarn og "alene". Ikke skadet jeg meg eller ble borte heller...

Og jeg ble heller ikke den egoistiske selvsentrerte borskjemte ungen mange tror enebarn kan bli Spøk til alvor.. Enebarn har det ikke nødvendigvis ille, selvom de med søsken mener det er bedre. Vanesaker tenker jeg.

[Gjest Gjest]

Jeg er utrolig glad for at jeg selv har søsken, og derfor har jeg også valgt å få flere barn. Men nå var jeg så heldig å finne en mann som ville det samme, da … Jeg synes du bør være ærlig med henne om at dette ønsket er viktig for deg. Hva er grunnen til at hun ikke vil ha flere enn ett til? Prøv å forstå det, og se om det er noe dere kan løse (hvis hun f.eks. er redd for dårlig råd, kan dere leve nøkternt og legge til side penger; hvis det er karrieremulighetene sine hun er bekymret for, kan dere dele permen med størsteparten til deg – og så videre).

For meg ville det vært utenkelig å bare få ett barn – men som så mye annet her i livet er det jo ikke alltid man kan velge. Gjør et tankeeksperiment: Hvordan ville du stilt deg til dette forholdet om det var en medisinsk grunn til at hun ikke kunne få barn (i det hele tatt eller flere enn ett)? Hva om du selv ikke kan få barn (det er jo faktisk en del menn som er infertile).

[Gjest Studenten]

Til dere som lurer på hvorfor hun ikke vil ha to barn med meg (tre totalt), men kun ett med meg (to totalt). Jeg vet ikke egentlig heller, men jeg tror kanskje dere kan klare hjelpe meg med det:

Hun sier hun ikke vil, at det er en følelse inni henne. Hun har aldri villet ha tre barn, men to har hun tenkt at hadde vært fint. Det er ingen grunner som feks dårlig råd, lite tid med de andre ungene, for mye barnejobb, too much bleieskift eller slike årsaker. Det er fordi hun ikke vil, hun føler seg ikke som en babyfabrikk, og liker ikke tanken på tre barn. Jeg prøver så godt jeg kan å forstå - og trenger nok litt hjelp fra dere - men jeg klarer ikke 100% å skjønne at hun 100% kan vite at denne følelsen som hun _nå_ har, vil persistere for resten av hennes liv... Jeg vet med meg selv at meninger kan endres, jeg kan muligens (sier ikke helt sikkert, men jeg er åpen for forandringen) like veldig godt å kun ha én unge, selv om jeg ikke føler deg slik nå. Jeg føler jeg heller vil være sammen med den perfekte jenta og ha ett barn sammen, enn være sammen med noen som er 90% bra for meg med to unger.

Jeg tror jeg har problemer med å forstå hvordan min kjære kan vite med 100% sikkerhet at hun vil heller være alene med ett barn fra tidligere ekteskap (så klart, hun finner nok en annen mann, men jeg tror ikke han er like bra for henne som meg og det er hun enig i..), kontra å være med sin sjelevenn resten av livet in all happiness men da ha tre barn totalt (to med meg). Hun er jo åpen for alt dette hvis det bare blir ett barn, men totalt uenig i at hun kaaaanskje vil endre mening med tiden. Kan man virkelig vite slike ting? For meg er det vanskelig å forstå, men jeg på ingen måte være kverulant og påstå at hun tar feil. Jeg skjønner godt at det hun sier kan være riktig, jeg trenger bare litt hjelp med å forstå...

Jeg har snakket godt med henne den siste næremste tiden, og hun er helt sikker på at hun vil heller ende dette med meg hvis jeg må ha to barn, men hun vil fortsette om jeg vet at jeg bare vil ha én unge med henne. Jeg vet at hun elsker meg utrolig mye, så dette har ingen ting med å gjøre at hun ikke verdsetter meg eller noe, men dette er en meget sterk følelse hun har som tydeligvis er mye større en følelsen av å tilbringe resten av sitt liv med meg. Da tenker jeg at det jo må være en utrolig stor sak for henne =) Og den vil jeg prøve så godt jeg kan å forstå, slik at jeg kan akseptere det...

Dette er så utrolig vanskelig, herregud å jeg elsker denne jenta... Det er ikke sant som man sier at man ikke vet hva man har før man mister det. Jeg vet hva jeg har...

[Gjest Gjest]

hva om det blir tvillinger da, vil hun ta abort da?

[AnonymBruker]

Ang. å være enebarn, hva mener dere med at dere ikke vil at barna skal være alene?

Søsken kan jo knyttes sammen på en annen måte enn f.eks barn og forelder. Mer samme alder, utvikling, leker, derfor skapes en annen relasjon og samhold. Ja, dyr er også flott, men er ikke et menneske. (jeg har selv hatt både familiehund og katt som barn og har kun gode erfaringer).

Der jeg vokste opp ble enebarna i nabolaget ganske bortskjemte siden de var nettopp enebarn. Siden de var enebarn fikk de mye de pekte på og penger. To av disse folkene sliter enda med dette, og har ikke mange venner siden de "Kjøpte" seg venner da de var mindre fordi de fikk for mye penger av foreldrene.

Si at foreldre skiller seg. Da tror jeg det å ha et søsken er stor støtte, enn å være den eneste som bor i huset mens foreldrene krangler eller den ene har flyttet ut og det er splid om "hvor man skal være". Tror nok det er større støtte enn hva man som enebarn kan forestille seg, når man ikke har et annet søsken. Et enebarn vet ikke hva det går glipp av. Søsken vet iallefall hvor ålreit det har vært å ha et søsken.

[Gjest Studenten]

Jeg har også forsøkt å spørre henne om hun kan snakke med noen andre om dette, bare for å få en annen synsvinkel på dette, men hun svarer at ingen andre kan endre hennes mening så det er ingen vits. Det kan godt hende jeg tar feil, er det altså slik at noen ting i livet bare VET man, særlig når det kommer til unger? Hun er jo inne på noe, og jeg vil gjerne forstå om det er slik =)

Hadde det vært at hun ikke ville ha NOEN unger til, ville jeg jo forstått. Forskjellen på én ekstra med ny mann og ingen ny unge, er jo ganske stor, så jeg setter UTROLIG stor pris på at hun går den lange veien med å akseptere én unge, men forstår bare ikke helt at når man går SÅ langt for en person, er det så mye lenger å gå for to ekstra unger med ny mann?

Igjen, jeg håper ikke jeg virker påståelig og vanskelig, er ikke det jeg prøver på. Jeg vil bare forsøke å forstå min kjære så godt jeg kan, det fortjener hun =)

[Gjest Studenten]

hva om det blir tvillinger da, vil hun ta abort da?

Jeg spurte om dette, og hun sa at det ville vært et UTROLIG vanskelig valg for henne. Hun vet ikke hva hun hadde gjort. Hun ville uansett blitt veldig lei seg, og muligens for alltid, slik hun forklarte det til meg...

[Gjest Heloise]

Men da er hun i alle fall klar på hva hun ønsker seg, og det er du også. Men da er det egentlig opp til deg, om du synes ett barn er OK + et godt forhold med en du elsker, eller om du skal gå fordi du ikke kan få de 2 barna du har ønsket deg. For meg hadde valget vært såre enkelt! Jeg hadde fått ett barn og beholdt kjæresten. Men jeg kan ikke ta valget for deg

Som sagt er jeg jo i samme situasjon, bare motsatt. Det er jeg som må justere opp antallet i mitt forhold. Det kom som en bombe i mine "fremtidsplaner/ønsker" da han sa "Jeg vil ha 3 barn". Dette er jo helt klart noe han har tenkt på, ikke noe han sa i farten for å sjokkere meg