Gå til innhold

Jeg er i nesten total isolasjon og ensom


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Heihei. Jeg er en jente på 16 år som er ganske nedpå for tiden. For noen år tilbake, slet jeg med alvorlige spiseforstyrrelser. Går bedre nå, men noe henger igjen. Jeg husker da jeg var yngre, da hadde jeg masse venner. Nå har jeg bokstavelig talt ingen igjen, kun veldig mange bekjente som jeg aldri er med.

Jeg blir i grunn ganske deprimert av å logge på facebook å se hvor sosialt andre har det. Jeg vet at det er kun meg som kan gjøre noe med det, så håper ikke at dere kommer med noe ala "Kom deg ut og blabla"

Det er så mye mere komplisert enn som så. Jeg sliter psykisk, og har nærmest mistet min sosiale intelligens. Livet mitt består av skole - pc - sove - spise osv. Jeg kan egentlig ikke huske sist jeg var ute med en "venn".

Men samtidig så trives jeg greit alene, og syntes det blir slitsomt med å forholde meg til mennesker, grunnet fordi jeg blir litt nervøs og finner alltid på hva jeg skal si.

Jeg begynner på vgs snart, så håper jeg kan kanskje få et par nye ekte, gode venner, ellers så er det skolearbeidet som står i fokus og høyest på listen...

Ville egentlig bare lufte tankene mine litt... takk alle som tok seg tid til å lese

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Vi på KG er iallfall venner med deg. Det er sikkert at du får nye muligheter til høsten. Det kan du glede deg til.

Er det mulig for deg å være litt mer aktiv med dine bekjente? Hvis du klarer å øke aktivitet og samvær med en eller flere av dem, så vil de jo vokse oppovor mot vennenivå igjen.

Endret av I Grosny
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For at du skal endre livet ditt så må du ta handle - ett steg av gangen.

Kanskje du ikke klarer å skaffe deg et nettverk akkurat nå, men du kan forberede deg på overgang til VGS fra og med i dag.

Er det en ting som er sikkert, så er det at alle statusoppdateringene på facebook er langt fra det glansbildet det virker som...

Som sagt; ta ett steg av gangen.

Det at du føler deg deprimert, og slite psykisk, betyr ikke at du må forbli isolert.

De som eksempelvis sliter med angst må jo bestemme seg flere ganger om dagen, noen ganger flere ganger hvert minutt for å gjennomføre en aktivitet - det være seg en busstur, jobb, en cafètur, ta heisen etc.

Når de gjør dette så har de en oppriktig følelse av at de kanskje skal besvime, dø, kaste opp etc.

Men for å leve må man faktisk utføre handlinger som føles ubehagelig og vanskelig - og jo oftere man gjør det, jo mindre ubehagelig blir det. Det samme gjelder deg.

Du har jo allerede satt deg et mål(et par venner på VGS) - nå må du begynne å gjøre det som kan føre deg til målet.

Bedre med to gode venner enn ti bekjente :klemmer:

Ikke glem at de som mest åpenlyst skal vise sin suksess og fantastiske liv ofte er de som er mest ensomme og usikre.

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for svar. Jeg skal prøve å gjøre mitt beste, og ta ett skritt om gangen.

Er det andre her inne, som har det som meg, eller har hatt det slik?

TS.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for svar. Jeg skal prøve å gjøre mitt beste, og ta ett skritt om gangen.

Er det andre her inne, som har det som meg, eller har hatt det slik?

TS.

Hei, jeg har det akkurat som deg. Hadde mange venner på barneskolen, men mistet all sosial kontakt på ungdomsskolen, og har i dag veldig få venner. Er 30 nå. Jo lengre tid det går uten sosial kontakt, jo vanskeligere vil det føles, og man isolerer seg fordi det er tryggest å være alene. En idé kunne jo vært å kommet i kontakt med noen som har det akkurat som deg, og trene på det? Har ikke så veldig mange råd, fordi hadde jeg hatt masse råd så hadde jeg vel ikke hatt det sånn selv. En psykolog kunne kanskje hjulpet deg også? Klem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde det på samme måte som du har nå. Av ulike årsaker som jeg ikke har lyst til å nevne her, så begynte jeg å isolere meg og holdt meg utenfor de andre på fritiden.

Jeg var jo ikke helt ensom, siden jeg gikk på fotball og trente noen ganger i uken. Men selv om vi hadde spilt på samme laget siden 1. klasse var det noe som var forandret. Jeg passet ikke inn der lenger heller.

Da jeg begynte på vgs for to år siden, var det mye som forandret seg. Jeg hadde bestemt meg for å velge en skole der det ikke var så mange fra den gamle skolen, og miljøet var forandret. Jeg vil ikke si at det var som en drøm å komme over til vgs, men det blir hva du gjør det til selv.

Jeg hadde lav seltivillit og var redd for å møte nye mennesker. På samme måte som deg syns jeg at det bare var stress og ork å skulle kontakte noen da jeg gikk på ungd.skolen(jeg følte meg alltid som påheng fra de andre), men jeg svelget redselen da jeg kom i kontakt med nye mennesker og var så sosial som jeg aldri har vært før. Men jeg kan fortsatt kjenne gamle stikk av ensomhet som henger igjen fra ungdomsskolen. Jeg har tenkt mye på dette i ettertid, og innser nå at det ikke var noe galt med folkene som gikk i klassen min, men det var rett og slett meg selv som holdt meg utenfor. Jeg trivdes ikke, og isolerte meg uten at noen egentlig hadde gjort meg noe.

Men som sagt, ting kan forandres så lenge du bestemmer deg for å gjøre noe med det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Hei, jeg har det akkurat som deg. Hadde mange venner på barneskolen, men mistet all sosial kontakt på ungdomsskolen, og har i dag veldig få venner. Er 30 nå. Jo lengre tid det går uten sosial kontakt, jo vanskeligere vil det føles, og man isolerer seg fordi det er tryggest å være alene. En idé kunne jo vært å kommet i kontakt med noen som har det akkurat som deg, og trene på det? Har ikke så veldig mange råd, fordi hadde jeg hatt masse råd så hadde jeg vel ikke hatt det sånn selv. En psykolog kunne kanskje hjulpet deg også? Klem.

Det var trist å høre, men jeg håper du trives med de vennenne du har i dag! Bedre med noen få gode venner, enn mange "uekte" venner. Hva var forresten grunnen til at du mistet all sosial kontakt? Og hvordan er du sånn sosialt sett i dag?

Jeg går ikke hos psykolog, men hos sosionom/barnepedagog, og trives med det. :)

TS.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg blir i grunn ganske deprimert av å logge på facebook å se hvor sosialt andre har det. Jeg vet at det er kun meg som kan gjøre noe med det, så håper ikke at dere kommer med noe ala "Kom deg ut og blabla"

Faktisk kan det være en idé og slette ens konto på Facebook -> link.

Mye av det man ser på Facebook er bare en maske, et spill for galleriet hvor man helst ikke skal komme med noe negativt. Faktisk er det en viss halleluja stemning der, en konform og egentlig en ganske så bedriten naivisme som gjør folk så "glade" at de bare logge på ved den minste anelse av glede og tyne det ut som den siste rest i majonestuben.

Slikt er egentlig ikke så bra hvis man kjenner etter.. en svak tinnitus etter all denne lovprisingen av Lammet, noe som egentlig er en smule ironisk ettersom Lammet symboliserer et nytt, uskyldig liv. Før var det hver søndag, nå er det faen meg 24/7.

Ordet "hykler" stammer fra samme ord som "skuespiller", så TS.. bare drit i disse bevisstløse dobbeltmoralistene.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det var trist å høre, men jeg håper du trives med de vennenne du har i dag! Bedre med noen få gode venner, enn mange "uekte" venner. Hva var forresten grunnen til at du mistet all sosial kontakt? Og hvordan er du sånn sosialt sett i dag?

Jeg går ikke hos psykolog, men hos sosionom/barnepedagog, og trives med det. :)

TS.

Bra at du går til noen og at du trives med det, det er det viktigste :)

Jeg trives med de jeg har, men dessverre bor de et stykke unna, så blir mye tid alene. Vanskelig å bli kjent med nye folk synes jeg. Jeg mistet kontakten fordi jeg følte meg annerledes, og opplevde å ikke henge med i utviklingen. Så ble det litt mobbing og utstøtning og sånn. Følte også at andre var veldig overfladiske og ukontrollerte. Mens jeg likte mer ro og dype ting. Men fant ingen som var som meg på den tiden.

Men føler med deg, skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg blir i grunn ganske deprimert av å logge på facebook å se hvor sosialt andre har det. Jeg vet at det er kun meg som kan gjøre noe med det, så håper ikke at dere kommer med noe ala "Kom deg ut og blabla"

Ser du er ung men moden utifra betraktningene dine. Mennesker som har slitt, eller fortsatt sliter, har igjennom ihvertfall mitt liv vært de mest gavmilde, omtenksomme, smarte og vakre. Selv om du sannsynligvis har litt/mye følelsesmessig bagasje av det, vil det komme godt med da du vil være vant til motgang og vil ha innsikt som kan hjelpe de som står deg nærmest. Det er av STOR verdi da en del mennesker lever på plankekjøring til kanskje slutten av 20-årene.

Som nevnt i tråden er bare å ha EN eller to skikkelige venner nok til å løse de fleste av faktorene som utløser angst, gjerne følelser av ubetydelighet, usynlighet eller isolasjon. Problemet er at med din modenhet/tilstanden kan det være vanskelig å treffe en som har en stor andel fellestrekk, det er stort sett de vi blir venner med. Det kan være vanskelig da folk stort sett skammer seg over dette og vil holde det for seg selv.

Beste tipset er å møte vgs med et åpent sinn, da jeg fikk en ENORM mengde gode venner på vgs i forhold til tidligere, og de er jeg fortsatt nære venner med den dag i dag. Ser du er allerede innstillt på det, det kommer sannsynligvis til å gå fint, da mange er søkende etter venner på vgs, det opplevde ihvertfall jeg.

Men husk; det er ingen garantier, og det er den vondeste sannheten du kommer til å møte. Det har truffet meg som et hardt slag i ansiktet MANGE ganger.

Det er så mye mere komplisert enn som så. Jeg sliter psykisk, og har nærmest mistet min sosiale intelligens. Livet mitt består av skole - pc - sove - spise osv. Jeg kan egentlig ikke huske sist jeg var ute med en "venn".

Å være psykisk lidende er en ond spiral i din alder grunnet at du blir for sliten/sky/sjenert til å ta kontakt og å takle eventuelle avslag.

Den gode nyheten er likevel at det er utrolig lite som skal til for å bryte ut fra dette mønsteret og være "back in the game". Du har sikkert erfart, og vil fortsette å erfare at kroppen har en utrolig god hukommelse som raskt våkner til liv, enten det gjelder det ene eller det andre.

Men samtidig så trives jeg greit alene, og syntes det blir slitsomt med å forholde meg til mennesker, grunnet fordi jeg blir litt nervøs og finner alltid på hva jeg skal si.

Det er greit nok det men ikke bruk det som unnskyldning for at du er ensom. Å si til deg selv at du trives greit alene når du føler at du lever i ufrivillig isolasjon, er å lyve til seg selv. Ikke gjør det, ja jeg vet det er vanskelig :(

Dersom du finner sosial interaksjon vanskelig, kan det være at du ikke har truffet mennesker du har god kjemi med; da ruller ordene og latteren stort sett ut av seg selv.

skolearbeidet som står i fokus og høyest på listen...

Bra. Dersom du presterer godt på skolen vil det bidra til å holde selvtilliten og godhetsfølelsen din oppe. Det trenger du.

Ønsker deg lykke til på vegen. Har slitt med depresjon og angst LENGE og vet hvilket helvete det er å ha psykisk lidelse kombinert med total isolasjon. Ikke prøv å dyss det ned med rusmidler type benzo/opiater eller alkohol da du får JÆVLIG mange flere problemer med det.

Dersom den psykiske lidelsen du har blir for tungt oppsøk fastlege og bli satt på antidepressiv; det er ikke noe lykkepille, men det er saktens en god krykke å stå på mens du prøver å få livet på gli igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Heisann, ville bare si til deg at jeg hadde det som deg da jeg var rundt din alder.

Ha håp!

Jeg fikk i en alder av 30 mine bestevenner!

Og noen av de var faktisk gamle venner jeg tidligere ikke omgikk med som 16 åring :)

Med alderen vil man bygge opp mere tro på seg selv og miste litt av brodden på feks den sosiale angsten.

Noen tips til å bli mere sosial eller treffe noen du kunne trives sammen med:

Bli med på et kurs eller noe som du er intressert i , da vil du treffe andre likesinnede.

Opprett et arrangemen på facebook, inviter noen på feks kino, vil som regel være noen andre som sitter å har lyst å finne på noe, men ikke har noen å gå med :)

Ønsker deg lykke til, å vær sikker på at det kommer til å ordne seg:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bruk tiden frem til sommeren på å fokusere på deg selv, bygg opp din egen selvtillit, plei dine interesser (evt. få nye), og sats på en frisk ny start på videregående. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Noen tips til å bli mere sosial eller treffe noen du kunne trives sammen med:

Bli med på et kurs eller noe som du er intressert i , da vil du treffe andre likesinnede.

Opprett et arrangemen på facebook, inviter noen på feks kino, vil som regel være noen andre som sitter å har lyst å finne på noe, men ikke har noen å gå med :)

Dette er ikke et veldig godt tips til ei jente som går siste året på ungdomsskolen, synes jeg.

Hvis hun ikke har et vennegrunnlag der hun er i livet nå, hva slags arrangement skal hun liksom opprette på facebook?

Og nei, det er ikke barebare å røske med seg noen på kino, jeg har et par håndfuller gode venner og en haug med bekjente, og det er allikevel ingen som vil være med meg for å se True

Grit. :)

Jeg synes hun skal fokusere på å bygge seg selv opp og forhåpentligvis kommer hun inn i et miljø hun trives i på videregående, der alle får en ny start.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...