Å være påståelig og sta

[Perelandra]

Jeg har flere ganger fått høre at jeg er påståelig og sta i diskusjoner. Samtidig kan jeg selv irritere meg over hvor kunnskapsløse andre kan være i tema jeg trodde var vanlig å vite.

Senest i går havnet jeg i en slik diskusjon med en slektning til kjæresten min. Han påstod sikkert at Märtha Louise ikke var en del av arverekken til den norske tronen lengre, men at barna hennes er det. Han mente at hun hadde sagt fra seg retten etter at hun ikke lengre skulle tituleres som kongelig høyhet. Selv mente jeg at hun er arving i rekkefølge etter Haakon og de to barna hans. På grunn av alt styret med "Engleskolen" har det likevel vært diskutert om hun burde sagt fra seg retten. Kongehuset har ellers ikke noe med temaet for tråden å gjøre, nevner dette bare som et eksempel på en diskusjon. Er egentlig ikke spesielt interessert i kongehuset heller.

Etter å ha diskutert en stund hvor vi begge holdt på vårt, valgte jeg bare å si at nå vil jeg ikke mer. Jeg viste jo likevel at jeg hadde rett! (Sjekker det etterpå for sikkerhets skyld).

Jeg er generelt opptatt av fakta og liker å samle på kunnskap og opplysninger. Har også fått en del positive kommentarer for det. Derfor vet jeg ofte at jeg har rett i faktadiskusjoner. Å tilegne meg kunnskap innen diverse emner gir meg mye glede. Når folk åpenbart tar feil i emner jeg har lest mye om, bare kribler det i kroppen etter å få sagt i fra om hva som er riktig.

For vennskaps og husfredens skyld har jeg ettervert blitt rådet til å ikke være så påståelig. Sannsynligvis fornuftig i en del sammenhenger. I stedet for at jeg skal være for påståelig er det bedre å bare si at jeg ikke vil diskutere mer samtidig som jeg ikke vil gi meg på at jeg tar feil.

Hva mener andre om dette?

[Gjest Purple Haze]

Jeg kan også være temmelig påståelig, men kun hvis jeg vet jeg har rett. Er jeg i tvil, er jeg mer ydmyk. Og jeg har vel blitt rundere i kantene med åra. Det er ikke livet om å gjøre å ha rett lenger, men er det ren faktakunnskap det dreier seg om, er det jo en smal sak å finne ut hvem som har rett

Jeg kan også gi meg i en diskusjon, hvis det ligger an til å bli dårlig stemning, og ingen av partene vil gi seg. Da sier jeg heller at vi får være enig om å være uenig.

[Perelandra]

Det jeg sikter til er først og fremt diskusjoner om fakta. I personlige meninger er det en annen sak. Selv om jeg har sterke meninger der også, prøver jeg å være mer forsiktig og respektere andres synspunkter.

Med netttilgang har det blitt lettere å sjekke fakta, men det er ikke alltid man har tilgang til det, eller klarer å finne de rette opplysningene med en gang. Har også fått reaksjoner for at folk synes jeg tar en diskusjon for alvorlig hvis jeg bruker mobilen til å gå på nettet slik at jeg kan få sjekket fakta.

Når jeg får en tanke i hodet har den lett for å kverne rundt lenge og jeg gir meg ikke før jeg har funnet dokumentasjon på min mening. Mange andre ser ut til å glemme en diskusjon fort. Det hender at jeg kommer med dokumentasjon på min mening ei stund etter, men da har motparten nesten glemt hva det dreide seg om.

[AnonymBruker]

Høres ut som du tar diskusjoner alt for seriøst. Selv om jeg en gang i mellom kan finne på å slå opp noe pga en diskusjon, så gjør jeg det kun for min egen skyld og ikke for å fortelle diskusjonspartneren at jeg hadde rett lenge etterpå. Sånn du beskriver deg selv hadde jeg nok unngått å diskutere med deg.

[Cata]

jeg er temmelig påståelig hvis jeg vet jeg har rett , og jeg kan av og til finne på å hale opp mobilen for å google etter svaret (les: bevise at jeg har rett). Men det skal mye til før jeg gidder komme med noe bevis lenge etter at alle andre har glemt diskusjonen, og jeg gir meg ganske fort hvis noen andre fører bedre bevis enn jeg gjør.

[AnonymBruker]

Jeg synes du høres ganske slitsom ut, og at du bør tenke litt på hvor dette behovet for å ha rett kommer fra - og jobbe med det videre.

[Gjest Heloise]

Hvis man vet man har rett, så er man vel egentlig ikke "påståelig", fordi man påpeker egentlig bare hva som er rett... Eller?

Hvis jeg VET med 100% sikkerhet at jeg har rett, så står ejg på mitt, og tror de ikke på meg finner jeg de harde fakta på et eller annet vis og *smack* slenger det i fjeset på dem

[Rainbow90]

Det er ikke alltid jeg har rett, men jeg tar aldri feil

-et lite ordtak jeg lever på :-)

[MissStiles]

Når jeg er ganske sikker på at jeg har rett, så fortsetter jeg gjerne å diskutere. Prøver å få frem at det jeg mener stemmer. Hvis det absolutt ikke går mot enighet, så kan jeg også ende opp med å si at man får nok være enig om at man ikke er enige. Jeg er ikke den første som gir meg men jeg prøver å møte den jeg diskuterer med på midten. Hvis det er mulig. Jeg vet at jeg kan være litt sta. Ikke alle som liker det. Men jeg har aldri noe imot en diskusjon.

[Gjesten]

Jeg gir meg svært sjelden hvis jeg vet jeg har rett. Jeg er også som deg, Perelandra, vil gjerne slå opp så vi får svaret.

[Gjest Valiant]

Jeg er verken påstålig eller sta. Om jeg vet noe så beviser jeg at jeg har rett

og da må de jeg snakker med krype til korset og innrømme at de ikke er så smarte som de tror.

men jeg opplever ofte at andre som tror de har rett og er svært påstålige og stae om at de har rett tar feil

det er jo også de som ikke vil innrømme at de tok feil når det ble bevist for dem at de tok feil. Jeg synes disse persoene er de værste jeg ungår og diskutere med dem

Endret 22. februar 2011 av Valiant

[Perelandra]

Jeg synes du høres ganske slitsom ut, og at du bør tenke litt på hvor dette behovet for å ha rett kommer fra - og jobbe med det videre.

Det handler ikke om behov for å ha rett og vinne over andre, det handler om å diskutere konkrete fakta. Ofte kan det dreie seg om tema som jeg trodde var allmenn kunnskap, men som ikke er det likevel for andre. Det hender jeg blir oppgitt over folk som ikke har peiling på saker jeg husker at vi lærte på skolen. Egentlig liker jeg ikke så godt å diskutere, det er bare det at jeg liker at ting skal være riktige.

Det er godt mulig at jeg tar ting for seriøst. Jeg har ikke noe spesifikt behov for å ha rett eller vinne en diskusjon. I diskusjoner om meninger velger jeg ofte å holde kjeft for å unngå opphetede situasjoner. Egentlig er jeg en ganske stille person.

[Gjest Blondie65]

Jeg er ikke noe anderledes enn deg. For meg er det slitsomt å være rundt folk som har hele sin kunnskapsbase fra VG eller Se & Hør, aldri leser en oppfølgingsnyhet, og tror på enhver konspirasjon de hører om. Det er velsignet fritt for slike i min omgangskrets, jeg orker bare ikke å sitte å bite meg i tungen når vås blir presentert som fakta, og når en prøver forsiktig med at det vel ikke er vitenskapelige fakta, men noens mening eller tro det er snakk om så er man påståelig.

Samtidig ... Man må ikke ha siste ordet, rett eller slå fast "bah humbug" i enhver sammenheng. Jeg kan holde helt stille om f.eks. diskusjonen går høyt om de fantastiske effektene av å leve på rikshospitalskuren helt til jeg blir spurt om å frembære min mening. Og DA forventer jeg faktisk at min mening også blir respektert.