Sutring og klaging

[Gjest ElleMelle]

Det forundrer meg når mennesker med alle nødvendige ressurser tilgjengelig, sutrer og klager over foreldrerollen hver gang man møter dem.

Ikke nok med det, men de sutrer på Facebook også.

Det forundrer meg at de vil sette seg selv i et slikt lys, for i mitt hode er disse menneskene utrolig kritiske til barna sine, det høres ut som det er de som rett og slett ikke lever opp til foreldrenes forventninger til dem.

Dette er utrolig trist syns jeg.

Hvor er vi på vei hen når vi klager over barna så snart man må tilbringe en hel dag sammen med dem?

Så snart de er bittelitt småsyke. Har litt lite matlyst, eller kanskje våkner på natten?

Hvilke forventninger har vi til det å være foreldre egentlig?

Selv er jeg en av dem som ikke kunne få barn på egen hånd.

Jeg prisgir hver eneste dag jeg har med ungen min. Ja, jeg kan blir trøtt, og jeg kan bli sliten og jeg kan rett og slett bli lei noen ganger, men jeg klager ikke. Jeg har selv valgt å bli mamma, det er ikke barnets feil at mamma er sliten og trøtt. Det er jeg som ikke klarer å spare på energien min slik at jeg er opplagt til barnet mitt trenger meg. Og det skal ikke gå utover henne.

Depresjon er en unnskyldning altså, da er man jo dårlig, og trenger hjelp til å klare hverdagen og bli frisk igjen. Men vanlige mammaer og pappaer som er friske og raske burde jo klare å holde ut noen dager sammen med sitt eget barn uten å klage?

Absolutt langt fra alle er slik altså, men jeg reagerer på en del av de rundt meg som klager og sutrer i ett kjør. Flere som sittermed det inntrykket?

Og hva sier man til slike folk da? De finnes jo ikke interessert i andre barn enn sine egne heller, så det er jo ikke noe vits i å prøve å fortelle om noe positivt som har skjedd med sitt eget barn i alle fall...

[Gjest Gjest]

Tenker du på folk som sier at "det er barnehagen som har fri" i helga, f.eks.? Som sukker over planleggingsdager og stønner over ta de ikke aner hva de skal gjøre sammen med ungene i vinterferien? I så fall er jeg helt enig med deg. Utrolig merkelig at voksne folk ikke tenker over hvordan den negativiteten gror og farger omgivelsene (og også barna).

[Gjest ElleMelle]

Ja, det er akkurat det jeg mener. Men jeg mener også de som klager hele tiden de går hjemme i permisjon også.

Alt er visst så slitsomt og forferdelig. Og er alt egentlig i orden, ja så leter de etter ting som kan klages på. Enten barnet sover for mye eller for lite. Spiser for mye eller for lite. Spiser på lekene sine, sutrer litt, får tenner. Og ja, for ikke å glemme alt det andre med familielivet man kan klage på.

Syns folk bør sette seg ned og tenke over hvor heldige de er i livet jeg, i stedet for hele tiden å fokusere på det negative. Flere av denne typen mennesker jeg kjenner klarer ikke å fokusere på annet enn det negative i livene deres lengre. Og det er så fryktelig trist! OG ikke minst er det kjedelig å omgås slike folk. For om man ikke er negativ selv så blir man jo det når man går hjem...

Ike tør jeg si stort heller, i frykt for å tråkke på tær osv..

[Gjest karikari]

Er så enig så enig. Skulle ikke tro at det var frivillig å få barn...