Ensom og ubrukelig

[Linus]

Jeg har lenge forsøkt å overbevise meg selv om at dette er det livet jeg ønsket meg, men jeg er ikke så helt sikker på akkurat det lenger. Jeg tok en lang utdannelse, fikk jobben jeg lenge har ønsket meg og jeg antok at den urealiserte delen av meg, den som har med kjærlighet og det å finne en kjæreste å gjøre, ville ordne seg etter hvert som alle de andre målene mine tegnet seg litt tydligere i horisonten. I stedet kommer jeg hjem til en stor, livløs og kald leilighet hver dag, gjerne etter 12-13-14 timer på jobben eller mer. Jeg tenker da i mitt stille sinn hvor vanvittig tom og ubetydelig tilværelsen min egentlig er. Misforstå meg rett; jeg elsker jobben min, men den bør jo selvsagt ikke være absolutt ALT jeg har.

Jeg har undertiden forsøkt å finne kjærligheten. Problemet er bare at kjærligheten ikke er så interessert i å bli funnet. I hvert fall ikke av meg. Jeg har til og med klart å forelske meg. Hodestups og totalt uvørent. Disse to tilfellene i mitt voksne liv har dessverre endt med at jeg har blitt avspist og avvist - tygd til biter og spyttet ut igjen. Disse episodene er nok medvirkende årsaker til at jeg har blitt svært avventende og til at jeg har prioritert annerledes, men de har også ført til en stadig mer gnagende følelse av å være både ubrukelig og lite attraktiv som både potensiell partner og som menneske. Så jeg har druknet meg selv i jobb og ambisjoner - og dermed er sirkelen også sluttet. Håpet er imidlertid der fremdeles, men det svinner likevel litt hver eneste gang jeg må konstatere ovenfor meg selv hvor sinnsykt ensom jeg faktisk er.

Jeg skjønner at jeg må forandre meg. Det er etter alle solemerker JEG som er mitt største problem. Jeg runder snart 35 og jeg innser jo at jeg snart må ta betydelige grep for å kunne oppnå det jeg føler at jeg mangler i livet, men jeg er samtidig fryktelig usikker på hvordan jeg skal gå frem. Jeg kan være veldig selvsikker og modig i mange sammenhenger, men når det gjelder akkurat dette så er jeg virkelig ute og sykler. Det jeg ønsker meg aller mest er noen som SER meg - noen som låse opp og flytte inn i de skjulte rommene i meg som per i dag står ubrukt. Så hvordan går jeg frem? Jeg ser jo at så mange andre rundt meg finner noen å bli glad i, så hva er egentlig så fryktelig galt med meg? Hvor bør man begynne letingen når tingene er slik de nå engang er?

Jeg bør kanskje beklage dersom dette oppfattes som en stor "brain fart", men dersom det eventuelt skulle være noen som har råd eller kommentarer til dette, så mottas disse med stor takk.

[Linus]

Jaha, så den anonymfunksjonen funket ikke likevel. Men nå er jo skaden allerede skjedd.

[AnonymBruker]

Hvis du jobber 12-14 timer om dagen så bør du vel først og fremst vurdere om du har mulighet og ønske om å kutte ned på det, for å få tid og overskudd til sosiale aktiviteter.

Har du noen interesser du kan vie mer tid til, for å treffe folk? Eller er det noe du kunne tenkt deg å undersøke og finne ut mer om? Friluftsforeninger f.eks. Vet det er flere steder i landet der bl.a. single drar på turer og utflukter til fjells og til vanns.

Så har man jo nettdating.. et tålmodighets- og sjansespill, men mange har funnet kjærligheten på den måten så det skader jo ikke å prøve.

[Linus]

Hvis du jobber 12-14 timer om dagen så bør du vel først og fremst vurdere om du har mulighet og ønske om å kutte ned på det, for å få tid og overskudd til sosiale aktiviteter.

Har du noen interesser du kan vie mer tid til, for å treffe folk? Eller er det noe du kunne tenkt deg å undersøke og finne ut mer om? Friluftsforeninger f.eks. Vet det er flere steder i landet der bl.a. single drar på turer og utflukter til fjells og til vanns.

Så har man jo nettdating.. et tålmodighets- og sjansespill, men mange har funnet kjærligheten på den måten så det skader jo ikke å prøve.

Joda, jeg har selvsagt fritidsinteresser også. Dessverre er det sånn at disse har, som du helt riktig antyder, blitt ganske kraftig nedprioritert den siste tiden. Det som felles for disse er likevel at de er svært mannsdominerte og er således en lite egnet møteplass når det gjelder eventuelle romantiske forbindelser. Da må jeg eventuelt se om jeg kan finne andre fritidsaktiviteter eller endre en del på utøvelsen av de eksisterende (hvilket kan være utfordrende nok). Men dette er et godt innspill. Takk

Nettdating? Der må jeg nok si at jeg er litt mer usikker.

[AnonymBruker]

Nettdating fungerer ikke. Nettdating er kjedelig, meningsløs og verre enn et kjøttmarked. En blir bare sittende og bla frem og tilbake meningsløst mellom forskjellige personer. En innser fort at det finnes mange fine og flotte mennesker der ute, men et bilde og litt tekst sier en egentlig veldig lite om hvordan person de forskjellige er. En innser fort at om den store kjærligheten faktisk skulle være der ute så er det fort gjort å bla forbi den fordi det bare er bilder som ikke sier en stort om hvem de forskjellige er. Og like fort, innser man, blar de andre forbi en selv.

Så det er ikke mye spennende, i grunnen, å drive med nettdating.

[Linus]

Nettdating fungerer ikke. Nettdating er kjedelig, meningsløs og verre enn et kjøttmarked. En blir bare sittende og bla frem og tilbake meningsløst mellom forskjellige personer. En innser fort at det finnes mange fine og flotte mennesker der ute, men et bilde og litt tekst sier en egentlig veldig lite om hvordan person de forskjellige er. En innser fort at om den store kjærligheten faktisk skulle være der ute så er det fort gjort å bla forbi den fordi det bare er bilder som ikke sier en stort om hvem de forskjellige er. Og like fort, innser man, blar de andre forbi en selv.

Så det er ikke mye spennende, i grunnen, å drive med nettdating.

Det er vel i grunnen det inntrykket jeg sitter med også, er jeg redd. For vanlige menn som ønsker noe anstendig og seriøst, så virker nettdating som en utrolig dårlig løsning.

[Neket]

Jeg har undertiden forsøkt å finne kjærligheten. Problemet er bare at kjærligheten ikke er så interessert i å bli funnet.

Spill hard to get Vær åpen, men ikke let for hardt. Jo hardere man leter, jo mer gjemmer den seg

[Linus]

Spill hard to get Vær åpen, men ikke let for hardt. Jo hardere man leter, jo mer gjemmer den seg

Vel, ingen har vel vært mer "hard to get" enn det jeg har vært de siste årene, men det er nok av helt andre årsaker enn det psykologiske spillet for å gjøre seg mer mystisk, attraktiv og interessant enn det man faktisk er ;-) Har forsøkt å være cool, avslappet og en anelse blasert til dette også - uten at det har gitt nevneverdige resultater. Jeg antar at det en viss forskjell på å være avslappet og det å være livredd som følge av brente fingre.

Det jeg anser som et av de største problemene, er at hverdagen innebærer at man rutinemessig oppsøker de samme stedene og de samme situasjonene. Skal man derfor møte nye mennesker må man faktisk finne en passende arena utenfor alt det daglige maset fra kjente fjes. Her kommer jo faktisk forslaget fra en tidligere post inn i bildet.

[AnonymBruker]

Det er vel i grunnen det inntrykket jeg sitter med også, er jeg redd. For vanlige menn som ønsker noe anstendig og seriøst, så virker nettdating som en utrolig dårlig løsning.

Vel, (meg som skrev innlegg #3), alle de jeg vet om som fant kjærligheten på nettdating er også slike. Helt vanlige folk som ønsket noe anstendig og seriøst. Er vel unødvendig å poengtere at de ikke angrer på at de ga det en sjanse.

Ja det er blitt et stort "marked" etterhvert, og det er slett ikke bare å knipse med fingrene, men hva man får ut av det henger nok nøye sammen med hvilken innstilling man går inn i det med. Og ikke minst hva man gjør ut av det. Noen slenger ut et "hei hvordan går det" til 100 jenter, og bruker deretter enhver anledning til å slakte nettdating som konsept hovedsaklig pga. resultatet av deres egne dårlige innsats og ditto antenner. Og/eller er bitre på grunn av dårlige erfaringer, og skjærer konseptet og samtlige av dets deltakere over samme ubrukelige kam.

Hva du synes selv, finner du uansett ikke ut før du har prøvd.

[Smily_626]

Vet det er flere steder i landet der bl.a. single drar på turer og utflukter til fjells og til vanns.

Å reise på singeltur er jo en god mulighet til å komme ut av den hverdagslige arenaen og til å møte nye mennesker!

[AnonymBruker]

M-mm, hvis man er superflink til å bare ta en samtale på sparket og virke som man er den universet kretser rundt. Er man ikke det men trenger litt tid på å bli kjent med folk før man åpner munnen sin og sjelden gjør det med mindre man har noe å si, så er det håpløst.

[Neket]

Brente fingrer og ille lukt vet jeg alt om her jeg sitter og stinker en sen natt Men du sier jo selv at du begynner å bli mer avslappet.

Jeg mener ikke at du skal spille hard to get overfor potensielle kjærestekandidater, men overfor kjærligheten. Ikke let etter kjærligheten, la den finne deg. Nå er du mer åpen ihvertfall!?

Ubrukelig kan du umulig være, du har en jobb du trives i, egen leilighet osv.

Det er snart sommer-ta motorsykkellappen! Nye steder, nye mennesker!

Endret 27. februar 2011 av Blånd

[Steinar40]

[...], gjerne etter 12-13-14 timer på jobben eller mer. Jeg tenker da i mitt stille sinn hvor vanvittig tom og ubetydelig tilværelsen min egentlig er. Misforstå meg rett; jeg elsker jobben min, men den bør jo selvsagt ikke være absolutt ALT jeg har.

Det første du må innse er at det ovenstående ikke vil fungere i et normalt parforhold.

[Linus]

Å reise på singeltur er jo en god mulighet til å komme ut av den hverdagslige arenaen og til å møte nye mennesker!

Dette har jeg faktisk tenkt seriøst på, men jeg har liksom ikke hatt helt tid til det ennå. Men det skal det bli i løpet av året, tenker jeg. Det har jo blitt en del oppspart avspasering og ferie.

M-mm, hvis man er superflink til å bare ta en samtale på sparket og virke som man er den universet kretser rundt. Er man ikke det men trenger litt tid på å bli kjent med folk før man åpner munnen sin og sjelden gjør det med mindre man har noe å si, så er det håpløst.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke er så flink til denslags. Det er vanskelig å for meg å snakke uten egentlig å si noe, og da spesielt ovenfor mennesker jeg egentlig ikke kjenner. Jeg kan godt diskutere sak og fagområde, men jeg synes det er vanskelig å være personlig når man sitter ansikt til ansikt med en ukjent person. Da blir jeg brydd og føler meg lite komfortabel, og det å snakke om uvesentligheter gjør i tillegg at jeg lett kjeder meg og faller ut av samtalen. Jeg var for eksempel på en blind date for tid tilbake hvor hun satt og snakket i et jævla kjør om alt mellom himmel og jord, mens jeg ble satt helt på sidelinjen uten å bidra i særlig grad til samtalen. Det verste var likevel at hun ikke engang så på meg mens munnen gikk, men øynene flakket i stedet rundt i lokalet (noe jeg der og da tolket som om at hun egentlig ikke var så fryktelig interessert i meg). Jenta var hyggelig, for all del, men ble naturlig nok ikke noe mer ut av det.

Brente fingrer og ille lukt vet jeg alt om her jeg sitter og stinker en sen natt Men du sier jo selv at du begynner å bli mer avslappet.

Jeg mener ikke at du skal spille hard to get overfor potensielle kjærestekandidater, men overfor kjærligheten. Ikke let etter kjærligheten, la den finne deg. Nå er du mer åpen ihvertfall!?

Ubrukelig kan du umulig være, du har en jobb du trives i, egen leilighet osv.

Det er snart sommer-ta motorsykkellappen! Nye steder, nye mennesker!

Det dreier seg nok heller om en blanding av likegyldighet og skrekk enn om avslappethet. Jeg har jo også lenge hatt den innstillingen du snakker om, altså at tingene vil ordne seg dersom jeg slutter å lete og tar tiden til hjelp. Problemet er bare det at tiden bare går og går og går. Jeg føler at jeg må gjøre noe aktivt før tiden, og dermed også livet, rett og slett løper fra meg.

Ubrukelig er selvsagt satt litt på spissen her, men jeg kan selvsagt ikke nekte for at føler meg en smule utilstrekkelig fra tid til annen - spesielt når det gjelder min relasjon til det motsatte kjønn. Jobb og leilighet spiller i denne sammenhengen i grunnen veldig liten rolle. Jobben er naturlig nok viktig for meg, men jeg er ikke jobben min. Jeg er heller ikke leiligheten min, bilen min, bankkontoen min, lånet mitt eller de tingene jeg eier.

Motorsykkellappen? Kanskje. Jeg er i grunnen ikke så fryktelig opptatt av bil og motor. Da tar jeg heller et fluebinder- eller spanskkurs tror jeg. Skal kikke litt rundt etter diverse kurstilbud og se hva jeg finner. Det var et godt tips. Sånn ellers driver jeg jo med litt frivillig arbeid i sommermånedene, og det gleder jeg meg til å gjøre i år også. Der treffer jeg som regel en masse interessante og flotte mennesker. Har også vurdert å melde meg inn i Røde Kors og delta i frivillig arbeid der, men da må jeg jo selvsagt også finne tid til å gjennomføre det. Om ikke for å finne en kjæreste, så i hvert fall for å skaffe meg nye venner og for å gi noe tilbake til den verden jeg bor i.

Det første du må innse er at det ovenstående ikke vil fungere i et normalt parforhold.

Det er jeg fullstendig klar over. Så langt har jeg jo gitt all denne tiden til jobben min rett og slett fordi jeg har hatt mulighet til det. Det er jo ingen som går og venter på meg der hjemme, så den eneste all denne jobbingen går ut over er jo meg selv. Dersom jeg skulle få en kjæreste, så vil nok ganske sikkert også prioriteringen bli litt annerledes.