Hva bør regnes som spiseforstyrrelse?

[AnonymBruker]

Jeg bare lurte på deres syn på en ting:

Hva bør regnes som en spiseforstyrrelse? Når man vurderer å sulte seg/kaste opp, når man prøver på dette eller når man faktisk gjør dette?

Ville blitt veldig takknemlig for svar!

[Beauté]

Spiseforstyrrelse kan være å sulte seg, kaste opp, bulimi, anorexia, overspise, trøstespise og forskjellige ting.

Og det betyr å faktisk GJØRE dette.

[AnonymBruker]

Spiseforstyrelse er når maten blir din aller beste venn eller din verste fiende. Mat er bare mat, drivstoffet til kroppen. Å kose seg en gang i blant er det ikke noe problem i, men når man fokuserer heftig på mat dag inn og ut så har man et problem.

[The Kitten]

Jeg er enig med Beauté. For å ha en spiseforstyrrelse, må man, overspise, sulte seg, trøstespise, kaste opp etc. Å si man har en spiseforstyrrelse basert på at man tenker på dette, er et hån mot alle som kjemper mot en spiseforstyrrelse.

[AnonymBruker]

Jeg mener også at det er når man faktisk GJØR dette. Selv kastet jeg opp etter hvert måltid tidligere, men klarte heldigvis å slutte med det. Selv om jeg nå er veldig nøye på hvor mye jeg spiser, teller kalorier, og tenker at jeg skal spise lite og trene mye så vil jeg ikke si at jeg har spiseforstyrrelser lenger, nettopp fordi jeg ikke GJØR det, bare tenker det

[AnonymBruker]

Dere må ikke glemme at når man i det hele tatt vurderer slike ting så er man på god vei til å utvikle en spiseforstyrrelse.

[PepsiMax]

Man har en spiseforstyrrelse når tanker, følelser og handlinger i forhold til mat, kropp og vekt går utover livskvalitet og fungering i hverdagen.

kilde:iks.no

[The Kitten]

Dere må ikke glemme at når man i det hele tatt vurderer slike ting så er man på god vei til å utvikle en spiseforstyrrelse.

Det er fremdeles ikke det samme som å ha en spiseforstyrrelse.

[AnonymBruker]

Det er fremdeles ikke det samme som å ha en spiseforstyrrelse.

Hva så? Det ER ikke, men kan bli. Det er ikke sånn at man bare våkner opp en dag og har en spiseforstyrrelse. Så da er det ingen grunn til å klappe ts på ryggen poengtere at hun ikke har det per i dag, for det er fort gjort...

[AnonymBruker]

Det er fremdeles ikke det samme som å ha en spiseforstyrrelse.

Det er en spiseforstyrrelse. Når man utfører finnes det flere underkategorier man går under, bulimi, anoreksi, overspising etc og det kan man riktig nok ikke si at man har. Men en forstyrrelse? Definitivt.

[PepsiMax]

Noen vanlige tegn på spiseforstyrrelser:

■Blir veldig opptatt av at maten skal være sunn og kalorifattig (lightprodukter).

■Slutter å spise "godterier"

■Unngår stadig flere matsorter og utvikler "Jeg tåler ikke mat"

■Kaster mat og gjemmer mat i servietter, lommer osv.

■Kjenner stress og skyldfølelse for å ha spist, og blir irritert rundt måltider

■Tror at ting blir bedre om vekten går ned

■Avviser at noe er galt selv om "de rundt" ser at det er mye som er annerledes

■Øker ofte treningsmengden voldsomt

■Uttrykker misnøye med kropp, fasong, utseende

■Mister menstruasjonen eller den blir uregelmessig. Noen får den ikke i vanlig alder

■Humør svinger, konsentrasjon og hukommelse blir dårligere

■Trekker seg mer fra sosiale situasjoner der mat naturlig hører til. Prioriterer annerledes enn før

■Søvnproblemer

■Vekttap eller store vektsvingninger

■Tretthet og svimmelhet

■Fryser mye, særlig på hender og føtter, blålig farge på hender

■Lav kroppstemperatur

■Hodepine og andre kroppslige plager

■Veier seg ofte

■Generelt irritabel

■Utvikler rigide daglige rutiner

■Vekttap

■Sosial tilbaketrekning

■Benekter sult når hun/han må være sulten

■Magesmerter og metthetsfølelse ved inntak av små mengder mat.

Innlegg endret som ledd i rydding

SportyShorty, mod

Endret 25. februar 2011 av SportyShorty

[Sekretæren]

Tråden er ryddet. Spiseforstyrrelser må gjerne diskuteres på generelt grunnlag. Innlegg som beskriver et åpenbart problematisk forhold til mat vil bli ryddet som vanlig. Dere som har behov for å stille spørsmål rundt spiseforstyrrelser, bør heller kontakte fastlege eller IKS.

Vennlig hilsen

SportyShorty, mod

[Gjest Seniorita]

sulte seg, anorexia..

[Gjest BettyBoop28]

Jeg bare lurte på deres syn på en ting:

Hva bør regnes som en spiseforstyrrelse? Når man vurderer å sulte seg/kaste opp, når man prøver på dette eller når man faktisk gjør dette?

Ville blitt veldig takknemlig for svar!

Når man vurderer noe sånt så har man et forstyrret forhold til mat, så jeg mener det er en spiseforstyrrelse.

[Sassari]

Kjære TS

Hvis du (eller noen som står deg nær[jeg skriver i du-form heretter]) sliter med tanker rundt mat er det viktig å ta tak i det på en konstruktiv måte:

- Hvorfor føler jeg det slik?

- Hva kan gjøres for at slike tanker skal slippe tak? Avledningsteknikker? Motargumenter mot slike tanker?

Spiseforstyrrelser (sf) er en tidstyv og løgner. I begynnelsen løfter han deg opp, men jeg skal love deg at han er kun destruktiv over tid. Sf er ingen løsning - bare nye problemer.

"Å definere seg inn" i en sf-diagnose er ikke noe du ønsker. Du vil ikke la sf bli en del av deg. Samtidig er det viktig å annerkjenne at det ikke er sunne tanker som kverner rundt i hodet ditt.

Jeg har slitt i mange år med sf og føler på ingen måte at det er noe hån at noen søker hjelp og tar ansvar for sin egen helse. Kunne ønske jeg selv hadde gjort det eller noen hadde sett meg. Men det er ikke alltid det beste å søke hjelp på forum (man vet aldri hvem som svarer).

Enten man sliter fysisk+psykisk eller kun psyksik fortjener man å bli tatt på alvor. Om man har sf eller ei er ikke det vesentlige her (selv om det er det du ts spørr om).

Å ta en samtale med noen du stoler på, ev. fastlege eller annet helsepersonell, kan være neste steg om du ikke greier å rydde tankene selv. Det viktigste er uansett å fokusere på hva en kan gjøre. Jag vekk "tidstyven"! og jeg gjentar: ikke definer deg inn i sf.

Håper innlegget mitt ga deg svar.

Og til de som sliter med sf og tilfeldigvis er innom dette innlegget: Det er verdt å kjempe. Livet er fantastisk vakkert til tider. Hold ut!

[AnonymBruker]

TS her. Jeg har etter mye vurdering og innvendig kamp innsett at jeg faktisk sliter med en spiseforstyrrelse. Hvordan jeg av alle personer skal kunne ha en spiseforstyrrelse er for meg et stort mysterium og et spørsmål som aldri vil bli besvart. Jeg er vokst opp med en ernæringsfysiolog til mor, jeg har mye peiling på mat og trening, jeg vet hva spiseforstyrrelser av ulike typer gjør mot kroppen, jeg vet hvordan den ødelegger deg utvendig og innvendig. Hvordan jeg kan ha gått vekk i fra alt dette og utviklet det til sånn jeg har det nå kommer jeg aldri til å forstå. Jeg har skrevet dagbok siden før dette startet, og jeg kan se helt fra tidlig 2010 at det begynte å utvikle seg, men det var først på høsten 2010 det virkelige helvete brøt ut. Jeg startet å spise veldig lite, jogge før skolen - gå på skolen uten noe særlig mat i magen og uten lunsj i sekken - joggetur igjen når jeg var hjemme - lite måltid også middag. Gjerne styrke eller volleyballtrening på slutten av dagen. Venner av meg var bekymret når jeg sluttet med de store salatene, de gode baguettene og den vel-lagde lunsjen jeg alltid hadde før. I dagboken skrev jeg tankene mine rett ned, ingen omformuleringer eller bortforklaringer. Det står detaljert beskrevet følelsen jeg hadde når jeg endelig hadde klart å kaste opp for første gang, jeg var så stolt og glad. Jeg visste at det jeg gjorde egentlig var tegn på spiseforstyrrelse, men jeg hadde jo ikke det. Jeg skulle jo ikke slutte å spise, bare spise litt mindre, jeg skulle jo ikke kaste opp så mye, bare kvitte meg med litt ekstra kcalorier. Jeg skulle jo ikke bli ekkelt tynn, jeg skulle jo bare bli kvitt fettet. Jeg benektet ovenfor meg selv at jeg hadde en spiseforstyrrelse, jeg benektet ovenfor meg selv av jeg slet. Å ha innsett dette tror jeg har vært et stort framskritt for meg men likevel et hardt slag i trynet. Jeg er tilbake på riktig spor selv om jeg er satt et par hakk tilbake. Jeg skal kjempe videre mot et liv uten et monster som spiser meg opp invendig.

Å lese fra dagboken fra høst er å lese dette:

"I det jeg tok meg selv stå der med fingeren langt nedi halsen på joggetur fikk jeg ikke engang et snev av dårlig samvittighet eller anger. Jeg gjorde nok et mislykket forsøk og så rundt meg. Ingen kom. Jeg prøvde igjen - uten hell. Fingeren nedi, gang på gang. En siste gang før jeg løper videre sa jeg til meg selv. Siste sjangse - det gikk."

"Jeg har endelig klart å kaste opp ved å ta fingeren i halsen. Selv om det var lite så klarte jeg det. Det var et framskritt. Jeg har ingen planer om å bli ekkel tynn og kaste opp hver gang jeg spiser. Men det er greit å ha en løsning når jeg har overspist sånn som jeg har gjort nå. Jeg klarer ikke å trene nok slik at jeg kvitter meg med alt. Jeg må klare å kaste opp samtidig som jeg trener mye. Jeg skal klare å få fin kropp til neste sommer. Jeg gruer meg til julen. Julemat, lite mulighet for trening, kaker, pinnekjøtt, godteri, brus og alt som tilhører julen.. Jeg dør.."

Til sist vil jeg avslutte med noe jeg også skrev i dagboken bare noen måneder siden, at jeg har benektet en spiseforstyrrelse samtidig som jeg har skrevet dette er skremmende.

"Veien jeg velger å gå er en sidevei, den stikker seg ut fra hovedveien et lite stykke, det er en snarvei - men med mange utfordringer på veien, til slutt kommer begge veiene fram til et felles mål. Selv om mange har sagt at sideveien er farlig, og at man ved å gå den veien vil måtte gå over store fjell og løpe for livet, så velger jeg den veien. Jeg orker ikke gå den lange, slitsomme veien alle vil jeg skal. Jeg tar mine egne valg."

En sidevei som viste seg å være et helvete uten like.. Hvis det har noen ting å si så er jeg 15 snart 16..

[sequin]

Det er ganske imponerende å se hvordan du har innsett at dette er en feil levemåte allerede, og at benektelsen har gått opp for deg.

Oppsøk lege så fort du kan, han vil kunne hjelpe deg med å sette opp gode mål og en plan for hvordan du kan komme deg ut av det på en rolig og fim måte. Jo tidligere du søker hjelp, jo bedre er det.

Jeg søkte ikke hjelp før etter fire år, jeg benektet SF i _fire_ år. og Bulimia er ikke verdt noen ting! Når man er så oppslukt av SF som man blir, blir livet et mareritt.

[AnonymBruker]

Spiseforstyrrelse er for meg når man blir sykelig opptatt av mat og kosthold til det ekstreme, og det går utover hverdagen.

[PepsiMax]

Uff, får så vondt av å lese det siste innlegget ditt. Vet hvor vondt du har det å føler med deg!

Men det er bra du har innsett at du har problemer! Håper du kontakter legen din og får en henvisning til psykolog veldig snart slik at du får hjelp! Si at det haster med en time da du ringer, ikke godta å få time om en mnd e.l.

Desto fortere du får hjelp, desto lettere er det å komme ut av dette helvete!

Det at man vet hvordan et sunt kosthold skal være, at man vet hvordan man skal trene, har foreldre med god peiling osv har desverre lite å si for om man utvikler sf eller ikke.

Selv om de fleste sfer starter med en slankekurs som går litt ut av kontroll er det andre ting som ligger under. Vonde følelser/tanker/opplevelser e.l. som man prøver å kontrollere gjennom og kontrollere mat/kropp.

Er selv utdanna innen helse, men har likevel latt sfen ta mange år av mitt liv...

Hvis du trenger noen utenforstående som du kan prate med og som forstår deg kan du ringe IKS sin hjelpe tlf. Det sitter det damer som selv har vært igjennom dette, og som kan gi deg støtte, råd og hjelp. IKS har også lokallag.

Ønsker deg masse lykke til!

Du har kommet et godt steg på vei som har innsett dette!

[Sekretæren]

Kjære TS

Jeg stenger denne tråden nå og vil gjerne formidle telefonnummeret til IKS, 22 94 00 10. Her sitter det mennesker med både kompetanse og erfaring, og som kan gi deg gode og nyttige råd på veien.

Vennlig hilsen

SportyShorty, mod