Er det greit å kritisere barns språk?

[AnonymBruker]

Da jeg var liten fikk jeg hele tiden høre av familien min at jeg måtte slutte å snakke babyspråk. Personlig skjønte jeg ikke hva de mente fordi jeg kunne ikke vite forskjellen på måten jeg snakket på og måten de snakket på.

Jeg var kanskje liten, men jeg følte at familien min rottet seg sammen mot meg og jeg ble såret. Jeg var kanskje 5 år gammel og det var ikke særlig gøy å høre fra onkel, tante og fettere og kusiner at jeg måtte slutte med babyspråk. Jeg skjønte jo ikke hva jeg gjorde feil og jeg lærte jo å snakke ordentlig til slutt. Og det hadde ingenting med kritikken jeg fikk. Jeg bare ble flinkere. Det var ikke slik at jeg bestemte meg for at NÅ skal jeg snakke mer voksent. Herre Gud jeg var jo bare 5.

Syns dere det er greit å kritisere barns språk på den måten. En ting er å hjelpe barnet å forbedre språket, men å si ting som: "Du kan slutte å prate slik nå. Du er ikke baby lenger. Vi vet du kan snakke ordentlig." Det er jo helt unødvendig. Jeg følte ikke at kritikken hjalp meg, jeg følte bare at jeg ikke ble godtatt av familien min.

[kaprifolen]

Jeg gjør et poeng av å ikke rette på små, naturlige feil, men gjenta det riktig.

Eks:

-Se den fine pomsten!

- Ja, den blomsten var flott!

Banalt eksempel, men du skjønner greia!

Større ting som Kj-lyd, er det viktigere å jobbe mer bevisst med. Men da må jo barnet selvsagt få hjelp til å høre hva som er rett.

[AnonymBruker]

Jeg har skikkelige vonde barndomsminner selv fordi voksne, også de i nær familie var etter meg fordi jeg ikke kunne å si vanlig R... Det var klin umulig, jeg fikk det bare ikke til. Ellers var jeg tidlig språkutviklet, snakket rent da jeg var 2 bl.a, stort ordforåd og lærte meg å lese da jeg var 4.5. Men den gnaginga ang R var pyton, og i en periode nektet jeg og snakke, eller sa bare ord som ikke hadde R i seg. Da jeg var 5 tok foreldrene mine affære, og det viste seg at jeg har stramt tungeband, så jeg hadde fysisk ikke mulighet til å si den rullende R som er i vår dialekt.

Jeg ble henvist til logoped, og der lærte jeg med å si skarrende R, noe som fungerte helt fint. Er i dag voksen, men klarer fortsatt ikke å si den rullende R, så jeg skarrer.

[Gjest gjest]

Er ikke no gøy når du blir beordra til å gå barnehage heller fordi de mener du ikke kan snakke bra nok. Og barnehageassistenten ler av deg når du tar motet til deg og sier du vil ha kjeks, men det blir seks når du skal si det.Da kan du gå lenge i den barnehagen uten å si noe mer til noen.

[AnonymBruker]

Er ikke no gøy når du blir beordra til å gå barnehage heller fordi de mener du ikke kan snakke bra nok. Og barnehageassistenten ler av deg når du tar motet til deg og sier du vil ha kjeks, men det blir seks når du skal si det.Da kan du gå lenge i den barnehagen uten å si noe mer til noen.

Da er du overfølsom. Man må tåle en spøk.

[Ulrikke]

Jeg ber min 5-åring droppe babystemmen når hun gjør seg til innimellom, men det er fordi jeg vet at hun gjør seg til... Og hun vet godt hva jeg mener da, for da kommer den "vanlige" stemmen hennes med en gang...

Hadde hun rett og slett ikke hatt bedre språk, hadde jeg ikke rettet på henne, men gjentatt ordet riktig istedenfor...

Vi jobber med kj- og skj-lyd for tiden, og da gjentar jeg det riktige med litt ekstra trykk dersom hun sier feil... Da retter hun det selv. Det samme gjelder når hun konsekvent sier "blidde" istedenfor "ble" - jeg retter det også, men mer sånn "ja, du BLE våt av snøen"... Da bare ler hun og sier "jeg glemte meg"...

Men å rakke ned på noen fordi språket ikke er så velutviklet enda, DET blir feil for meg...

[Gjest gjest]

Da er du overfølsom. Man må tåle en spøk.

Så du mener det er en spøk av assistenten å le av noen som fikk plass i barnehage for å lære språket, å ler av dem første gangen de prøver å si et ord som de har hørt av de andre barna...

Jeg kaller det ikke spøk, men inkompetent.

Jeg fikk hvertfall ikke noe ut av å gå der, så der ødla hun for kommunens pengebruk med "spøken" sin...

Og jeg tissa på meg i lekerommet dems fordi jeg ikke turte å prøve å si at jeg skulle på do...

Heldigvis slapp jeg å gå der så lenge for mora mi hadde vett nok til å ta meg ut igjen.

[Dunkel]

Jeg og fikk beskjed at jeg måtte slutte å lage sånn tullestemme når jeg var liten. Jeg visste ikke at jeg lagde det en gang. Det verste var at familien min sa det til meg flere ganger. De var liksom alltid ute etter meg, aldri noen andre.

Og siden jeg vet hvor kjipt det er, så sier jeg ikke slikt til barn selv. De har følelser de og liksom, og de prøver jo så godt de kan å snakke rent.

[lille katt]

Nei, det er ikke greit å kritisere, devaluere eller være nedlatende mot barn. Det er da ikke greit mot noen.

[AnonymBruker]

Da er du overfølsom. Man må tåle en spøk.

Barn i barnehagen forstår ikke den formen for spøk.

[Tears.of.the.Sun]

Språk er jo et veldig viktig tema, og veldig mange mennesker har faktisk problemer med språket. Barn er særlig utsatt for det. Og i tilfeller som ditt er det viktig at foreldre kommer på banen og hjelper barnet. Men å be deg slutte med språket med en eneste gang er ikke måten å hjelpe på. Hvordan skal man slutte med noe man ikke vet hva man gjør feil? I ditt tilfelle så skulle alle andre familiemedlemmer enn foreldrene dine hysjet, og foreldrene dine skulle lært deg den riktige språkbruken i riktig sammenheng på en rolig, bestemt måte som gjorde det mulig for deg å faktisk se sammenhengen.

Det er klart at du føler det som om at du ble overfalt når alle familiemedlemmene rundt deg begynner å kritisere språket. Da skulle foreldrene dine steppet inn og sagt at de skal holde kjeft, for de jobber med språkbruken og et barn som har språkvansker kan være svært sårbar for kritikk.

[Gjest Imsdal]

Da jeg var liten fikk jeg hele tiden høre av familien min at jeg måtte slutte å snakke babyspråk. Personlig skjønte jeg ikke hva de mente fordi jeg kunne ikke vite forskjellen på måten jeg snakket på og måten de snakket på.

Jeg var kanskje liten, men jeg følte at familien min rottet seg sammen mot meg og jeg ble såret. Jeg var kanskje 5 år gammel og det var ikke særlig gøy å høre fra onkel, tante og fettere og kusiner at jeg måtte slutte med babyspråk. Jeg skjønte jo ikke hva jeg gjorde feil og jeg lærte jo å snakke ordentlig til slutt. Og det hadde ingenting med kritikken jeg fikk. Jeg bare ble flinkere. Det var ikke slik at jeg bestemte meg for at NÅ skal jeg snakke mer voksent. Herre Gud jeg var jo bare 5.

Syns dere det er greit å kritisere barns språk på den måten. En ting er å hjelpe barnet å forbedre språket, men å si ting som: "Du kan slutte å prate slik nå. Du er ikke baby lenger. Vi vet du kan snakke ordentlig." Det er jo helt unødvendig. Jeg følte ikke at kritikken hjalp meg, jeg følte bare at jeg ikke ble godtatt av familien min.

Nei, det er ikke greit å kritisere barns språk. Litteratur om barns språkutvikling er klar på dette: man skal aldri rette på barna når de sier noe feil. Det kan ødelegge gleden ved å bruke språket. Om man sier til barn at de sier noe feil kan de tenke nå sa jeg noe galt, det er ikke noe gøy å snakke. Det man heller kan gjøre er å gjenta det barna ville si på rett måte. Det er ikke alltid barn hører når de har feil uttalelse, eller de rett og slett ikke mestrer alle lydene ennå.

[Jade]

Da er du overfølsom. Man må tåle en spøk.

En 6-åring blir mobbet av en barnehageassistent, og du mener han/hun må tåle en spøk?????

Nei, man skal ikke kritisere barnas språk, men gjenta ordet riktig i en setning. Hvis man VET at barnet kan snakke skikkelig, men bruker babyspråk i visse settinger så mener jeg det er riktig å si til barnet at det kan snakke skikkelig.