Hva synes dere om å planlegge å få barn når man er 18 og samboer er 24?

[Gjest Cerridwen]

Jeg blir provosert jeg. Det er utrolig mange her inne som skal snakke så negativt om unge mennesker som vil ha barn.

Yes, den gjennomsnittlige 18-19åring er IKKE klar til å få barn. Det er jeg helt enig i. MEN det finnes unntak, har dere tenkt på det?!

Jeg synes de som bare har negative ting å si kan holde kjeft, og slutte å dømme andre mennesker de ikke kjenner og ikke vet en dritt om.

Joda, finst sikkert 18-19 åringar som er fantastiske mødre.

Men fleirtalet av dei som får ungar så tidleg, er på ingen måte Mom of the year kandidatar.

Og det er dessverre dette fleirtalet som dyttar ut unge etter unge.

Tykkjer det er heilt latterleg at ein kastar vekk så mykje av livet sitt, kun fordi ein føler seg verpesjuk og veslevaksen.

[FantasDick]

Yes, den gjennomsnittlige 18-19åring er IKKE klar til å få barn. Det er jeg helt enig i. MEN det finnes unntak, har dere tenkt på det?!

Selvsagt finnes det unntak - det vet alle, men er det så heldig å skulle fokusere på de tilfellene som gikk bra?

Jeg er en av dem som er nagtiv til å få (planlagte) barn i så ung alder, men jeg er fullstendig klar over at det kan gå bra! Søsteren min ble gravid som 16-åring, og det har gått fint med henne! Hun sier selv at hun skulle ønske at hun hadde ventet MYE lengre, men at hun selvsagt ikke angrer på barnet. Det har vært hardt for henne, og det har vært hardt for oss i familien å se på hvordan hun slet selv om vi har hjulpet henne med alt vi kan! Hun fikk bl.a fødselsdep. og ville/klarte ikke ha noe med barnet å gjøre på flere mnd. Slike ting er ikke lett å takle for noen uansett alder, men jeg vil tro det er bedre for både barn og mor at man er litt eldre, har noen år på baken og et stabilt forhold (noe et 3 år langt forhold/18-åring ikke er, etter min mening). Dette er selvsagt bare eksempelvis.

[asterix]

Men tror du at dere begge kan kose dere med vin med et barn i huset? Det går ikke. Da bør den ene holde seg edru i tilfelle noe skulle skje. Poenger er at er barn fratar dere friheten til å gjøre AKKURAT HVA DERE VIL AKKURAT NÅR DERE VIL! Alt må planlegges. Hele tiden, hver dag. Hvorfor pålegge seg selv dette som 18-19-åring når det kommer en dag uansett?

He, he, he... Selvfølgelig kan begge kose seg med vin selv om man har barn i huset.

Og det er faktisk ikke så mye mer planlegging som skal til for å gjøre ting selv om man har barn.

Det aller meste av planlegging, styr, stell og utstyr i forhold til barn er rett og slett unødvendig dill som folk har blitt opplært til å tro at hører med til det å være foreldre.

Jeg var selv 21 da jeg fikk førstemann, helt planlagt og har hatt et herlig morsomt liv etter den tid, med enda flere barn og er nå blitt 41 og storkoser meg fortsatt med store og små barn, jobb, venner og liv ellers, slik jeg har gjort hele veien.

[Maddebs]

Har du en link til hva dette er? Nå ble jeg nysgjerrig!

Haha da må jeg finne det igjen =P jeg sjekka bare sånn i forbifarta fordi jeg skulle se om kanskje det gikk ann at jeg gikk tilbake til skole =P men skal ta en titt og gi deg beskjed hvis jeg finner =D

[asterix]

Eg trur folk berre prøver å få fram at det ikkje berre er festing ein går glipp av viss ein får barn veldig ung! 18-19-åringar som planlegg barn er så veldig opptekne av at dei er "ferdig med festing"!

Altså. Det er slik at det er veldig mykje anna du går glipp av når du fyrst har fått ungar. Uansett om du verken er interessert i festing, reising eller studier, så er det ein masse du må forsake når du får barn! Slik er det uansett alder. Difor er det greit å vente til ein i alle fall har kommi litt oppi 20-åra før ein planlegg ungar.

Det er nemleg ikkje nødvendigvis dei store tinga du kjem til å sakne. Du kjem til å sakne

-å sove heile natta

-å sove lenge om morgonen innimellom

-å setje deg ned å slappe av når du er sliten

-å vere saman med vener når du har lyst til det

-å dyrke hobbyar

-berre noko så enkelt som å ete, gå på do eller dusje i fred!

Kort sagt - å gjere heilt kvardagslege ting som alle utan små ungar ikkje tenkjer over ein gong. Når du har fått ungar må alt planleggast. Alt må passe ift ungens spise- og sovetider, samt andre vanar og uvanar. Alt du gjer blir diktert av ungen/ungane! Du må setje heile livet ditt i annen rekke! Er du verkeleg klar for dette som 18-åring?

Eg tvilar!

De tingene du nevner her har i hvert fall vi alltid gjort, selv med barn. Vi har levd livet MED barn, ikke satt det på vent bare fordi vi hadde barn.

[FantasDick]

De tingene du nevner her har i hvert fall vi alltid gjort, selv med barn. Vi har levd livet MED barn, ikke satt det på vent bare fordi vi hadde barn.

Så dere fikk sove hele natta hver natt pga. dere ikke satte livet på vent?

[asterix]

Så dere fikk sove hele natta hver natt pga. dere ikke satte livet på vent?

Vi har levd livet med barn, bl.a samsovet og derfor alltid sovet hele natta.

[missLynch]

Det er mulig jeg var en pyse da jeg var 18, som tenkte for mye årsak-virkning, og 'hva hvis dersom'...

Jeg hadde nemlig aldri i livet turt å få barn da jeg var 18, jeg. Jeg hadde ikke stolt på at jeg hadde nok livserfaring, selvtillit, indre ro og balanse til å takle alt som følger med et barn.

Jeg hadde ikke syntes at jeg hadde nok utdannelse til å få en brukbar betalt fast jobb.

Jeg hadde ikke turt å få barn uten min egen jobb. Mine egne penger, som kunne forsørge meg og barnet i en vanskelig situasjon.

Jeg hadde aldri turt å stole på at den gutten jeg var sammen med på det tidspunkt, ville være den mannen jeg ville ha et par år etter.

Så ulike kan vi være. Slik er det bare. Kanskje noen er mer pessimistiske, eller realistiske enn andre?

[Gjest imli]

Dette høres trist ut (selv om du selv fremhever at det ikke er det) - jeg får en dårlig følelse når jeg leser slikt.

Barn bør ikke anskaffes som "hverdagsfyll" fordi man trenger noe å ta seg til om dagene.. Da har man misforstått.

Barn trenger også stimulerende miljøer rundt seg. De trenger at foreldrene har venner og bekjente, de trenger å inspireres ift. interesser og hobbyer, de trenger å komme seg ut. De trenger absolutt ikke å bli satt til verden som en del av foreldrenes "hule", som du kaller det.

Hva med å jobbe med å utvikle seg selv, skaffe seg et miljø, noen venner, flere interesser, kanskje se litt av verden rundt (du kan få en aha-opplevelse, selv om du ikke tror det nå) - slik at du faktisk har noe å lære et barn når den dagen kommer?

Uthevar det viktigaste. Akkurat her meiner eg du pirkar borti noko essensielt. Ein skal ikkje få ungar berre fordi ein har lite å gjere og treng ein ny "hobby".

[Hvitdrøm]

Jeg er 22, forlovet og eier leilighet sammen med kjæresten. Han er snart halvveis i en mastergrad som sikrer han svært god lønn, jeg har en utdannelse bak meg, og påbegynt en ny, men jobber mye ved siden av og tjener veldig godt.

Jeg er veldig glad i barn, og ønsker meg 3-4 stk. Da jeg var 18-19 var jeg veldig babysyk. Nå er jeg veldig glad for at jeg ventet, og jeg kommer ikke til å satse på graviditet før jeg blir 26-27.

For meg handler det ikke bare om at alt skal være på plass økonomisk. Jeg vil også ha opplevd ting med kjæresten, som par, og ha gjort alt jeg ønsker før jeg får barn. Jeg mener også at man forandrer seg i begynnelsen av 20-årene.

Som flere sier; barn trenger stimuli, og de har behov for et stabilt hjem. Med det tenker jeg at jeg skal ha mulighet til å ta meg av et eventuelt barn, om det skulle bli alvorlig syk o.l. Jeg mener også at man kan være så etablert man ønsker, men livserfaring kommer med tid. Js - man kan være moden for alderen, men modenhet kan ikke sidestilles med å ha levd 10 år ekstra.

Med det mener jeg ikke at ingen unge mødre er gode mødre. Men et barn er et levende menneske, ikke noe prøveprosjekt. Jeg mener også at det at du i det hele tatt spør om dette er et greit valg, tyder på at du ikke er det. Foreldrerrollen er full av utfordringer, og du må kunne ta egne avgjørelser og stå for dem.

Endret 23. februar 2011 av Hvitdrøm

[Gjest imli]

De tingene du nevner her har i hvert fall vi alltid gjort, selv med barn. Vi har levd livet MED barn, ikke satt det på vent bare fordi vi hadde barn.

Eg må seie eg reagerar litt på innlegga du skriv på KG. Dei er alltid i ein belærande tone, fullstendig utan forståelse for andres problemer. Denne debatten er ikkje eit unntak i så måte.

Klart ein kan gjere nokon desse tinga sjølv om ein har ungar, det har eg heller aldri skrivi at ein ikkje kan. Ein kan vere saman med vener, feste, reise, dyrke hobbyar, studere osv. Men - det krev uendeleg mykje meir planlegging!

Ting som å sove lenge, slappe av når ein føler for det, sove heile natta osv, er derimot ting ein ikkje kan gjere som ein vil med - der er ein totalt avhengig av samarbeidsvillige ungar. Du får ikkje ein unge til å sove til 9 om morgonen kvar helg, og viss ungen ropar akkurat då du sank utslitt ned i godstolen, er det berre å reise seg opp igjen. Muleg du har fått 8 prakteksemplar som oppførar seg akkurat som du vil, men for oss andre som lev i den verkelege verda, er det ikkje slik.

[Gjest imli]

Vi har levd livet med barn, bl.a samsovet og derfor alltid sovet hele natta.

Samsoving med åtte ungar høyres jo verkeleg ut som oppskrifta på ein god natts søvn

[asterix]

Eg må seie eg reagerar litt på innlegga du skriv på KG. Dei er alltid i ein belærande tone, fullstendig utan forståelse for andres problemer. Denne debatten er ikkje eit unntak i så måte.

Klart ein kan gjere nokon desse tinga sjølv om ein har ungar, det har eg heller aldri skrivi at ein ikkje kan. Ein kan vere saman med vener, feste, reise, dyrke hobbyar, studere osv. Men - det krev uendeleg mykje meir planlegging!

Ting som å sove lenge, slappe av når ein føler for det, sove heile natta osv, er derimot ting ein ikkje kan gjere som ein vil med - der er ein totalt avhengig av samarbeidsvillige ungar. Du får ikkje ein unge til å sove til 9 om morgonen kvar helg, og viss ungen ropar akkurat då du sank utslitt ned i godstolen, er det berre å reise seg opp igjen. Muleg du har fått 8 prakteksemplar som oppførar seg akkurat som du vil, men for oss andre som lev i den verkelege verda, er det ikkje slik.

Ingen vanlige normalt friske barn har behov for at begge foreldre hopper opp på øyeblikket hverken av senga eller godstolen.

[Britt Banditt]

Vi har levd livet med barn, bl.a samsovet og derfor alltid sovet hele natta.

At man samsover betyr ikke at ungen sover hele natta gjennom for det. Vi har hovedsaklig samsovet fram til nå nylig, men jeg har da våknet mange ganger de aller fleste netter for det!

[asterix]

Samsoving med åtte ungar høyres jo verkeleg ut som oppskrifta på ein god natts søvn

Ja, for samsoving innebærer jo automatisk at man samsover med barna resten av livet liksom...

[Gjest BabyBlue]

Jeg merker både på dette og andre forumer at det plutselig har blitt en trend å være ung mor. Positivt eller negativt? Kommer an på personen, men etter min mening er det trist at så mange unge stresser med å bli voksen og mor så tidlig som mulig.

Jeg har spurt om dette før, but here we go again: Hva er alt dette hastverket for?! Det er ikke slik at man blir ufertil selv om man bikker 20. At man trenger et barn for å ha noe å gjøre i hverdagen er bare trist.

TS: Reis, studer, skaff deg en hobby og opplev litt. Det virker for meg som om du har vokst opp litt for tidlig, og aldri har fått sjansen til å nyte det å være ung og lett til beins. Plutselig en dag er du godt over 30, har fast jobb og sitter igjen med masse lån (med en unge på slep), og da er det litt for sent å gjøre alt du egentlig kunne ha blitt ferdig med som ung og barnløs.

Jeg synes tenåringer skal være egoistiske og tenke på selvpleie før de er "gamle", for du får aldri igjen denne tiden =) Jeg rusher ikke med å bli voksen. For når jeg først er voksen er det ingen vei tilbake, og jeg har litt lyst til å oppleve både det ene og det andre før jeg sitter med fast jobb og kjedelige, voksne plikter.

Herregud jente, du er jo bare ett år eldre enn meg...

[Gjest imli]

Ingen vanlige normalt friske barn har behov for at begge foreldre hopper opp på øyeblikket hverken av senga eller godstolen.

Nja. Dei fleste små ungar krev nok rimeleg kjapp tilbakemelding. Hender jo ofte at dei må på do, har slått seg, kranglar osv. Men dine ungar er sikkert høgt heva over sånt

Dessutan - ikkje alle ungar har to foreldre, veit du.

[Gjest imli]

At man samsover betyr ikke at ungen sover hele natta gjennom for det. Vi har hovedsaklig samsovet fram til nå nylig, men jeg har da våknet mange ganger de aller fleste netter for det!

Nettopp. Babyar kan skrike og hyle sjølv om dei ligg i foreldras seng. Små ungar ligg dessutan ofte veldig uroleg, og skal gjerne ligge klint inntil forelder. Eg søv i alle fall veldig dårleg når eg har ein unge (for ikkje å snakke om to) i senga.

Ja, for samsoving innebærer jo automatisk at man samsover med barna resten av livet liksom...

Du såg kanskje - smilyen?

Uansett - når ein har 8 ungar, blir det vel nødvendigvis til at fleire av dei er i "samsovingsalder" samtidig? Dei fleste ungar er jo glade i å sove i foreldras seng til nærmare skulealder, mange lengre og. Kan bli folksomt etterkvart... Diger seng?

[asterix]

Nja. Dei fleste små ungar krev nok rimeleg kjapp tilbakemelding. Hender jo ofte at dei må på do, har slått seg, kranglar osv. Men dine ungar er sikkert høgt heva over sånt

Dessutan - ikkje alle ungar har to foreldre, veit du.

Så det at ikke alle barn har to foreldre betyr at de som er to foreldre alltid må springe opp begge to hele tiden i en slags sympatierklæring overfor aleneforeldre?

Jeg synes rett og slett det er helt vanvittig hvor ensidig propagandaen er i våre dager og da spesielt på nettet, på hvor utrolig slitsom det er å ha barn. Og alle som sier noe annet er selvfølgelig overlegne og blærete løgnere og skrytepaver...

Endret 23. februar 2011 av asterix

[AnonymBruker]

godt etablert når man er 19 år? morsom beskrivelse

Med det mente jeg at vi har hus der vi har planlagt å bo, studier og jobb i all forseelig framtid og økonomi på plass. I tillegg til at vi har et forhold med lang fartstid. Man kan legge litt hva man vil i uttrykket "godt etablert", jeg mente det i grunn i den forstand at jeg er i et solid forhold og vi har "ting på plass".

Dette høres trist ut (selv om du selv fremhever at det ikke er det) - jeg får en dårlig følelse når jeg leser slikt.

Barn bør ikke anskaffes som "hverdagsfyll" fordi man trenger noe å ta seg til om dagene.. Da har man misforstått.

Barn trenger også stimulerende miljøer rundt seg. De trenger at foreldrene har venner og bekjente, de trenger å inspireres ift. interesser og hobbyer, de trenger å komme seg ut. De trenger absolutt ikke å bli satt til verden som en del av foreldrenes "hule", som du kaller det.

Hva med å jobbe med å utvikle seg selv, skaffe seg et miljø, noen venner, flere interesser, kanskje se litt av verden rundt (du kan få en aha-opplevelse, selv om du ikke tror det nå) - slik at du faktisk har noe å lære et barn når den dagen kommer?

Bare så det er sagt igjen - jeg planlegger ikke å få barn.

Jeg skjønner at jeg kanskje har framstilt tilværelsen min litt vel ensformig, det var kanskje gjort litt med vilje for å få fram poenget mitt. Jeg kan utdype hva jeg og samboeren vår gjør når vi koser oss hjemme, men jeg skjønner jo at dette neppe er dekkende for de fleste andre par: vi driver en bedrift via internett, i tillegg til at vi har et ganske stort nettverk på internett. Der har vi våre "venner". Vi leser mye og har begge interesser som vi kan dyrke her hjemme/på internett, og jeg føler vi har mye vi kan tilby av lærdom til et eventuelt barn. Miljøet vårt er (i stor grad - noen av dem møter vi på ekte) mye på internett.

Reise har jeg gjort hele barndommen min, og vært i alle verdensdeler og sett mye rart og mye fint. Akkurat nå vil jeg være hjemme.

Det virker som om dere tror jeg har lite å gjøre. Overhodet ikke. Jeg har masse og gjøre, og jeg ville ikke sett på et barn som hverdagsfyll. Hvis TS og samboeren er et par som sitter hjemme og ser på TV er saken en helt annen, men jeg får inntrykk av at det ikke er greia. Man kan fint være hjemme å gjøre ting, man kan fint være hjemme å ha masse og gjøre.

Jeg mente ikke at en unge skulle være som en ny hobby for dem, jeg mente bare at det kan hende en unge passer inn i den tilværelsen de lever i. Og forhåpentligvis skjønner de, som de fleste oppegående mennesker, at et barn trenger stimulans og luft og å se noe annet enn TVen i stua. Men jeg fikk ikke inntrykk av at TS ikke var klar for å tilby et barn det. Det kan hende jeg tar feil, men det blir litt vanskelig å dømme sånt på et forum. Som regel fører et barn (dette er observasjoner jeg har gjort utifra bekjente som har fått barn) til at man automatisk sosialiserer seg. Å sosialisere seg kan man gjøre uten et barn, men da er det kanskje ikke like interessant? Folk er forskjellige.

Når det er sagt så er jeg enig med imle i en del av innleggene hennes. Men selv om barn overhodet ikke er i mine tanker, så vil jeg ikke utelukke at det kan være det ultimate (med det mener jeg det de virkelig ønsker og prioriterer og også vil gjøre det bra i forhold til) for andre jenter på min alder. Kanskje skifter jeg mening hvis/når jeg selv får barn en dag - dette er bare mine betraktninger og ærlige tanker om dette temaet.