Hvordan få ekskonens negative adferd begrenset?

[AnonymBruker]

Jeg håper det er noen som har noen gode tips til meg vedrørende min manns eks...

Hun alltid være en del av våre liv, da hun er mor til to herlige unger som er her ca 40% av tiden. Imidlertid er hun voldsomt "til stede" i form av diskusjoner og simpelthen krangel med sin eksmann - som jo nå er sammen med meg. Jeg har virkelig vanskelig for å la være med å la meg påvirke av dette, og skulle ønske at hun kunne fylle mindre i mitt liv.

Det siste nye er at vi alle var hjemme hos henne på kveldsmat i forrige uke; far, barn og meg. Hun kunne ikke la være, selv i barnas påhør, å ta opp økonomiske uenigheter de som foreldre har seg imellom. Dette til tross for min manns gjentatte anmodninger om å la emnet ligge, så de senere kunne diskutere det i fred og ro.

At hun likevel fortsetter, med hevet stemme og et kroppsspråk som signaliserer misnøye, gjør at jeg oppfatter henne som invaderende og manipulerende, og som en vanvittig egoist. Hun skal ha ros for initiativet til å samle oss alle, men det gode initiativ smuldrer fullstendig når hun ikke formår å la stridigheter ligge, og så skal jeg og ungene måtte høre på det hele. Jeg kan sagtens forstå og tåle å høre på deres diskusjoner, men jeg vil ikke blandes inn i det. Og ungene kan ikke forstå, og blir tause, triste og påvirket av foreldrenes diskusjoner.

Så jeg trenger noen tips til hvordan man får satt ordentlige grenser for seg selv i en sånn situasjon? Jeg vil ikke stå modell for enda en omgang "kveldskos" som skal utvikle seg til penge-, samvær- eller klesdiskusjoner (de vanlige temaene de er rivende uenige om).

Jeg synes ikke det er hyggelig, ikke mannen heller.

Det er overhode ikke et alternativ at far, mor og ungene møtes alene - det vil ikke min mann. Han orker simpelhen ikke være sammen med henne.

På forhånd takk for tips :-)

[Gjest Gjest]

Jeg håper det er noen som har noen gode tips til meg vedrørende min manns eks...

Hun alltid være en del av våre liv, da hun er mor til to herlige unger som er her ca 40% av tiden. Imidlertid er hun voldsomt "til stede" i form av diskusjoner og simpelthen krangel med sin eksmann - som jo nå er sammen med meg. Jeg har virkelig vanskelig for å la være med å la meg påvirke av dette, og skulle ønske at hun kunne fylle mindre i mitt liv.

Det siste nye er at vi alle var hjemme hos henne på kveldsmat i forrige uke; far, barn og meg. Hun kunne ikke la være, selv i barnas påhør, å ta opp økonomiske uenigheter de som foreldre har seg imellom. Dette til tross for min manns gjentatte anmodninger om å la emnet ligge, så de senere kunne diskutere det i fred og ro.

At hun likevel fortsetter, med hevet stemme og et kroppsspråk som signaliserer misnøye, gjør at jeg oppfatter henne som invaderende og manipulerende, og som en vanvittig egoist. Hun skal ha ros for initiativet til å samle oss alle, men det gode initiativ smuldrer fullstendig når hun ikke formår å la stridigheter ligge, og så skal jeg og ungene måtte høre på det hele. Jeg kan sagtens forstå og tåle å høre på deres diskusjoner, men jeg vil ikke blandes inn i det. Og ungene kan ikke forstå, og blir tause, triste og påvirket av foreldrenes diskusjoner.

Så jeg trenger noen tips til hvordan man får satt ordentlige grenser for seg selv i en sånn situasjon? Jeg vil ikke stå modell for enda en omgang "kveldskos" som skal utvikle seg til penge-, samvær- eller klesdiskusjoner (de vanlige temaene de er rivende uenige om).

Jeg synes ikke det er hyggelig, ikke mannen heller.

Det er overhode ikke et alternativ at far, mor og ungene møtes alene - det vil ikke min mann. Han orker simpelhen ikke være sammen med henne.

På forhånd takk for tips :-)

MÅ dere møtes alle sammen? Trenger virkelig barna at mor og far skal treffes for å spise sammen med barna??

Hos oss er det ikke aktuelt med noe felles "hygge", det kan aldri bli noe annet en ubehagelig for alle parter.

Har møtt på hene ett par ganger i selskaper og det blir merkelig alt sammen, folk slutter å snakke fordi ingen vil si noe som kan skape ubehag og så blr det bare ubehagelig stemning av hele greia. Det merkelige er at hun har så dårlige sosiale antenner at hun ikke ser dette.

Ser frem til at barna til min mann er konfirmert og vi har fått obligatoriske treff unna gjordt.

Far møter moren kun når han henter/bringer barna. Foreldresamtaler på skolen og andre kontorer der det er på krevd att begge møter.

Far er mer enn fornøyd med å slippe å se hele kjerringen mer enn han må.

For tiden er det for mye av henne.

Det er en god grunn for at han flyttet i fra henne.Dårlig sammarbeid når man bor sammen gir ikke noe godt grunnlag for godt samarbeid når man ikke bor sammen lenger heller.

Så hvorfor skal man da krampaktig gjøre ting sammen fro barna sin del , når det ikke blir noe hyggelig for barna alikevel.

Barna ikke godt av å sitte å hør på en diskusjon mellom mor og far om hvor dyre dem er i drift og hvem som skal betale hva.

Betaler far sitt avtalte bidrag og har det samværet han skal ha, bør barnas mor holde kjeft og skaffe det hun trenger til barna på annet vis, eventuelt spare inn på eget forbruk først og fremst.

Hun er så spesiell at hun ikke kommer til å bli noen som jeg har noe med å gjøre, om jeg kan slippe.

[AnonymBruker]

MÅ dere møtes alle sammen? Trenger virkelig barna at mor og far skal treffes for å spise sammen med barna??

Hos oss er det ikke aktuelt med noe felles "hygge", det kan aldri bli noe annet en ubehagelig for alle parter.

Har møtt på hene ett par ganger i selskaper og det blir merkelig alt sammen, folk slutter å snakke fordi ingen vil si noe som kan skape ubehag og så blr det bare ubehagelig stemning av hele greia. Det merkelige er at hun har så dårlige sosiale antenner at hun ikke ser dette.

Ser frem til at barna til min mann er konfirmert og vi har fått obligatoriske treff unna gjordt.

Far møter moren kun når han henter/bringer barna. Foreldresamtaler på skolen og andre kontorer der det er på krevd att begge møter.

Far er mer enn fornøyd med å slippe å se hele kjerringen mer enn han må.

For tiden er det for mye av henne.

Det er en god grunn for at han flyttet i fra henne.Dårlig sammarbeid når man bor sammen gir ikke noe godt grunnlag for godt samarbeid når man ikke bor sammen lenger heller.

Så hvorfor skal man da krampaktig gjøre ting sammen fro barna sin del , når det ikke blir noe hyggelig for barna alikevel.

Barna ikke godt av å sitte å hør på en diskusjon mellom mor og far om hvor dyre dem er i drift og hvem som skal betale hva.

Betaler far sitt avtalte bidrag og har det samværet han skal ha, bør barnas mor holde kjeft og skaffe det hun trenger til barna på annet vis, eventuelt spare inn på eget forbruk først og fremst.

Hun er så spesiell at hun ikke kommer til å bli noen som jeg har noe med å gjøre, om jeg kan slippe.

Er du så naiv at du tror obligatoriske treff er over ved konfirmasjonen? Da tror jeg du bør se litt opp og frem...

Det vil komme brylluper, barnedåper, bursdager til barnebarn......Så lenge en mann og ei kvinne har et barn sammen vil det alltid finnes et bånd mellom de som gjør at de nok må forholde seg til hverandre!

Og barna har best av at foreldre og steforeldre kan møtes innimellom. Dog; jeg ser ikke helt poenget med å spise felles kveldsmat med mindre det er ei spesiell anledning.

Jeg har selv en eks jeg ikke liker så innmari godt lengre, og han har og en samboer som jeg absolutt ikke takler. Hvorfor skal jeg ikke komme innpå her, annet enn at stikkordet muligens kan være at barnets stemor har vært urimelig tøff mot barnet når hun har vært alene med henne; type kliping i armen som har forårsaket blåflekker og gråt, innestenging i kottet når barnet mitt har vært "slemt" (noe som har gitt følger i at jenta mi, som er 5 år, ikke lenger takler at dører er lukket, småe rom osv... Men; det var en liten avsporing... Vi er alle voksne, og klarer å ta oss sammen når det er påkrevd at vi må møtes. Utover det er det null kontakt. Men; fars familie og stemor er invitert her på hver eneste bursdag. Likedan er de her en liten stund når det er henting i f.eks jula og tar en kopp kaffe. Barnet er veldig glad for å se alle sine samlet sammen. Og det er snakk om å ta seg sammen for barnets skyld (selv om jeg kunne tenkt meg å kastet stemor på hodet ut...)

Mitt forslag; Hold dere til å møtes alle i påkrevde situasjoner; barnas bursdag, 17-mai feiring på skolen, skoleavslutninger osv.. Far kan si til mor at hvis hun ikke klarer å la vær å snakke om ting som bare angår de voksne i barnas nærver så går dere. Gjerne demonstrer det ved å gå hvis hun begynner. Etter hvert vil jeg anta at mor tar poenget.

[Gjest jomfrua]

Jeg blir gitt oppgitt over det er så få som tar ansvar for situasjoner de befinner seg i. Men istedet så blir all skyld lagt på en annen part. Men vi har alle ansvar for hva vi selv velger å gjøre og forholde oss til.

Har man valgt feil - så innse at man gjorde ett dårlig valg og trekk ut og bruk erfaringen til ikke å komme i en slik situasjon igjen.

Om mor er så urimelig som det blir fremlagt her. Så velger man å ikke gå inn i slike situasjoner. Dette på grunn av at barna ikke skal oppleve slike konflikter/konfrontasjoner.

[AnonymBruker]

Jeg startet tråden, og vil takke for de tilbakemeldinger jeg har fått. De er i aller høyeste grad brukbare alle tre.

Mannen har nå gitt ekskonen klar beskjed om at han vil bidra til at ungene ikke skal få en liknende opplevelse igjen. Jeg mener det skal to til for å starte en krangel, og han må være voksen og ikke "følge på" hvis eks'en er urimelig.

Jeg tror vi begge ble tatt såpass på sengen av hennes dikusjonslyst, og fordi vi var så positivt overrrasket over hennes invitasjon til kveldsmatsammenkomst (tidligere har vi bare tatt en kopp kaffe sammen; far, mor og jeg + unger) - så var vi simpelthen ikke forberedt tilstrekkelig på at hun skulle sette igang pengediskusjoner i dette tilfellet. Jeg synes vi var for godtroende og naive i tilgangen til denne sammenkomsten.

Nå er vi klokere, og får tenke litt over hva vi skal bruke denne erfaringen til. Videre konsekvens er også avhengig av mors evne til introspeksjon og selvkorrigering, noe hun absolutt formår.

Neste milepæl blir et av barnas fødselsdag, hvor det er ønskelig fra foreldrenes side at det ikke skal splittes for mye opp; dvs ikke feires to ganger. Ungene er hos oss den dagen, og håpet er at mor kan komme til oss og la konfliktene ligge i et par timer.

Alternativet er kanskje å droppe felles fødselsdag og andre sammenkomster helt, som jomfrua tipser om. Dette vil vi dog helst unngå.