Hva synes dere om å planlegge å få barn når man er 18 og samboer er 24?

[lulle]

I tillegg så har man stabil økonimi, leilighet, bil og hund. Og har vært sammen i 3 år?

Stabil økonomi, leilighet og bil er ganske vide begreper. Hva mener du med stabil økonomi. Er begge i 100 % stilling, eller mener du stabil økonomi som at en eller begge av dere har deltidsjobb?

Leilighet: Mener du at dere leier leilighet, eller eier, i tilfelle, er den stort nok til å romme 3 personer og en hund, og samtidig at kvalitetestid. dvs. at det er "rom " for alle her?

Bil: Er dette en ny og sikret bil, eller er det en gammel som så vidt går fremover og i fremtiden kan føre med seg store utgifter til reperasjon?

I tillegg syns jeg 18 år er alt for ungt!!

[Gjest imli]

Eg trur folk berre prøver å få fram at det ikkje berre er festing ein går glipp av viss ein får barn veldig ung! 18-19-åringar som planlegg barn er så veldig opptekne av at dei er "ferdig med festing"!

Altså. Det er slik at det er veldig mykje anna du går glipp av når du fyrst har fått ungar. Uansett om du verken er interessert i festing, reising eller studier, så er det ein masse du må forsake når du får barn! Slik er det uansett alder. Difor er det greit å vente til ein i alle fall har kommi litt oppi 20-åra før ein planlegg ungar.

Det er nemleg ikkje nødvendigvis dei store tinga du kjem til å sakne. Du kjem til å sakne

-å sove heile natta

-å sove lenge om morgonen innimellom

-å setje deg ned å slappe av når du er sliten

-å vere saman med vener når du har lyst til det

-å dyrke hobbyar

-berre noko så enkelt som å ete, gå på do eller dusje i fred!

Kort sagt - å gjere heilt kvardagslege ting som alle utan små ungar ikkje tenkjer over ein gong. Når du har fått ungar må alt planleggast. Alt må passe ift ungens spise- og sovetider, samt andre vanar og uvanar. Alt du gjer blir diktert av ungen/ungane! Du må setje heile livet ditt i annen rekke! Er du verkeleg klar for dette som 18-åring?

Eg tvilar!

[Gjest Krizzy]

Nei for dette er igjennom lånekassen til skolen jeg får utbetalt mnd av lønna mi så

Har du en link til hva dette er? Nå ble jeg nysgjerrig!

[AnonymBruker]

Men tror du at dere begge kan kose dere med vin med et barn i huset? Det går ikke.

Det er vel bare i tragiske lille Norge at man nekter seg dette, og gjør et glass vin til noe skummelt og fælt. I de fleste andre land er dette helt normalt. Med mindre mar bor langt uti gokk og ikke kan komme seg til et legesenter ved hjelp av en nabo eller taxi.

[Gjest imli]

Det er vel bare i tragiske lille Norge at man nekter seg dette, og gjør et glass vin til noe skummelt og fælt. I de fleste andre land er dette helt normalt. Med mindre mar bor langt uti gokk og ikke kan komme seg til et legesenter ved hjelp av en nabo eller taxi.

Trur få nektar seg dette.

Dessutan, kva med oss som ikkje har bil? Skulle ikkje hatt ungar, vi då?

[Minnimusepus]

Eg trur folk berre prøver å få fram at det ikkje berre er festing ein går glipp av viss ein får barn veldig ung! 18-19-åringar som planlegg barn er så veldig opptekne av at dei er "ferdig med festing"!

Altså. Det er slik at det er veldig mykje anna du går glipp av når du fyrst har fått ungar. Uansett om du verken er interessert i festing, reising eller studier, så er det ein masse du må forsake når du får barn! Slik er det uansett alder. Difor er det greit å vente til ein i alle fall har kommi litt oppi 20-åra før ein planlegg ungar.

Det er nemleg ikkje nødvendigvis dei store tinga du kjem til å sakne. Du kjem til å sakne

-å sove heile natta

-å sove lenge om morgonen innimellom

-å setje deg ned å slappe av når du er sliten

-å vere saman med vener når du har lyst til det

-å dyrke hobbyar

-berre noko så enkelt som å ete, gå på do eller dusje i fred!

Kort sagt - å gjere heilt kvardagslege ting som alle utan små ungar ikkje tenkjer over ein gong. Når du har fått ungar må alt planleggast. Alt må passe ift ungens spise- og sovetider, samt andre vanar og uvanar. Alt du gjer blir diktert av ungen/ungane! Du må setje heile livet ditt i annen rekke! Er du verkeleg klar for dette som 18-åring?

Eg tvilar!

Fornuftig innlegg, og enig i alle punktene. Det jeg savnet mest etter vi fikk barn var å kunne ta en tur i butikken eller på besøk når klokken var 7-8. Dette er litt verre nå, det går men krever mer planlegging.

Nå har vi aldri vært de som er mye ute og kjempesosiale, så sånn sett har vi ikke gått glipp av så veldig masse. Vi har faktisk blitt mer sosiale nå etter vi fikk barn.

Men mener fortsatt at mange takler dette fint

[Timar]

TS: Helt ærlig så virker det som du har et ganske kjedelig liv til å være 18 år? Og at det eneste du ønsker deg av framtida er å fortsette å være hjemme og "kose" deg og gå turer med bikkja?

Hva med å forsøke å fylle livet med morsomme aktiviteter? Reis, lev, tren, lek, vær med venner, familie og få maks ut av livet!

Du er 18 år!

Du trenger ikke et barn for å gjøre livet mer spennende, du trenger å ta tak i deg selv, samboeren din og livet ditt! Tvert i mot lurer jeg på hva dere kan tilby det barnet, siden dere ikke har andre interesser enn å være hjemme og kose dere..

[Gjest Ms. Raggsokk]

Jeg skulle også på død og liv ha barn når jeg var 18. Var da så ufattelig moden da, trodde jeg selv. Veldig glad jeg ikke gjorde det. Du har tydeligvis allerede bestemt deg, bra for deg.

Men det er ikke bare en dans på roser å studere med små barn, være kjærester med barn i hsuet etc. Er du moden nok til det - eller er du bare som jeg var; veslevoksen?

[Gjesten]

Fornuftig innlegg, og enig i alle punktene. Det jeg savnet mest etter vi fikk barn var å kunne ta en tur i butikken eller på besøk når klokken var 7-8. Dette er litt verre nå, det går men krever mer planlegging.

Nå har vi aldri vært de som er mye ute og kjempesosiale, så sånn sett har vi ikke gått glipp av så veldig masse. Vi har faktisk blitt mer sosiale nå etter vi fikk barn.

Men mener fortsatt at mange takler dette fint

Du sier mye klokt, men jeg får også litt inntrykk av at du anbefaler TS å gjennomføre dette for å rettferdiggjøre ditt eget valg om å få barn så ung. At det gikk bra for deg, og til og med at det kanskje går bra for TS, er ikke det samme som å si at det er en klok avgjørelse.

[AnonymBruker]

Du sier mye klokt, men jeg får også litt inntrykk av at du anbefaler TS å gjennomføre dette for å rettferdiggjøre ditt eget valg om å få barn så ung. At det gikk bra for deg, og til og med at det kanskje går bra for TS, er ikke det samme som å si at det er en klok avgjørelse.

Veldig enig.

[Britt Banditt]

Eg trur folk berre prøver å få fram at det ikkje berre er festing ein går glipp av viss ein får barn veldig ung! 18-19-åringar som planlegg barn er så veldig opptekne av at dei er "ferdig med festing"!

Altså. Det er slik at det er veldig mykje anna du går glipp av når du fyrst har fått ungar. Uansett om du verken er interessert i festing, reising eller studier, så er det ein masse du må forsake når du får barn! Slik er det uansett alder. Difor er det greit å vente til ein i alle fall har kommi litt oppi 20-åra før ein planlegg ungar.

Det er nemleg ikkje nødvendigvis dei store tinga du kjem til å sakne. Du kjem til å sakne

-å sove heile natta

-å sove lenge om morgonen innimellom

-å setje deg ned å slappe av når du er sliten

-å vere saman med vener når du har lyst til det

-å dyrke hobbyar

-berre noko så enkelt som å ete, gå på do eller dusje i fred!

Kort sagt - å gjere heilt kvardagslege ting som alle utan små ungar ikkje tenkjer over ein gong. Når du har fått ungar må alt planleggast. Alt må passe ift ungens spise- og sovetider, samt andre vanar og uvanar. Alt du gjer blir diktert av ungen/ungane! Du må setje heile livet ditt i annen rekke! Er du verkeleg klar for dette som 18-åring?

Eg tvilar!

Helt enig! Skulle til å skrive et lignende innlegg. Omtrent hver gang jeg leser slike tråder fra jenter på 16-19 år som er klare for barn så bruker de som argument at de er "ferdig med festing". Det er så utrolig mye mer som man må være klar for å ofre enn bare den festinga altså! Det er klart man får mye igjen også, og det veier opp for det man ofrer, men jeg (som ble mor som 24-åring) er glad jeg hadde noen år etter jeg ble voksen hvor jeg kunne gjøre som jeg ville uten å planlegge alt.

[AnonymBruker]

TS: Helt ærlig så virker det som du har et ganske kjedelig liv til å være 18 år? Og at det eneste du ønsker deg av framtida er å fortsette å være hjemme og "kose" deg og gå turer med bikkja?

Hva med å forsøke å fylle livet med morsomme aktiviteter? Reis, lev, tren, lek, vær med venner, familie og få maks ut av livet!

Du er 18 år!

Du trenger ikke et barn for å gjøre livet mer spennende, du trenger å ta tak i deg selv, samboeren din og livet ditt! Tvert i mot lurer jeg på hva dere kan tilby det barnet, siden dere ikke har andre interesser enn å være hjemme og kose dere..

Jeg er ikke trådstarter, men jeg er 19 år med ca. samme livssituasjon som henne - dvs. jeg er godt etablert. I motsetning til henne studerer jeg, og jeg ønsker meg ikke barn før om minst 5 år.

Men - selv om min favoritthobby er "å være hjemme og kose meg", så føler jeg ikke at jeg lever et kjedelig liv. Livet jeg og samboeren har her i vår hule er akkurat slik jeg vil at det skal være. Jeg har få (les: ingen) venner, reising prioriterer jeg ikke for øyeblikket og den ene hobbyen jeg har kan jeg dyrke i mitt eget hjem. Poenget mitt er egentlig bare at det er ikke alle som prioriterer ting som et barn vil vanskeliggjøre, f.eks. reising. Dessuten kan man reise både når barna er små og når barna er ute av redet. Jeg oppfordrer ikke TS til å få barn nå, men jeg mener at hun ikke nødvendigvis ødelegger ungdomstida si ved å få barn nå. Hvis barn er hennes prioritering og største ønske, da synes jeg det er helt greit.

Kanskje er barn nettopp det hun og kjæresten trenger for å gjøre hverdagen til noe annet enn å sitte hjemme. Det viktigste er at de vil og kan ta seg av et barn, og det virker (utifra det TS skriver) som om de vil/kan det.

[AnonymBruker]

Jeg er ikke trådstarter, men jeg er 19 år med ca. samme livssituasjon som henne - dvs. jeg er godt etablert. I motsetning til henne studerer jeg, og jeg ønsker meg ikke barn før om minst 5 år.

Men - selv om min favoritthobby er "å være hjemme og kose meg", så føler jeg ikke at jeg lever et kjedelig liv. Livet jeg og samboeren har her i vår hule er akkurat slik jeg vil at det skal være. Jeg har få (les: ingen) venner, reising prioriterer jeg ikke for øyeblikket og den ene hobbyen jeg har kan jeg dyrke i mitt eget hjem. Poenget mitt er egentlig bare at det er ikke alle som prioriterer ting som et barn vil vanskeliggjøre, f.eks. reising. Dessuten kan man reise både når barna er små og når barna er ute av redet. Jeg oppfordrer ikke TS til å få barn nå, men jeg mener at hun ikke nødvendigvis ødelegger ungdomstida si ved å få barn nå. Hvis barn er hennes prioritering og største ønske, da synes jeg det er helt greit.

Kanskje er barn nettopp det hun og kjæresten trenger for å gjøre hverdagen til noe annet enn å sitte hjemme. Det viktigste er at de vil og kan ta seg av et barn, og det virker (utifra det TS skriver) som om de vil/kan det.

godt etablert når man er 19 år? morsom beskrivelse

[AnonymBruker]

I tillegg så har man stabil økonimi, leilighet, bil og hund. Og har vært sammen i 3 år?

Så en 21 åring har "oppdradd" deg siden du var 15? Planlegge graviditet når du er 18 år? Hva sier eks dine foreldre? hans foreldre? du er 18 og bestemmer selv,men kansje hørt med de nærmeste fam først?

vil anta du ikke er ferdig med utdannelsen din enda,siden du bare er 18. Hvorfor ikke satse å det?

Siden du er så ung, så regner jeg med det er han so har bil,leilighet og inntekt,eller har hatt i lengre tid. Du blir avhengi av han om du satser på barn nå.

Du er så vidt over terskelen for å være barn selv.

Livet blir annerledes med barn. Se lngre frem enn en pludrete baby. Det er et barn du skal ha ansvar for i min 18 år.

Du selv skal utvikle deg inn i voksenrekken.

[LeJardinSecret]

Jeg er ikke trådstarter, men jeg er 19 år med ca. samme livssituasjon som henne - dvs. jeg er godt etablert. I motsetning til henne studerer jeg, og jeg ønsker meg ikke barn før om minst 5 år.

Men - selv om min favoritthobby er "å være hjemme og kose meg", så føler jeg ikke at jeg lever et kjedelig liv. Livet jeg og samboeren har her i vår hule er akkurat slik jeg vil at det skal være. Jeg har få (les: ingen) venner, reising prioriterer jeg ikke for øyeblikket og den ene hobbyen jeg har kan jeg dyrke i mitt eget hjem. Poenget mitt er egentlig bare at det er ikke alle som prioriterer ting som et barn vil vanskeliggjøre, f.eks. reising. Dessuten kan man reise både når barna er små og når barna er ute av redet. Jeg oppfordrer ikke TS til å få barn nå, men jeg mener at hun ikke nødvendigvis ødelegger ungdomstida si ved å få barn nå. Hvis barn er hennes prioritering og største ønske, da synes jeg det er helt greit.

Kanskje er barn nettopp det hun og kjæresten trenger for å gjøre hverdagen til noe annet enn å sitte hjemme. Det viktigste er at de vil og kan ta seg av et barn, og det virker (utifra det TS skriver) som om de vil/kan det.

Dette høres trist ut (selv om du selv fremhever at det ikke er det) - jeg får en dårlig følelse når jeg leser slikt.

Barn bør ikke anskaffes som "hverdagsfyll" fordi man trenger noe å ta seg til om dagene.. Da har man misforstått.

Barn trenger også stimulerende miljøer rundt seg. De trenger at foreldrene har venner og bekjente, de trenger å inspireres ift. interesser og hobbyer, de trenger å komme seg ut. De trenger absolutt ikke å bli satt til verden som en del av foreldrenes "hule", som du kaller det.

Hva med å jobbe med å utvikle seg selv, skaffe seg et miljø, noen venner, flere interesser, kanskje se litt av verden rundt (du kan få en aha-opplevelse, selv om du ikke tror det nå) - slik at du faktisk har noe å lære et barn når den dagen kommer?

[Rayanne]

Jeg vet ikke om jeg skal le eller grine når jeg leser enkelte innlegg her. Når jeg sier at det lønner seg å vente med barn er faktisk festing noe av det siste jeg tenker på, og det at dere alle trekker frem det som den ene tingen dere har vokst fra understreker bare hvor lite dere har skjønt av verden.

Like latterlige er innleggene fra dere som er noen-og-tyve som liksom skal bevise at dette kan gå bra, fordi dere fortsatt er sammen med deres barnefar. Kom tilbake når yngstebarnet deres er blitt 5-6 år gammelt, så kan vi ser hvordan det går da, tidsperspektivet deres er skremmende kort, med tanke på at dere har tatt på dere ett livslangt ansvar. Det er ingen sak å holde sammen mens ungene er små, da har dere det for travelt til å rekke å reflektere over forholdet. Med en gang ungene deres begynner å bli mer selvstendige, så viser all erfaring og statistikk at flertallet av dere kommer til å ende opp som alenemødre, den dagen dere har tid til å gå på do aleine og tenke gjennom ting, og innse at dere har vokst fra kjæresten deres.

Endret 23. februar 2011 av Rayanne

[gettingoverit]

Jeg synes også det er flott, en av mine beste venninner har nå akkurat fått sin første, og hun er 19 år. Det var planlagt=)

Jeg synes ikke d er egoistisk eller dårlig tidspunkt å få unge dersom dere har inntekt og jobb, og kan sikre barnet en god fremtid. Sålenge du er klar og har lyst, så spiller det ingen rolle om du er 18 år. Jeg er selv 19, og har kjempe lyst på barn! Men vi venter til utdannelsen er i boks:)

[Gjest Cerridwen]

Jeg synes også det er flott, en av mine beste venninner har nå akkurat fått sin første, og hun er 19 år. Det var planlagt=)

Jeg synes ikke d er egoistisk eller dårlig tidspunkt å få unge dersom dere har inntekt og jobb, og kan sikre barnet en god fremtid. Sålenge du er klar og har lyst, så spiller det ingen rolle om du er 18 år. Jeg er selv 19, og har kjempe lyst på barn! Men vi venter til utdannelsen er i boks:)

Ante verkeleg ikkje at det var så mange dumme jentungar her i landet...

[AnonymBruker]

Ante verkeleg ikkje at det var så mange dumme jentungar her i landet...

Jeg blir provosert jeg. Det er utrolig mange her inne som skal snakke så negativt om unge mennesker som vil ha barn.

Yes, den gjennomsnittlige 18-19åring er IKKE klar til å få barn. Det er jeg helt enig i. MEN det finnes unntak, har dere tenkt på det?!

Jeg synes de som bare har negative ting å si kan holde kjeft, og slutte å dømme andre mennesker de ikke kjenner og ikke vet en dritt om.

[Gjesten]

Jeg blir provosert jeg. Det er utrolig mange her inne som skal snakke så negativt om unge mennesker som vil ha barn.

Yes, den gjennomsnittlige 18-19åring er IKKE klar til å få barn. Det er jeg helt enig i. MEN det finnes unntak, har dere tenkt på det?!

Jeg synes de som bare har negative ting å si kan holde kjeft, og slutte å dømme andre mennesker de ikke kjenner og ikke vet en dritt om.

Selvfølgelig finnes det unntak, men TS spurte jo rett ut hva vi synes om 18 åringer som planlegger å få barn. Det er klart vi stort sett synes det er et latterlig påfunn. Du kan ikke virkelig komme her å kjefte på oss fordi vi svarer på hovedinnlegget, det blir for dumt.