Jeg er så ensom

[AnonymBruker]

Jeg er ei 24 år gammel jente som faktisk ikke har en eneste venn. Jeg har hatt det sånn lenge, men pga at jeg var i et forhold + jeg har barn så merkes det liksom ikke så godt. Nå er forholdet over, og jeg har ikke lenger samboer og hans venner. Jeg sitter igjen helt alene. Det gikk virkelig opp for meg når jeg fikk lyst å se en film som gikk på kino. Da skjønte jeg plutselig at jeg ikke har NOEN å spørre om de vil se den sammen med meg

Etter det ble slutt med samboeren så har jeg prøvd å være sosial. Jeg dro blant annet på et treff for mødre og barn der jeg ikke kjenner noen, men der fikk jeg bare en bekreftelse på hvor ensom jeg er siden alle kjente noen der, og ingen viste interesse for meg til tross for at jeg pratet med en 5-6 stykker. Alle har liksom nok med seg og sine venner..

Jeg har også prøvd å ta kontakt med folk gjennom en nettside, men uten hell. I tillegg har jeg spurt noen bekjente om de kunne tenke seg å treffes, men uten hell der også..

Meldte meg også på et kurs for mødre og barn, men der kjenner selvfølgelig alle noen fra før og ingen virker interessert i å utvide omgangskretsen sin.

Det føles bare så enormt håpløst. Jeg har ingen å dele oppturer og nedturer med. Ingen å gå på shopping med, trene med osv. De jeg har kontakt med er barna mine, eksen, familien til eksen pga han bor der, familien min og barnehagepersonalet.

Jeg vil så gjerne ha venner. Bare en eneste venn hadde gjort hele forskjellen for meg.. Det føles utrolig sårt å ikke ha noen venner. Jeg ser bekjente som får hundrevis av gratulasjoner på bursdagen sin (selv de reserverte får massevis) mens jeg får maks 20, hvor de fleste er fra familie..

Jeg er ikke spesielt rar heller. Er ei ganske normal, oppegående jente. Har normalt utseende, er snill og grei, kanskje litt beskjeden i visse sammenhenger..

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver her. Må bare ha ut litt frustrasjon. Kanskje er det noen i samme situasjon? Eller kanskje noen har tips til hvordan jeg kan skaffe meg venner?

[AnonymBruker]

hei på deg!

Jeg skjønner veldig godt hvordan du har det! Jeg har det nesten sånn selv, hadde masse venner før jeg fikk barn, og plutselig ble nesten alle borte. Jeg har ei god venninne, men hun treffer jeg veldig sjelden. Jeg har også samboeren min, men jeg savner liksom det å kunne dra på shopping, ut på byen osv med ei venninne...

Det er godt det er flere av oss hehe

[Tullepia]

Jeg er ei 24 år gammel jente som faktisk ikke har en eneste venn. Jeg har hatt det sånn lenge, men pga at jeg var i et forhold + jeg har barn så merkes det liksom ikke så godt. Nå er forholdet over, og jeg har ikke lenger samboer og hans venner. Jeg sitter igjen helt alene. Det gikk virkelig opp for meg når jeg fikk lyst å se en film som gikk på kino. Da skjønte jeg plutselig at jeg ikke har NOEN å spørre om de vil se den sammen med meg

Etter det ble slutt med samboeren så har jeg prøvd å være sosial. Jeg dro blant annet på et treff for mødre og barn der jeg ikke kjenner noen, men der fikk jeg bare en bekreftelse på hvor ensom jeg er siden alle kjente noen der, og ingen viste interesse for meg til tross for at jeg pratet med en 5-6 stykker. Alle har liksom nok med seg og sine venner..

Jeg har også prøvd å ta kontakt med folk gjennom en nettside, men uten hell. I tillegg har jeg spurt noen bekjente om de kunne tenke seg å treffes, men uten hell der også..

Meldte meg også på et kurs for mødre og barn, men der kjenner selvfølgelig alle noen fra før og ingen virker interessert i å utvide omgangskretsen sin.

Det føles bare så enormt håpløst. Jeg har ingen å dele oppturer og nedturer med. Ingen å gå på shopping med, trene med osv. De jeg har kontakt med er barna mine, eksen, familien til eksen pga han bor der, familien min og barnehagepersonalet.

Jeg vil så gjerne ha venner. Bare en eneste venn hadde gjort hele forskjellen for meg.. Det føles utrolig sårt å ikke ha noen venner. Jeg ser bekjente som får hundrevis av gratulasjoner på bursdagen sin (selv de reserverte får massevis) mens jeg får maks 20, hvor de fleste er fra familie..

Jeg er ikke spesielt rar heller. Er ei ganske normal, oppegående jente. Har normalt utseende, er snill og grei, kanskje litt beskjeden i visse sammenhenger..

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver her. Må bare ha ut litt frustrasjon. Kanskje er det noen i samme situasjon? Eller kanskje noen har tips til hvordan jeg kan skaffe meg venner?

Kjære deg,

jeg tror ikke du er alene om å ha det sånn. Plutselig forandrer livet seg, og det byr på utfordringer.

Jeg synes du har vært flink til å ta initiativ til å bli kjent med folk. Jeg synes også det er trist at de du var på kurs med var så "selvopptatte". Det kan være virkelig vanskelig å komme innpå folk. Min erfaring er at man rett og slett bare må ta sjansen. Spør etter tlfnr, send sms eller ring og hør om de vil treffes på kafé eller noe. Når du treffer folk, så gi av deg selv. Fortell om deg selv, om barnet ditt, hva du har opplevd den dagen. Og lytt når andre forteller deg noe.

Det kan hende du må prøve mange forskjellige kurs og treff før du treffer noen du kan bli venner med. Prøv ulike aktiviteter. Ring gjerne på hos naboen hvis du ikke kjenner dem og slå av en prat.

Det kan ta lang tid å få ordentlige venner man kan stole på, men det er ingen grunn til å tro at du ikke skal klare det! Bare fortsett å gjøre som du har gjort: gå på kurs/treff, snakk med folk og ta sjansen!

Ønsker deg alt godt

[AnonymBruker]

er passert 30.... føler som om alt går rævva her ilivet...

å er stort sett ensom å alene. forsøkt i et par år,(siden je ble singel) på møt folk, evnt en kjæreste.

ingen barn... noen mener jeg ikke er for gammel noen mene jeg er

har prøvd i desse årene jeg har bodd her, forsøkt å få venner , men det lykkes ikke.

ser nesten ud for ejg forblir ensom. å ikke klarer jeg jobbe. så lite å fyll dagene med.

[Gjest Venter..Krigsrop]

Venner?

Det er da mye bedre med fiender som en kan halkjøles, så finner man sine allierte så lenge en er berettiget i sin tortur av de som fortjener det.

Alle har en viss rettferdighetsfølelse, ja.. selv psykopater, men alle bruker hersketeknikker, andre er nikkedukker og noen bare ber om en liten dukkert.

Kaldt vann, kaldt vann som Kjøtt i sangen Under jorda...

Blinkende lys, kaldt vann

Brennende nål, kaldt vann

Hvert minutt, hvert sekund

Det er noen følelser som ikke er helt gode, der finner man så og si ingen venner, men allierte derimot som er med på grillfesten er det plenty av, rart med det...

Brenn!

[AnonymBruker]

Gi kurs og treff litt tid. Fortsett å gå der. Ting tar tid og også det å bygge vennskap. Jeg fikk min beste venninne gjennom en forening for aleneforeldrehttp://www.aleneforeldreforeningen.no/ ( .

Barnet ditt går i barnehage. Det får venner. Ta med andres barn hjem for noen timer. Du bygger vennskap for barnet ditt samtidig som du kan ha mulighet til å treffe andre foreldre og bli venner med de. Bruk de samme lekeplassene så treffer du andre foreldre også.

Jeg har prøvd alt det jeg skriver om.

Stalltipset mitt er å bli kjent med andre aleneforeldre. Dere er i samme bås.

[Gjest venneløs]

Jeg har det akkurat som deg:( Riktig nok har jeg samboer, men han har liksom sitt og sine venner. Jeg har rett og slett ingen venninner lengre og det utrolig vondt egentlig:(

[Gjest Silje]

Hvor bor du da, TS?

[kamela]

Du er sikkert ikke den eneste alenemoren i barnehagen. Hva med å invitere en mamma og hennes barn hjem til dere en ettermiddag eller helg sånn at ungene kan leke og dere kan skravle.

[AnonymBruker]

Venner?

Det er da mye bedre med fiender som en kan halkjøles, så finner man sine allierte så lenge en er berettiget i sin tortur av de som fortjener det.

Alle har en viss rettferdighetsfølelse, ja.. selv psykopater, men alle bruker hersketeknikker, andre er nikkedukker og noen bare ber om en liten dukkert.

Kaldt vann, kaldt vann som Kjøtt i sangen Under jorda...

Det er noen følelser som ikke er helt gode, der finner man så og si ingen venner, men allierte derimot som er med på grillfesten er det plenty av, rart med det...

Brenn!

WTF??

[Gjest Venter..Krigsrop]

Trenger AB en stokk eller en hund? Ja, takk begge deler og hopp og sprett og tjo og hei så senker da dette mørket seg, jeg mener snor seg gjennom og kommer dog ut igjen logrende?

Neppe.

[sophiaM]

Trenger AB en stokk eller en hund? Ja, takk begge deler og hopp og sprett og tjo og hei så senker da dette mørket seg, jeg mener snor seg gjennom og kommer dog ut igjen logrende?

Neppe.

Akkurat ja

[AnonymBruker]

øhh....

[AnonymBruker]

Ts her. Jeg bor på nordvestlandet for den som lurte på det

Gikk inn på sidene til aleneforeldreforeningen, men siden nærmeste lokallag er i Trondheim (6 timer unna) så blir det litt langt unna.

Jeg kunne jo prøvd å spørre noen av mødrene i barnehagen ja. Men samtidig så ser jeg ikke helt for meg at jeg tør å gå bort og spørre sånn uten videre. Er litt for sjenert rett og slett..

Alenemødre er det i alle fall manko på i barnehagen barnet mitt går, der vet jeg faktisk ikke om ei eneste. Den eneste alenemora jeg vet om har jeg spurt om hun vil treffes, men har ikke fått svar. Jeg kan jo ikke mase heller..

Ja, jeg får vel bare fortsette å gå på kurs og håpe på nye venner. Vurderer å begynne på dansekurs for jeg elsker å danse.

Har vært veldig uheldig når det gjelder venner i grunn. Hadde to bestevenninner gjennom barne- og ungdomsskolen, men de flytta laaangt bort og vi mista kontakten. På vgs var jeg med i en gjeng med jenter, men så fikk jeg meg kjæreste som hun ene mislikte og da var jeg ute av gjengen.. Har ikke hatt noen omgangsvenner etter det i grunn..

[kamela]

Hva med å kontakt helsestasjonen og høre om de har noen tiltak for alenemødre, f.eks. samtalegrupper hvor dere kan bli litt kjent.

[AnonymBruker]

Du er ikke alene, er veldig ensom ikveld, men holder ut fordi jeg vet det er noen der ute som bryr seg, og jeg bryr meg;)

[AnonymBruker]

Du er flink som tør å ta kontakt Det er en kjempegod start.

Jeg er litt i samme situasjon, bare at jeg ikke har noe barn å benytte i Kampen For Vennskap Jeg er i tillegg kjempesjenert, og tør ikke ta initiativ til noe som helst..

Mitt råd er å begynne med en aktivitet hvor man gjør noe sammen, ikke bare hver for seg. Om man melder seg på ting som matlagingskurs, språkkurs, osv, så gjør man ting alene, bare i samme rom som andre. Om du derimot melder deg på et dansekurs, hvor man danser to og to, så får du automatisk kontakt med de andre.

Jeg trener kampsport, og der trener vi jo også sammen to og to mot hverandre. Jeg har jo fått god kontakt med dem som er der, men jeg er for sjenert til å spørre om de vil finne på noe med meg utenom. og dessuten er de fleste menn med kont + barn (så det ville gjerne blitt tolket helt feil om jeg ba dem ut , og de eneste kvinnene er mye eldre enn meg.

[AnonymBruker]

Bor du i nærheten av Ålesund da??

Kansje vi kunne tatt en kaffi?

[Gjest norah]

Mitt aller beste tips er frivillighet.

Jeg har et utrolig stort nettverk gjennom frivillighet, selv om dette ikke har vært mitt mål for deltakelse. Dette var først og fremst som ansatt - men jeg fortsatte som frivillig etter jeg byttet jobb, fordi det er så koselig å treffe både medfrivillige og de menneskene man er frivillig for - verdens skjønneste mennesker

Røde Kors har masse aktiviteter hvor man går sammen i grupper - og der blir man kjent med mange ulike mennesker. Det finnes også aktiviteter for barn, og der deltar jo mange mødre(og noen fedre) - jeg garanterer at endel av disse kvinnene også har hatt sosialt treff i bakhodet når de deltar på slikt. Disse gruppene er gjerne under BARK - barnas røde kors.

Verdens gøyeste måte å bli kjent med andre på

Gå inn på nettsidene Røde Kors eller en annen frivillig organisasjon i ditt nærområde, frivillighetssentralen eksempelvis. Ring dem mandag morgen og hør om de har grupper som kan passe for deg som kombinerer barn og sosialt samvær.

Gjør det, gjør det, gjør det

Endret 26. februar 2011 av norah

[Colargol]

Jeg har ikke få venner, men få nære venner der jeg bor nå -og alt for mange bekjente. Siden jeg lever et litt annerledes liv enn de nære av mine venner her så blir det litt vanskelig i blant. Jeg er flink på å ta kontakt med nye mennesker, men så er jeg også flink til å "unnskylde" at jeg ikke har mange venner når det kommert til å stikke på byen eller gå på konsert. Jeg går gjerne på konserter alene, og møter alltid bekjente -men har altså ikke den "store vennegjengen" å dra med meg ut alltid. Unnskyldingene mine er ofte "nei, ingen av mine venner kunne dra ut i dag" (greit nok, de jeg har snakka med kunne ikke, men har jo heller da ikke så mange jeg vet orker/kan stikke ut), eller "jeg har møtt noen venner tidligere i kveld, men de orka ikke bli med på konsert" (nei, jeg har ikke møtt venner, jeg stakk seint ut så jeg slapp å 2stå alene" helt til jeg møtte bekjente")

Å lyve på seg et sosialt liv er det dummeste man kan gjøre, for da skjønner ikke folk at du har lyst/tid til å fortsette å holde kontakten. Vær ærlig!

Men nå når jeg møter nye folk så tar jeg en "head up high" og sier rett ut "jeg har ikke så mange venner som liker denne typen musikk", "ikke så mange jeg kjenner som kan stikke ut på onsdager for å se en konsert, men jeg kan og vil -så da gjør jeg det" eller "jeg har ikke så mange venner her i byen nå etter at jeg flytta tilbake etter flere år borte". Og det funker som f** Da skjønner folk at jeg synes det er kult å møte nye folk og at jeg mer enn gjerne har lyst til å holde kontakten.

Min situasjon er i veldig forandring nå -men det tok meg et halvt år å bli trygg på "byen min" igjen. Akkurat nå er jeg på vei til en konsert med en nyervervet venninne som virker superok og det virker som om hun tenker det samme om meg!

Du kan jo dra på mamma-gruppa/kurset og innvitere en hel gjeng på middag eller kaffe og si rett ut at du ikke kjenner så mange der du bor og derfor hadde det vært gøy å bli bedre kjent. Kanskje dere kan dra på utflukt til et lekeland sammen med barna? Finn felles interesser, innviter, ta initiativ og vær ærlig!