Går man fra sin elskede?

[blå]

Jeg kan da ikke gå i fra han selv om jeg sitter med sånne tanker i hodet nå. Jeg er noen ganger så lei av han og alt han surrer rundt med at jeg holder på å spy. Jeg tenker, at han ikke kan være anderledes. Men man kan jo ikke forandre noen.

Jeg elsker han, det er helt sikkert det, men det er så mye med han som irriterer og som jeg blir gal av. På meg virker det som om han aldri irriterer seg på samme måte over meg, og at han ikke tenker slik. Det beundrer jeg han for.

Jeg vet at jeg ikke kan forandre han, at jeg må godta og elske han slik han er, men det er så vanskelig til tider. Han har jo ikke akkurat begått noen dødssynd heller. Det er bare disse småtingene ,som egentlig bare er han.

Hva skal jeg gjøre da? Når jeg irriterer med som mest, tenker jeg at NÅ STIKKER JEG! men jeg vet jo at jeg ikke gjør det. Jeg vet også at jeg ville blitt knust om han gikk fra meg.

Ja, jeg har tatt det opp hundre ganger med han. Men kan jeg egentlig klage på hvordan han er? Hvor går engentlig grensen for hvordan han er, og det jeg kan be han om å forandre?

Det må da være flere der ute som har irriterende kjærester som de elsker?

[Gjest Tex]

Er det ikke dette som er ekteskap, da...??

[Gyldenløwe]

Hvis det er noen trøst, så har han det sikekrt litt på samme måten, selv om du ikke ser det

[Gjest Tex]

Hvis det er noen trøst' date=' så har han det sikekrt litt på samme måten, selv om du ikke ser det [/quote']

Ja, det tenker jeg gjorde godt langt inn i sjela....

[Gjest Anonymous]

Jeg har det på samme måte som deg. Skikkelig frustrerende. Til slutt (i vår) tok jeg et oppgjør med meg selv: Er det han jeg vil ha (med alle irritasjonene hans) og svaret mitt var "ja". Nå synes jeg selv at jeg er blitt flinkere til å godta hans person og "flinkere" til å fire litt på kravene mine (spesielt i forhold til det å rydde). isteden for å forandre han, har jeg faktisk klart å forandre meg selv litt. Han har også blitt litt "bedre" på enkelte ting, så sammen har vi justert og jekket oss inn i en hverdag vi begge kan akspetere. Det viktigste for meg er at de endringene jeg har gjort hos meg selv, er totalt sett mer positivt enn hva jeg trodde før. Det er mer rotete hos oss, javel, men jeg liker den personen jeg er mye bedre nå enn før.

Mulig jeg er blitt veik, men isteden for å stirre på sokkene hans på stuegulvet og irritere meg grønn (og kjefte meg rød) på at han ikke plukker dem opp, plukker jeg dem opp selv. Det koster meg mindre enn å gå å irritere meg over han.

Samtidig har jeg oppdaget av ting som irriterer meg ved han og som jeg kjefter på, egentlig er ting ved meg selv som jeg irriterer meg over, men som blir forsterket av hans uvaner. Jeg er rotete, javel, men hans rot irriterer meg mer enn mitt rot.....

Konklusjonen er i allefall... eh... kremt, tja... hvis du elsker en person får du nesten ta hele denne personen slik den er inkl. alle uvaner og irritasjonsmomenter.

[blå]

Konklusjonen er i allefall... eh... kremt, tja... hvis du elsker en person får du nesten ta hele denne personen slik den er inkl. alle uvaner og irritasjonsmomenter.

Du her jo helt rett, og som Tex sa:

Det er dette som er ekteskap.

Jeg må jo le nå da, for jeg er ikke langsint. Jeg var bare så grusomt irritert i sta. Og som det ble nevnt her, at han sikkert har det på samme måte, det er mulig det. På en måte hadde det kanskje vært greit, for da kunne jeg ha jenket meg litt, så kunne jeg også bedt han om å jenke seg. Men han ber meg aldri om det, selv om jeg spør. Det virker rett og slett som om han ikke irriterer seg over meg på samme måte.

[minniepus]

Det virker rett og slett som om han ikke irriterer seg over meg på samme måte.

Tror ikke menn henger seg opp i ting sånn som vi gjør. Takk og lov for det!

[Factor]

Enig med Minipus. Når det gjelder rot, så tror jeg menn simpelthen ikke ser det! Jeg irriterer meg over både hans rot og mitt eget rot (mest han sitt). Nå har jeg hatt en stor svart søppelsekk med klær som skal jeg skal gi til Fretex stående i gangen i snart to uker. Jeg irriterer meg grenseløs hver gang jeg ser sekken og blir nesten litt flau over at den har stått i gangen i 2 uker. Sambo har ikke kommentert sekken en eneste gang, selv om han snubler over den hver gang han skal på kjøkkenet. Tror rett og slett ikke han ser den :blunke:

Hadde det vært hans klær som stod i en sekk i gangen i 2 uker, skulle dere ha hørt på kjeftsmella!

[blå]

Du her helt rett Factor. Jeg måtte le litt da jeg leste innlegget ditt om den sekken. Det er jo akkurat slik det er her også.

[Gjest Gjest for øyeblikket]

Jeg har det helt motsatt av deg. Typen min klager for tiden mye på hvordan jeg er - jeg er ike motivert nok i forhold til studier, jeg er dårlig til å planlegge, jeg føler meg rett og slett ikke bra nok. Det er ikke så hyggelig å høre, særlig når jeg er mye mer overbærende og ikke gidder å bry meg med hans mangler hele tiden. Je prøver å si at han får ta meg som jeg er, men for ham er selvutvikling veldig viktig. Nå vurderer jeg å gå fra ham - orker ikke å føle at jeg ikke er bra nok. Men han har heldigvis gode sider også, og han er ikke så kritisk hele tiden. Jeg må vel prøve å leve opp til hans forventninger siden de også er mine (vil nemlig også være en "vellykket" person) men det får være grenser...dersom du hakker på ham hele tiden tror jeg det kan ha motsatt virkning....så prøv å forstå ham og fokuser på de gode sidene hans!

[Gjest Anonymous]

Det kan jo hende at det går andre veien for han. Kanskje han klager på at du ikke er motivert nok i forhold til studiene fordi han selv sliter med motivasjonen til sine studier/ jobb?? Dette er bare et hypotetisk spørsmål, men ofte så kjenner man seg selv best på andre.....

[blå]

dersom du hakker på ham hele tiden tror jeg det kan ha motsatt virkning....så prøv å forstå ham og fokuser på de gode sidene hans!

Du har helt rett, jeg burde ikke hakke og klage. Og jeg prøver å la være også. Men jeg holder på å sprekke innvendig av irritasjon. Jeg burde kanskje forandre meg selv litt som en annen sa her.