Hva nå?

[Gjest trøndertass]

Mistet min hittil største flamme for noen måneder siden og merker at jeg ikke kommer over henne. Det som er enda værre er at en av mine barndomsvenner valgte å stå ved henne å droppe meg da hun sa ha det, så følelsen av å bli sviktet sitter sterkt.

Takler dagene sånn passe greit. Trener mye, går meg turer og prøver å tenke på andre ting, men når mørket senker seg og man sitter der alene uten noen å snakke eller dele med kjenner jeg at savnet kommer og jeg blir ofte veldig rastløst og deppa og vet ikke helt hva jeg skal gjøre.

Forsøkte å kjempe for henne, men har etterhvert innsett at hun ser på meg som anderledes og at det ikke er mer å hente. Har vel også isolert meg og kuttet ut med mange venner de siste årene og de jeg har igjen klarer jeg ikke helt å møte enda fordi jeg ikke orker å komme med falske smil å late som om jeg har det bra når jeg ikke har det. Blir stort sett oppfattet som en ganske sterk person som ofte er der for andre å da ønsker jeg ikke å ødelegge det bildet ved å vise svakhet.

Vet ikke helt hva jeg ville, og hvorfor jeg som mann poster på kvinneguiden, men det er godt å få ut noen tanker å kanskje få noen gode råd til hvordan jeg kan komme meg videre. Har ikke lyst til å møte noen andre ennå. Ønsker bare å komme meg videre.

Takk på forhånd for svar

[Rocky]

Aaw...- Føler med deg...

Opplevde noe lignende med en fyr noen måneder tilbake. Og det er rart hvordan man blir gående i et slags vakum i såpass lang tid etterpå! Billedlig sett så føler jeg at hverdagene består av å la beina gå, selv om de føles trøtte.. Jeg går på trening, treffer venner og dagene går, men jeg er ikke fullstendig tilstede og gleder meg over noe av det som skjer.

Jeg bare venter på at ting skal bli bedre.. Kveldene er et mareritt, og man blir fort sittende og tenke for mye! Det hjelper ikke at vi er inne i denne årstiden akkurat!

Men...

Hvorfor valgte vennene dine henne foran deg? Det virker ikke på meg som om det er mye til venner?

[Gjest trøndertass]

Men...

Hvorfor valgte vennene dine henne foran deg? Det virker ikke på meg som om det er mye til venner?

Hehe tja si det. Det var vel først og fremst de to som først ble kjent, jeg kom vel inn i bildet litt senere. Hun falt for meg, men det var tydlig at han også var ganske interessert i henne. Han så vel sikkert sin mulighet nå. Merket godt hvor sjalu han ble den dagen jeg fortalte han at jeg og hun hadde noe på gang.

Men trøsten får vel være at han ikke var noe å samle på når han valgte som han gjorde.

Takk for medfølelsen

[AnonymBruker]

Føler med deg, sitter her selv og vil bare grave meg ned.

Har du noen tips, kom gjerne med det. Jeg har egentlig bare lyst å sove noen uker slik at det går over av seg selv!

[Gjest Vulture]

Har det akkurat slik selv. Jeg puster, men lever ikke.

[Rocky]

Hehe tja si det. Det var vel først og fremst de to som først ble kjent, jeg kom vel inn i bildet litt senere. Hun falt for meg, men det var tydlig at han også var ganske interessert i henne. Han så vel sikkert sin mulighet nå. Merket godt hvor sjalu han ble den dagen jeg fortalte han at jeg og hun hadde noe på gang.

Men trøsten får vel være at han ikke var noe å samle på når han valgte som han gjorde.

Takk for medfølelsen

Uff..- Det suger BIG time!

Nei, det var han virkelig ikke.. Men, det gjør det jo ikke noe mindre kjipt allikevel!

Jeg har liksom kommet til punktet hvor jeg føler at jeg ikke kan snakke med vennene om dette lenger, og det er ikke fordi de har sagt at det er slik. Men, jeg føler at jeg burde ha kommet meg videre, og at de blir lei av å høre meg klage..

Så da går man her, og later som alt er ganske greit..- Men jeg ønsker også egentlig å bare sove bort dagene..

Vi vet jo at det går over, men enn så lenge så går vi nå her som vandrende zombier :gjeiper:

[AnonymBruker]

Ååååh, dead soul ja....

Jeg ble grisedumpet og er enda ikke ferdig med det. Jeg har sluttet å grine hele tiden, er ikke lengre lei meg hele tiden, men lunten min er usedvanlig kort og jeg har fått tendenser til sosial angst, tiltaksløs og klarer ikke stole på noen eller noe lengre....

[Gjest trøndertass]

Uff..- Det suger BIG time!

Nei, det var han virkelig ikke.. Men, det gjør det jo ikke noe mindre kjipt allikevel!

Jeg har liksom kommet til punktet hvor jeg føler at jeg ikke kan snakke med vennene om dette lenger, og det er ikke fordi de har sagt at det er slik. Men, jeg føler at jeg burde ha kommet meg videre, og at de blir lei av å høre meg klage..

Så da går man her, og later som alt er ganske greit..- Men jeg ønsker også egentlig å bare sove bort dagene..

Vi vet jo at det går over, men enn så lenge så går vi nå her som vandrende zombier :gjeiper:

Uff ja, er ikke mye trøst egentlig.

Kjipt at du ikke lenger føler at du kan fortsette å snakke med vennene dine om det, men man kommer vel til slutt til det punktet der man kanskje kan føle at man blir brysom.

Tiden leger alle sår, men faen så godt det hadde vært å fått tiden til å fly. Jaja, det kommer en sommer snart å man blir vel ferdig med deppinga til slutt.

[Gjest trøndertass]

Ååååh, dead soul ja....

Jeg ble grisedumpet og er enda ikke ferdig med det. Jeg har sluttet å grine hele tiden, er ikke lengre lei meg hele tiden, men lunten min er usedvanlig kort og jeg har fått tendenser til sosial angst, tiltaksløs og klarer ikke stole på noen eller noe lengre....

Leit å høre. Kjenner meg godt igjen i tiltaksløshet-biten, blitt mer skeptisk til mennesker rundt meg og hvem jeg kan stole på.

Fint at du ikke gråter og er lei deg like mye, viser hvertfall at det blir bedre.

[Dalila]

Skikkelig crap ha det sånn

Viile egentlig bare si at jeg føler med deg... Håper vår og lysere tider gjør at du kommer over det fortere.

Har selv en tendens til å falle HARDT, og da sitter det i en stund, den lamme følelsen er helt pyton.

Stor klem til deg.

[runekki]

.

Endret 26. februar 2011 av runekki