Er det uetisk å få barn med noen man ikke har ett forhold til...

[Gjest gjest]

Hvis man ikke treffer den rette, men vil ha barn, burde man da aliere seg med en mann uten å innlede forhold eller er donor i danmark ett bedre alternativ? Noen som vet om en nettside hvor man evnt kunne treffe menn som ønsker barn uten forhold ?

[Kråkesaks]

Tråden er ryddet for spam.

Kråkesaks, moderator.

[Gjest Gjest]

stakkars barn! ville du vert en dsom hadde ett nr i sædbanken som din far? spørsmål vil komme og du må svare erlig og ikkje lyve for ditt barn.ja syns det er uetisk.prøv deg heller som besøkshejem ol.det er ingen menneskerett å få barn.men barn har rettigheter!

[AnonymBruker]

Tja..... To foreldre i hvert sitt hjem som er snille eller to som bor sammen og ikke er snille.

I dagens samfunn ser man jo at det nødvendigsvis ikke er en selvfølge at barna har det bra selv om foreldrene bor sammen....

[Gjest Heloise]

Jeg synes ikke det er uetisk å få barn med noen man ikke har et forhold med. Eneste "uetiske" er jo om den man får barn med har et forhold fra før selvsagt. Man må ikke være kjærester for å være gode foreldre...

[Gjesten]

Du burde tenke litt på dette barnet. Selv om det selvfølgelig kan fungere å oppdra et barn på denne måten, er det langt fra det beste for barnet. Så for å svare på spørsmålet ditt: Ja, jeg synes det er uetisk. Og egoistisk.

[Teriyaki]

Tja..... To foreldre i hvert sitt hjem som er snille eller to som bor sammen og ikke er snille.

I dagens samfunn ser man jo at det nødvendigsvis ikke er en selvfølge at barna har det bra selv om foreldrene bor sammen....

Stemmer det! Mine foreldre ble skilt da jeg var ni år gammel. Noen år før den tid så husker jeg at de ikke kom godt overens, var mye krangling og stillhet. Etter de ble skilt derimot, har jeg som barn vært mer lykkelig, og nå når jeg er voksen er jeg glad for det, har tross alt fått mer familie ut av det, faren min har vært lykkelig i mange år, og selv om moren min har slitt kjempelenge med både det ene og det andre, så er hun nå i dag lykkelig.

Synes det blir feil å skulle si med en gang, uten å blunke, at et barn har det best med to foreldre som bor sammen. Det kommer tross alt an på flere faktorer.

Om jeg ville planlagt å få barn uten å være i forhold, er jeg derimot litt usikker på, men uetisk synes jeg ikke at det er. Derimot bør en ha økonomi til det, slik at barnet ikke må vokse opp med bare det aller mest nødvendige.

[AnonymBruker]

Jeg tenker ikke at et barn som må vokse opp med foreldre som ikke er sammen nødvendigvis er uetisk i seg selv, (det er ikke uetisk å skille seg fordi man ikke funker), men det å planlegge å få et barn uten å engang ha vært i noen relasjon med barnefaren syns jeg er litt på kanten.

[Gjest Heloise]

Jeg har sagt det i mange tråder og mange ganger, men gjentar det igjen :

Jeg hadde hatt en mer lykkelig oppvekst hadde mine foreldre flyttet fra hverandre mye tidligere. Jeg hadde vært mer lykkelig med en lykkelig mor i en liten leilighet. Vi ble lykkeligere da vi flyttet og vi hadde bare det absolutt nødvendige i en lang periode. Det var mye bedre for oss enn å bo sammen alle sammen, i et stort hus med enorm tomt... Kjemien passet ikke, det var bare misnøye og elendighet. Hadde dette endt tidligere enn da jeg var i tenårene hadde jeg kanskje ikke vært så ødelagt som jeg er idag.

Jeg synes faktisk det er bedre å ha ett godt forelder, enn to ulykkelige.

[Lady Stardust]

Kan hende jeg har misforstått, men here goes.

Er det slik at barnet ville hatt kontakt med både far og mor, på lik linje som barn med skilte foreldre? I så fall ser jeg ikke noe problem. Om barnet er ønsket av både mor og far, og at du kjenner barnefaren godt, og vet at han er egnet til det, så kan barnet få det like fint som andre barn. Jeg syns ikke det er uetisk med mindre faren kun er "donor", og ikke vil ha kontakt.

[Gjest Gjest]

Uetisk er kanskje sterkt sagt, men jeg tror faktisk det er en viktig del av de fleste barns identitet at han/hun er produktet av foreldrenes kjærlighet til hverandre. Altså, selv om de skilles senere, var de glade i hverandre da de fikk barnet. Hvis du får barn som en "avtale" med en eller annen bekjent, er det i hvert fall utrolig viktig at dere sammen gir barnet en historie om eget opphav som kan være god og styrkende for identiteten.

[Carrot]

Uetisk?

Da må noen definere hva de legger i utetisk - så langt jeg kan se handler det å kalle noe uetisk bare om ens egne verdier og ens egen holdning til et tema, det sier noe om hva normalen kanskje mener - men hvem bestemmer normalen?

Det er ganske normalt i dag å vokse opp med en forelder av ulike årsaker - så det å velge få barn selv om man vet man skal oppdra barnet alene er ikke i seg selv en uetisk handling.

Å dømme andre som uetiske er en farlig høy moralsk hest å sette seg på rent generelt, skal man attpå til dømme noen man ikke kjenner ut fra det TS skriver sitter man om mulig både på en høy hest og i et glasshus da TS ikke sier noe om sine evner til å bære forelder for dette barnet, eller noe annet som må komme med i vurderingen bortsett fra at en barnefar vil være en person TS ikke er romantisk involvert i - noe som forøvrig var helt vanlig i norges land frem til femti og seksti tallet da skilsmisser for eksempel var bortimot uhørt og ens oppgave i livet var å fø frem en familie nesten uansett hva.. Takk og lov har vi hatt noe utvikling på det at man MÅ være far og mor sammen for livet..

Kognitivister (også kalt moralske realister) mener at gode eller riktige handlinger er ensbetydende med moralske sannheter.. Men hvems sannheter er de det måler ut fra?

En person som forfekter absolutt moral vil hevde at en handling kan være rett eller gal og at den relateres til et sett verdier.

- men hvem sier at denne personens verdier er de eneste rette?

Personlig vil jeg ikke syns det er greit å gå ut på by'n med det for øye å bli gravid er moralsk riktig eller etisk forsvarlig, men derfra til å ønske seg et barn uten at barnefar nødvendigvis skal være innvolvert er et ganske stort sprang liksom - så basert på hvordan TS tenker gjennomføre denne "misjonen" og følge opp barnet i dets oppvekst med tanke på arven fra farssiden (da spesielt medisinsk kanskje?) er vel avgjørende i større grad enn selve ønsket om å få et barn uten at man nødvendigvis skal ha en tilstedeværende far.

[Gjest Airi]

Det viktigste er at dere klarer å samarbeide fint om barnet og at det får to gode omsorgspersoner.

Jeg har ei venninne som har lesbisk mor og heterofil far. De var gode venner, begge ønsket seg barn og de bestemte seg for å samarbeide om det. De bodde sammen de første årene, men har nå flyttet hver til sitt, og jenta har fått en trygg og god oppvekst - jeg tror ikke hun kunne hatt det bedre. Disse to har kanskje hatt et bedre grunnlag enn foreskede par som får barn, fordi de har vært klare over at dette er var et samarbeid som skulle gavne både dem og datteren.

Jeg tror at så lenge man klarer å samarbeide godt om barnet, og er klare over at man kommer til å være en del av den andres og datterens liv, har man gode forutsetninger

[AnonymBruker]

Ett barn som blir til med en mor som så inderlig ønsker seg barn at hun går til det steg å faktisk reise til (f.eks) danmark for å få sæd-donor og alt ordnet der, er virkelig en mor som gjennomtenkt og inderlig ønsker seg ett barn. Dette er, i mitt hode, en kvinne som ønsker av hele sitt hjerte å ha ett barn å gi sin kjærlighet til, og at dette barnet noen gang kan tvile på at det var ønsket eller er elsket, tror jeg ikke på.

Man må ikke være to for å ønske ett barn å gi all sin kjærlighet til. Man trenger ikke være to for å inderlig og hjertelig ønske seg ett barn i livet. Man trenger ikke være to for å være god foreldre eller for å gi ett barn en god oppvekst og ett godt liv. Og man trenger ikke være to for å elske ett barn nok til at det blir ett flott og fullstendig menneske av dette barnet.

At det er viktig å ha rollemodeller av begge kjønn i barnets liv; ja! Men DET kan man faktisk, uten at denne rollemodellen er biologisk far til barnet.

Alle som skaffer seg barn (og alle som velger å ikke få barn) gjør det KUN av egoistiske grunner! To voksne som setter ett barn til verden, gjør det KUN fordi DE vil det, på lik linje med at en voksen som setter ett barn til verden gjør det fordi den personen vil det.

Ingen setter barn til verden fordi de tenker på barnet, barnet eksisterer ikke på det tidspunkt, og det er er ingen som får barn av hensyn til barnet!

At noen mener det er mer egoistisk å få barn om man er alene, hva er grunnen til det? hvorfor er det mer egoistisk av en enslig en av to personer? begge mener seg å kunne gi barnet den beste oppveksten og det beste livet, selv om man ser på det forskjellig.

Så nei, jeg synes ikke det er uetisk å få barn uten å være i ett forhold til den man får barn med. Om to som ikke er i noe forhold gjør en deal, og barnet da har to foreldre, eller om man reiser itl danmark og sånn sett blir forelder alene, synes jeg er opp til den enkelte og hva som er rett for den. Jeg er helt sikker på at når man går til det steget, så er man mye mer bevisst på hva man ønsker og mener man kan tilby ett barn, en mange par som ikke engang planla det når de ble gravide var.

[Gjest Spinell]

Jeg ville uten tvil heller gått for en donor enn å alliere meg med en tilfeldig mann dersom jeg hadde ønsket meg et barn veldig sterkt og samtidig vært singel. Dette først og fremst av ulike praktiske hensyn, som å slippe å forholde meg til en barnefar som jeg egentlig ikke har noe ønske om å forholde meg til, samt at det føles "sikrere" helsemessig, med tanke på muligheten for både smittsomme og/eller arvelige sykdommer.

For å trekke ulike etiske aspekter inn i bildet, mener jeg at det bestandig er en egoistisk handling å velge å få barn. En er ikke nødvendigvis mer egoist om en velger å få barn som enslig enn om en er i et parforhold.

Jeg har stor respekt for de som har så sterkt ønske om å få barn at de velger den belastningen det er, både personlig og økonomisk, å la seg inseminere som single.

Jeg er også sikker på at et barn som er sterkt ønsket kan få et svært godt liv med en forelder istedenfor to. Barn unnfanget på "tradisjonelt" vis risikerer også å vokse opp uten kontakt med en av foreldrene av ulike årsaker, uten at folk snakker om uetiske handlinger av den grunn...

Å "narre" en bekjent til å bli far (uten at jeg tror du har tenkt på det), er ganske vanlig, men forferdelig dårlig gjort mot den som uvitende er blitt brukt som "befrukter". Det er en uetisk handling.

Edit:

Jeg ser jeg har skrevet mye av det samme som innlegget over. Det er ikke meningen å være noe "ekko". Innlegget over ble lagt inn mens jeg skrev på mitt svar, men om ikke annet viser det i alle fall at vi er flere med omtrent samme syn.

Endret 22. februar 2011 av Spinell

[Gjest Airi]

Også tror jeg det er mye bedre å oppdra et barn alene enn å prøve å gjøre det sammen med en vanskelig og lite samarbeidsvillig mann, eller en mann man ikke kjenner godt nok.

Kommer selv fra en mor og far som burde ha gått fra hverandre lenge før de gjorde det.

[Bing]

Ett barn som blir til med en mor som så inderlig ønsker seg barn at hun går til det steg å faktisk reise til (f.eks) danmark for å få sæd-donor og alt ordnet der, er virkelig en mor som gjennomtenkt og inderlig ønsker seg ett barn. Dette er, i mitt hode, en kvinne som ønsker av hele sitt hjerte å ha ett barn å gi sin kjærlighet til, og at dette barnet noen gang kan tvile på at det var ønsket eller er elsket, tror jeg ikke på.

Man må ikke være to for å ønske ett barn å gi all sin kjærlighet til. Man trenger ikke være to for å inderlig og hjertelig ønske seg ett barn i livet. Man trenger ikke være to for å være god foreldre eller for å gi ett barn en god oppvekst og ett godt liv. Og man trenger ikke være to for å elske ett barn nok til at det blir ett flott og fullstendig menneske av dette barnet.

At det er viktig å ha rollemodeller av begge kjønn i barnets liv; ja! Men DET kan man faktisk, uten at denne rollemodellen er biologisk far til barnet.

Alle som skaffer seg barn (og alle som velger å ikke få barn) gjør det KUN av egoistiske grunner! To voksne som setter ett barn til verden, gjør det KUN fordi DE vil det, på lik linje med at en voksen som setter ett barn til verden gjør det fordi den personen vil det.

Ingen setter barn til verden fordi de tenker på barnet, barnet eksisterer ikke på det tidspunkt, og det er er ingen som får barn av hensyn til barnet!

At noen mener det er mer egoistisk å få barn om man er alene, hva er grunnen til det? hvorfor er det mer egoistisk av en enslig en av to personer? begge mener seg å kunne gi barnet den beste oppveksten og det beste livet, selv om man ser på det forskjellig.

Så nei, jeg synes ikke det er uetisk å få barn uten å være i ett forhold til den man får barn med. Om to som ikke er i noe forhold gjør en deal, og barnet da har to foreldre, eller om man reiser itl danmark og sånn sett blir forelder alene, synes jeg er opp til den enkelte og hva som er rett for den. Jeg er helt sikker på at når man går til det steget, så er man mye mer bevisst på hva man ønsker og mener man kan tilby ett barn, en mange par som ikke engang planla det når de ble gravide var.

Du formulerer tankene mine perfekt, som om jeg skulle skrevet det selv.

Å få barn vha donor er INGEN lettvindt løsning, og noe man gjerne har tenkt gjennom i flere år.

Jeg har to barn som jeg oppdrar alene. De er høyt ønsket og høyt elsket, og vil alltid være det.

[AnonymBruker]

Men hvorfor er donor bedre enn noen man kjenner men ikke er romantisk involvert med? Er det ikke bedre å kjenne barnets far enn å fortelle barna at de "kom i et reagensrør" liksom?

[AnonymBruker]

Hvis man ikke treffer den rette, men vil ha barn, burde man da aliere seg med en mann uten å innlede forhold eller er donor i danmark ett bedre alternativ? Noen som vet om en nettside hvor man evnt kunne treffe menn som ønsker barn uten forhold ?

Anonym donor er helt klart bedre. Da slipper du det å gå og lure på hvem som er faren, det er ingen fare for at du vil oppsøke den som ga deg baby-frøet. Og barnet slipper å gå og danne seg bilder om at faren er en prins, og så møte faren 20 år etter at han donerte, og han viser seg nå å være en alkoholisert søppelkjører på Jylland.

Anonyme donorer er bedre fordi de er nettopp det, anonyme.

[AnonymBruker]

Anonyme donorer kan lyve på helse informasjon i langt større grad enn en du kjenner godt, og man slipper stå en dag og oppleve at ens barn er dødssykt uten at man kan gi den informasjonen legene trenger.