Dr. Jekyll & Mr. Hyde

[RoadQueen]

Jeg er gift med mannen jeg elsker. En vidunderlig snill og omtenksom og hengiven mann. Var. For han har forandret seg - eller kanskje ikke - når jeg nå ser tilbake ser jeg at symptomene har vært til stede lenge, men ikke synlige for meg da - men nå er det virkelig ille.

Jeg er i utgangspunktet en stille og inesluttet person, men jeg mener selv at jeg de siste årene har hatt en rivende utvikling når det gjelder å snakke om meg selv og følelsene mine. Mannen min var når jeg traff ham stikk motsatt, snakket om følelser og var engasjert og positiv. Dette har gradvis blitt mindre og det synes å ha skjedd mens jeg har blitt mer åpen og uavhengig.

Vi kommuniserer kun om overfladiske ting og hans hobby. Dette fungerer i perioder, så blir han innesluttet og mutt - dårlig dag tenker jeg og lar ham være i fred. Jeg prøver å prate om følesene og den manglende komunikasjonen og får null respons. Ikke en klem og ikke en kos, ikke et hyggelig ord.

De siste to-tre månedene har vært ille. Han har ikke et positivt ord å si om noen eller noenting. Alle er ute etter ham, og jeg er når han får disse humørsvingingene værst av alle. Han mener da at jeg klager og kritiserer alt han gjør, men når jeg prøver å ta opp situasjonen og at alt jeg ønsker er å kjenne ham - tanker og følelser utover hobby så blir jeg bedt om å slutte å mase - det er ikke noe å snakke om. Han slutter å snakke til meg, overser meg, ignorerer meg og ethvert forsøk på dagligdags samtale; jeg får mer igjen for å snakke med veggen. Han truer med å flytte. Ikke et smil, ike en kos, unnskyldninger for dårlig formulerte setninger og at jeg ikke angriper livsstil og hobby men ønsker at samlivet skal fungere dvs kommunikasjon mellom oss avfeies, oppfattes som om jeg er ute etter noe - smisker.

Han reagerer i mine øyne barnslig og irrasjonelt og har et veldig forskrudd syn på virkeligheten i forhold til meg og også i forhold til mennesker og familie rundt ham. Han føler seg underlegen og overkjørt - jeg har gjort ham tl et kynisk menneske sier han. Dette er overhodet ikke slik jeg opplever vår hverdag og vårt samlig. Jeg har ikke vært bitch angående hobby og fritid, tvert imot, har jeg tatt stor del i hans fritidsinteresser, og beslutninger som foretas i hjemmet har jeg lagt fram for ham - men sjeldent møter de det store engasjementet.

Jeg opplever nå min mann som manipulativ, maktsyk, kontrollerende, ansvarsfraskrivende og utrolig provoserende. En negativt innstilt kverulant. Mannen som strålte av lykke på bryllupsdagen i vår, som jeg har oppfattet som elsker meg inderlig og oppriktig ser nå ut til å hate meg - jeg er for tiden stort sett bare en pest og en plage for ham. I likehet med verden rundt ham.

Hvorfor i all verden er han fortsatt i huset? Hvorfor kommer han og legger seg i felles seng hver kveld men passer på å ikke være borti meg? Og hvordan i all verden kan han vise at han elsker meg en dag for så å hate meg inderlig den neste?

Jeg føler meg bundet - jeg når ikke fram til ham med tankene mine og hvordan jeg føler det - han sier ikke noe om seg selv annet at jeg har gjort ham slik... Han stenger meg ute og nekter å la meg snakke med ham.

Jeg kan ikke leve slik. Jeg er snart fullstendig nedbrutt psykisk. Men jeg får ikke gjort noe selv. Og dette går ikke over av seg selv. Selv om det er bra i perioder kommer de mørke tidene oftere og oftere oag varer lenger og lenger - jeg har ingen innflytelse på de - det er mannen som "kontrollerer" dette. Jeg orker ikke lenger å gå på tå rundt ham, og la humøret hans styre livet mitt. Selv om jeg elsker mannen.

Jeg har gjort noe - har tatt kontakt med rådgivingskontor og bedt om samtale, noe mannen selvsagt ikke vil være med på - men jeg har intensjoner om å gå dit alene hvis han ikke blir med. Uten å sette meg selv på en pidestall så nekter jeg å tro at jeg en så fryktelig person, jeg har ikke det bildet av meg selv.

Jeg er bare så frustrert!!!!

[Gjest Vega]

Fint at du skal gå til Familierådgivningskontoret - selv om det blir alene. Ellers hadde jeg tenkt å be deg ta en prat med fastlegen, om ikke annet så for å få snakket om det med en nøytral person - men det kommer jo an på ditt forhold til din lege også, om du har tillit til han/henne.

Det virker på meg som om mannen din prøver å trekke deg ned, hans svingninger og beskyldninger om at det er din feil at han er blitt slik og slik - kan tyde på det.

Minn deg selv på (og fortell ham) at han er en voksen mann - og at han selv må ta ansvar for sine valg, bl.a. at han har valgt å bli hos deg - enda du iflg. ham er så forferdelig. Han står jo fri til å gå, akkurat når han vil (så hvorfor gjør han ikke det...).

Ikke finn deg i dette lenger - det virker som om han har null respekt for deg, sannsynligvis ikke for andre heller.

Da han snakket og var åpen tidligere - og dere var nyforelsket - kan du huske om det kun var "lette og glade" følelser han satte ord på, eller kunne han også snakke om problemer..?

Det kan være enklere å lire av seg om sine dype stormende og berusende følelser - enn å åpne opp for frustrasjoner og tvil...

Jeg kan ikke gi andre råd enn å prate med en utenforstående, med en viss kompetanse, eller i alle fall med innsikt.

Høres ikke enkelt ut, slik du har det nå.

Kan hende er han i en depresjon - og takler det dårlig. Men det i for seg er ikke noen unnskyldning til å hakke løs på andre...

Han virker manipulerende og kontrollerende, som du sier, i måten du beskriver han på.

Men kan hende er du frustrert nå, og svartmaler det litt ekstra, når du endelig kan sette ord på det.

Håper det ordner seg.

[Gjest Anonymous]

Få ham til å gå til legen og bli sjekket for Vitamin B12-mangel. Det virker ekstremt kjent, det du skriver...

[Dødspingvinen]

Du må i hvertfall fortelle en lege hvordan du oppfatter det hele. Dette her høres veldig, veldig kjent ut. Jeg tror nok kanskje han har fått en del problemer som jeg er redd du alene ikke kan hjelpe ham med. Snakk med legen først du, om hvordan du oppfatter situsjonen, før han går til legen. Det er ikke nødvendigvis sikkert at han kommer til å fortelle legen sannheten, og det kan også hende at han legger skylden over på deg. Dette vil legen være forberedt på dersom du snakker med legen først.

Send meg en PM om du vil.

[Såpebobla]

Jeg syns nesten det høres ut som en form for depresjon, sånt kan slå ut på mange forskjellige måter, tro meg, jeg vet det....

Fint at du søker hjelp, kanskje lege også kan være aktuellt?

[Quinden]

Det høres ikke bra ut, men det er sikkert noe psykisk eller fysisk som plager ham. Problemer på jobben kanskje?? Tror du skal la tvilen komme ham til gode, han var jo i utgangspunktet snill og god, så her er det noe som plager ham. Godt du søker hjelp!! Lykke til!! :D

[Gjest Vega]

Nå fikk du masse oppmuntring, og det er bra - og ikke for å være slem, men jeg vil bare si at til og med de største drittsekkene på denne planeten vet hvordan de skal opptre hyggelig og sjarmerende - helt til de har deg på kroken, bundet sammen med felles hus og hjem...

Til og med da opptrer de hyggelig med jevne mellomrom, slik at det kan skure og gå i år etter år...

Håper det ikke "drittsekk-syndromet" - men at dere får ordnet opp.

[Gjest Gjesta]

Husk for all del på at dette ikke har noe med deg å gjøre, uansett hvor mye han legger skylden på deg!

Mannen din sliter med ett eller annet, og jeg håper dere får ordnet opp i det om ikke så altfor lenge! Syns du er tålmodig jeg - og jeg håper at du får mannen din tilbake sånn som han var en gang!

Lykke til! :trøste:

K

[RoadQueen]

Tusen takk for oppmuntring og gode råd!!! Det varmer meg i hjertet i denne dystre tid.

Svarer kjapt på noen spørsmål - tidligere da mannen kunne snakke om alt og jeg var heller innesluttet da snakket han om alt, både sorger og gleder, tanker og følelser.

For halvannen måned siden, da dette var like ille, hadde han vært mutt og stille i mange dager. Han fikk plutselig og uten noe forvarsel et raseriutbrudd jeg aldri har sett maken til - han skrek til meg og så helt forstyrret ut (jeg var dritredd) og det var nummeret før han slo meg. Det gikk isteden ut over døde ting, hans egne ting. Årsaken til raseriutbrudddet skjønner jeg ikke - helt uforståelig. Jeg prøvde da å få ham til å snakke om det - nektet selvfølgelig, her var det ingen bakenforliggende årsaker - problemet var meg, at jeg hadde problemer. Og videre så var det ingenting mer å snakke om. Han ville flytte. Jeg torde ikke å røre mer i saken, gikk rundt som et grinende vrak i mange dager, og han flyttet ikke. Etter noen dager fikk jeg en unnskyldning og blomster, og jeg fikk lov til å ta problemet opp, og snakke om det de nærmeste dagene - men han kan ikke ha fortalt alt, kanskje han ikke klarer å kommunisere om det - for det kom ikke så mye ut av samtalene annet enn at det var dum oppførsel.

På bakgrunn av den irasjonelle oppførselen i denne episoden undersøkte jeg hva en lege kan gjøre - med tanke på at dette må være enten en depresjon eller noe psykisk. Jeg kan henvende meg til fastlegen og skrive en bekymringsmelding, anonymt om jeg vil. Da må legen kalle ham inn til en time, men mannen kan la være å møte og da er vi like langt. For derfra og til behandling er veien lang når vedkommende selv ikke synes at det er noe galt med dem.

Men siden han så ut til å innse hvor dumt han oppførte seg sist, og innrømte at han ble skremt av sin egen oppførsel gjorde jeg ikke noe mer. Annet en at jeg prøvde å være enda mer åpen og utadvent og skravle med ham først og fremst om meg selv.

Det holder hardt til tider men jeg har bestemt meg for å være tålmodig med ham, oppføre meg som normalt og ikke mase på ham på noen måte fram til jeg får time hos rådgiverkontoret. Invitere ham til å bli med ut, på besøk, gjøre ting sammen så får han selv velge hva han vil gjøre; furte eller leve. Som du skriver Vega, han får selv ta ansvar for sine handlinger og sine valg, så gjør jeg mine når han ikke vil delta i samlivet. Men av og til holder jeg på å bli gal og full av F. og har mest lyst til å be ham ta et valg og stå for det og ikke drive med psykisk terror. Får tanker om at han prøver å drive meg til vannvidd, provosere meg til å be ham om å flytte eller at jeg skal være utro - slik at han igjen kan klandre meg...

Så igjen, takk alle sammen, jeg biter tennene sammen mens jeg venter på time hos rådgiver.

[RoadQueen]

Fikk brev fra rådgivingskontoret i går, time den 11 november. Det er lenge til... Slik situasjoene er nå er det lenge til.

Han vil fortsatt ikke være med, at ikke jeg kunne høre etter; dette hadda han da svart på for lenge siden og flere ganger (har spurt to ganger, jeg - før jeg fortalte ham at nå har jeg faktisk ringt). Så da han sa at han ihvertfall ikke kunne komme fra denne dagen gadd jeg ikke svare engang. Ingenting er umulig hvis viljen er til stede.

[Freaky]

Som flere har vært inne på her, må du for all del ikke ta innover deg beskyldninger om at problemet ligger hos deg.

Det kan virke som han er inne i en depresjon. Hans måte å oppføre seg på gjennspeiler kanskje at han føler seg null verdt. Kanskje han føler at han ikke har oppnådd mål han har satt seg, eller at han bare rett og slett ikke holder mål i forhold til samfunnet rundt seg? Det enkleste da er å skylde på alle andre, det er en ansvarsfraskrivelse som gjør at han slipper å ta tak i probleme selv.

Han vet nok innerst inne et sted at han oppfører seg som en tosk, men det kan føre til at han føler seg ENDA mindre verdt og han er fanget i sin egen negative spiral. Som jeg forstår har dette pågått en stund og da kan det være vanskelig å bryte ut av denne negative spiralen uten hjelp. Problemet for deg er å overbevise han at dere ikke kan fortsette på den måten dere gjør, og at han også må være villig til å gjøre sitt (bli med på familevernsk.) for å løsne floken.

Lykke til

[Gjest Kane]

Få ham til å gå til legen og bli sjekket for Vitamin B12-mangel. Det virker ekstremt kjent, det du skriver...

Hmm - jeg kjenner også igjen det du skriver, men tviler på at det har noe med B12 å gjøre. Fordi - B12 er et vitamin som når det mangler ikke fører til humørsvingninger og endret adferd slik jeg kjenner det, men heller maktesløshet og sløvhet...

Så - dette minner meg om en periodisk psykisk belastet persom.

Kanskje er det en depresjon han har, som bryter ut over tid?

En ting er sikkert - du må få pratet med noen som kan dette, familieråd er en fin ting, psykolog er en annen mulighet. Hvis ikke kan du ende med at du virkelig tror det er deg som er problemet - og det er for trist..

Mannen kan ikke forandres før han innser at det er et problem - og da må han ville forandre det.

:blomst_opp:

Lykke til, og vær sterk..

[RoadQueen]

Nettop, mannen kan ikke forandres før han innser at det er et problem tilstede; akkurat nå er det ikke et problem til stede for ham... Så hvorfor ser han på meg med avsky og snakker ikke hverken med eller til meg? Hvorfor irriterer det ham alt jeg gjør, det være seg klø seg, lee på beina, sove . ja alt! Bare det faktum at jeg er i live. Det er så destruktivt å bli behandlet slik over lengre tid. Har ingen matlyst, sover ikke, griner for alt og ingenting, ikke lett å være sterk under slike forhold.

[Catzy]

Kanskje du kan prøve å være mindre omsorgsfull, tolerant, moden og rasjonell, og heller brøle til ham at nå får han f@en i meg skjerpe seg, skylde på ham for alle de kjipe følelsene han tvinger fram i deg, fortelle ham at han drite i å trekke deg ned og smelle neven i bordet så det ljomer? Det ser ikke ut til at det å være voksen og rasjonell fungerer helt her. Tviler på om roping og brøling fungerer heller, men du får i hvertfall ut en del av de tingene du forteller oss. Enten så trenger det inn i hodet hans, eller så framprovoserer det en annen reaksjon - som kanksje ikke er så hyggelig. (I så fall, stå i nærheten av utgangsdøra når du setter i gang...)

For meg så ser det ut som om du gjør alle de "riktige" tingene, uten at du når fram av den grunn. Kanskje skifte taktikk? Noen ganger må man kanskje sette hardt mot hardt, selv om vi moderne kvinner er oppdratt til å se alle sidene av en sak, tenke rasjonelt og opptre i et normalt stemmeleie. Når det ikke funker, hva skal man gjøre da?

catzy

[Gjest Anonymous]

Det kan utmerket godt være en psykisk lidelse som forårsaker de problemene som er beskrevet, men tro meg, vitamin B12-mangel kan gi eksakt de symptomene som er beskrevet.

Mine foreldres ekteskap holdt på å gå i oppløsning, fordi min stefar over tid ble stadig mer uforskammet, hensynsløs og paranoid. Det er ingen overdrivelse å si at vi oppfattet hverdagen som et sammenhengende mareritt, men overfor utenforstående oppførte han seg tilnærmelsesvis normalt.

For å gjøre en lang historie kort, ble det påvist alvorlig B12-mangel (et resultat av manglende evne til å oppta B12, ikke mangelfullt kosthold), og han ble satt på sprøyter hver 3. måned. Pling! Det var nesten som å skru på en bryter, og han ble sitt gamle jeg igjen etter ganske kort tid.

I ettertid har jeg oppdaget at flere i bekjentskapskretsen har tilsvarende erfaringer med familiemedlemmer som har hatt alvorlig B12-mangel.

Alvorlig vitamin B12-mangel fører til nerveskader, noe som medfører at pasienten faktisk mister forstanden, og til slutt dør.

[RoadQueen]

Mr Hyde er blitt Dr Jekyll igjen. Jeg vet ikke hvorfor, noe som er nesten like frustrerende som å ikke vite hvorfor han var i fårlig humør. Nå er han pratsom og i noenlunde humør til å slå en spøk til og med.

Fortsatt er det meg det er mangler ved, han har ett slags idealmål basert på seg selv som han vil at jeg skal leve opp til, bli mer lik. Da kan han kanskje klare å forandre seg tilbake til stt gamle jeg. Dette skurrer synes jeg.

Jeg kan godt forandre meg og utvikle meg, men ikke til hans idealperson. Jeg vil heller forandre meg slik at jeg er klar over mine svakheter og kan takle dem og fremheve mine beste sider. Så jeg har fortsatt tenkt å gå til rådgivningskontoret.