31 år og aldri hatt samboer

[Gjest knerten]

Jeg er 31 år og aldri hatt samboer..kun korte forhold..på ca 1 år...

Er jeg "dømt" til å ikke få det til når jeg ikke har "knekt koden" i en alder av 31 år?

Er så redd for at de jeg møter synes det er merkelig at jeg aldri har hatt samboer...og på den måten skremme alle bort..

[AnonymBruker]

Isåfall så er det jo deres problem. At man har samboerskap bak seg betyr ikke nødvendigvis at man har knekt noen koder overhodet (bortsett fra at man har greid å møte noen som vil bo sammen med en :gjeiper: ).

Er jo en grunn til at de ikke er samboere lengre. Og ikke alle lærer så mye av det som de liker å tro, heller. De fleste gjør samme feilene om igjen.

Jeg er mer skeptisk til en som har flere samboerskap bak seg, enn ingen.

[MissStiles]

Jeg har heller ikke hatt samboer. Vært i et par korte og lange forhold. Men aldri bodd sammen med noen. Ser ikke på det som en ulempe eller negativt.

[Gjest BettyBoop28]

Isåfall så er det jo deres problem. At man har samboerskap bak seg betyr ikke nødvendigvis at man har knekt noen koder overhodet (bortsett fra at man har greid å møte noen som vil bo sammen med en :gjeiper: ).

Er jo en grunn til at de ikke er samboere lengre. Og ikke alle lærer så mye av det som de liker å tro, heller. De fleste gjør samme feilene om igjen.

Jeg er mer skeptisk til en som har flere samboerskap bak seg, enn ingen.

Enig. Manfoldige samboerskap beviser jo at maN ENTEN RUSHER FOR RASKT MED Å FLYTTE SAMMEN ELLER AT SAMBOERSKAPENE FUNGERTE DÅRLIG AV EN GRUNN. Sorry. Kommer borti caps lock i tide og utide.

[Gjest Sa teraputen]

Jeg er 31 år og aldri hatt samboer..kun korte forhold..på ca 1 år...

Er jeg "dømt" til å ikke få det til når jeg ikke har "knekt koden" i en alder av 31 år?

Er så redd for at de jeg møter synes det er merkelig at jeg aldri har hatt samboer...og på den måten skremme alle bort..

Erdet bra å ha vært samboer? Fører det til at du blir et bedre og/eller mer interessant menneske?

Husk:

1. Det er ingen bragd i seg selv, eller et kvalitetsstempel, å ha hatt samboer.

2. Hvem som helst kan få kjæreste og barn. Det er ingen bragd eller kunststykke. Det krever jo ingen kvalifikasjoner. Mye av folk som har prøvd disse tingene har feilet og mislykkes mang en gang...og blitt preget av det.

[Gjest LJ]

Nå kjenner jeg en som har vært i mange samboerskap, og ville at jeg også skulle bli det med han, etter kun noen få uker.Jeg ville ikke så raskt, ville bli kjent og slikt... og ikke si opp leiligheten min og alt. Kort fortalt så ender det raskt med utroskap, fra hans side. Etter det har han prøvd å få både den ene og andre til å bli samboende med han. Kanskje noen helst bare er redd eller noe for å bo alene. Det viser seg også at han har vært utro med alle han har bodd og levd sammen. Jeg er glad jeg ikke har vært samboer!!

[Gjest Valiant]

Jeg ser ikke problemet.

[Gjest Ylva Virvla]

Det er bra for deg at du ikke har hatt samboer.

Jeg har aldri gjort det, men jeg tror det ofte er veldig tøft å avslutte et forhold til en kjæreste man bor sammen med. Så da har du sluppet det "såret" det medfører.

[Gjest Carleigh-Ann]

Ikke noe unormalt med det. Har aldri hatt samboer jeg heller, og kommer sikkert aldri til å få det, men det får jeg ikke gjort noe med. Er viktig å trives i sitt eget selskap, og ikke måle seg opp mot andre.

[AnonymBruker]

For meg som kvinne, så synes jeg det er "turn off" med menn på 30-40 år som ikke har hatt samboer/vært gift. Jeg tenker at de ikke vil være flinke på å ta hensyn til en partner, de har i hele sitt voksne liv kun hatt seg selv å tenke på, også skal de plutselig være en partner som kan det med å gi å ta, vise hensyn/omtanke/gi rom til sin kjære osv osv.

Jeg er singel, og har møtt et par stykker av den sorten, og de har levd et så anderledes liv enn meg, det er hyggelige sosiale folk jada, som ser viktigheten av å skape seg et godt venne-nettverk, men for meg som har hatt langvarig samboerskap og barn og hund; alså vant med ansvar og daglig omgang med andre, rutiner og plikter med f.eks middag til et bestemt tidspunkt, hunden skal ha tur hver dag osv, kompromisser og samhandling i blant familiemedlemmene osv. Når en da møter ett menneske som ikke har hatt andre enn seg selv å tenke på / ta ansvar for, så blir det for mangelfullt for meg. Jeg trenger en som er "romslig" som er kjent i terrenget og har erfaring og vet hvilke kamper som er verd å ta, og hvilke som ikke er verd det.

[Gjest Athea]

Samboeren min var vel 35 eller noe når vi flyttet sammen, han hadde bare bodd med en kompis før... Synes det er fint jeg da, at han aldri har tatt det "steget" med noen andre. Og siden vi bor i hans leilighet er det litt deilig å vite at alt han har er det han som har valgt ut, ikke en ex...

[Gjest Gjest]

Er året yngre enn deg ts, og er i samme situasjon. Og, jeg tror løpet er kjørt. Selv om det er noen svar her som peker på det motsatte, så vil jeg nok si at de fleste kvinner ser etter menn med erfaring når det gjelder parforhold når man nærmer seg og bikker 30, da helst i form av samboerskap og ekteskap. Både fordi de ønsker noen som er godt vant med å ta hensyn til et annet menneske, fordi mange kvinner ønsker en potensielt god far og ikke minst fordi det å ha vært samboer fungerer som et slags kvalitetsstempel. For kvinner er det unektelig viktig å være "godkjent" av andre kvinner. Statistikk som peker på at menn med barn blir "gjenbrukt" og at en stadig større andel menn faller utenfor markedet helt tyder på det.

Men nei, jeg er egentlig ikke så lei meg for det. Selvsagt er det _litt_ trist at muligheten for et samliv nå har en sannsynlighet på lik null hvis jeg ønsker å gå inn for det, men samtidig så har jeg som en over påpeker et større vennenettverk, jeg kan også bruke tiden på å dyrke hobbyer og karriere.

[Nuith]

Samboeren min var 33 da han fikk sin første samboer (meg!) og han er utrolig flink til det

Foretrekker menn som er ubrukt eller i det minste veldig lettbrukt jeg

[AnonymBruker]

For meg som kvinne, så synes jeg det er "turn off" med menn på 30-40 år som ikke har hatt samboer/vært gift. Jeg tenker at de ikke vil være flinke på å ta hensyn til en partner, de har i hele sitt voksne liv kun hatt seg selv å tenke på, også skal de plutselig være en partner som kan det med å gi å ta, vise hensyn/omtanke/gi rom til sin kjære osv osv.

Jeg er singel, og har møtt et par stykker av den sorten, og de har levd et så anderledes liv enn meg, det er hyggelige sosiale folk jada, som ser viktigheten av å skape seg et godt venne-nettverk, men for meg som har hatt langvarig samboerskap og barn og hund; alså vant med ansvar og daglig omgang med andre, rutiner og plikter med f.eks middag til et bestemt tidspunkt, hunden skal ha tur hver dag osv, kompromisser og samhandling i blant familiemedlemmene osv. Når en da møter ett menneske som ikke har hatt andre enn seg selv å tenke på / ta ansvar for, så blir det for mangelfullt for meg. Jeg trenger en som er "romslig" som er kjent i terrenget og har erfaring og vet hvilke kamper som er verd å ta, og hvilke som ikke er verd det.

Skrevet av en 14 åring

[Gjest Gjest]

For meg som kvinne, så synes jeg det er "turn off" med menn på 30-40 år som ikke har hatt samboer/vært gift. Jeg tenker at de ikke vil være flinke på å ta hensyn til en partner, de har i hele sitt voksne liv kun hatt seg selv å tenke på, også skal de plutselig være en partner som kan det med å gi å ta, vise hensyn/omtanke/gi rom til sin kjære osv osv.

Jeg er singel, og har møtt et par stykker av den sorten, og de har levd et så anderledes liv enn meg, det er hyggelige sosiale folk jada, som ser viktigheten av å skape seg et godt venne-nettverk, men for meg som har hatt langvarig samboerskap og barn og hund; alså vant med ansvar og daglig omgang med andre, rutiner og plikter med f.eks middag til et bestemt tidspunkt, hunden skal ha tur hver dag osv, kompromisser og samhandling i blant familiemedlemmene osv. Når en da møter ett menneske som ikke har hatt andre enn seg selv å tenke på / ta ansvar for, så blir det for mangelfullt for meg. Jeg trenger en som er "romslig" som er kjent i terrenget og har erfaring og vet hvilke kamper som er verd å ta, og hvilke som ikke er verd det.

Kan du forklare meg de kampene som er verdt å ta, siden jeg ikke har en anelse?

Jeg tror faktisk det kan sjokkere deg å vite hva slags innsikt en kan sitte på, selvom en ikke har vært i denne situasjonen. Jeg tror du kan lære noe av meg også!

[runekki]

.

Endret 7. mars 2011 av runekki

[Gjest Katten.]

Synes det kan være kjekt at motparten har erfart hvordan det er å bo med andre, slik at man vet hvilke fallgruver som eksisterer, vet hvordan man kan unngå dem best mulig - og ikke minst ha erfaring med hvordan det er å bo i lag med en man er glad i.

[AnonymBruker]

Samboerskap er jo en del god livserfaring, men bofellesskap er bortimot samme greia.

Har man derimot kun bodd hjemme med foreldre og evt deretter alene, så er vel sjansen for at man blir ganske "sær" ettersom årene går - ganske stor sjanse. Det samme skjer med de som blir enslige etter godt voksen alder også; etter noen år så har de gått seg inn i helt sære tråkk som har satt sine trekk.

Det kan være ganske utfordrende å gå inn i forhold med personer som har fått "en stor dose av seg selv", men jeg tror det også kommer an på personligheten til hver enkelt. Ikke uvanlig å se tilfeller av dette, derimot ... og alle som bor alene og har kontroll på eget liv og fritid vil uansett få sine egne særtrekk, som de oftest må gi slipp på når de evt går inn i et forhold.

Cheers!

-runekki

;-)

OT

Lige deg eg runekki Goe svar du komme med te tider

[Gjest TS]

Jeg er en kvinne...ikke en mann..men det spiller ikke noen rolle:)

Takk for svar.....hmm..får håpe det dukker opp en som liker meg akkurat som den jeg er..med eller uten langvarig forhold eller samboerskap bak meg...ingen barn har jeg heller:(...stusselig det hørtes ut når jeg skrev det!

[AnonymBruker]

Jeg er kvinne, noen få år yngre enn deg og nylig blitt samboer for første gang, det samme gjelder kjæresten min som forsåvidt aldri har hatt noen kjæreste tidligere. Jeg tenker at det både er fordeler og ulemper rundt dette. Det er helt sikkert fordeler med å ha vært samboer tidligere, man lærer nok en del om seg selv - jeg føler i alle fall at jeg er i en slik prosess nå. Samtidig er det noe veldig deilig og befriende ved å være den første som kæresten min har valgt å ta dette steget med jeg tenker "heller lite enn mye bagasje". Det er jo uansett slik at man skal tilpasse seg hverandre, og dette vil variere fra samboerskap til samboerskap ettersom mennesker er forskjellige.