Vil foreldre vite om barna sliter?

[AnonymBruker]

Jeg er en jente i begynnelsen av 20 årene som har slitt masse med depresjon som tenåring (nei ikke hormoner) og gjør det litt enda. Saken er at da jeg var 12 døde lillebroren min. Han var min bestevenn og den eneste personen jeg liksom skulle ta vare på. Det var utrolig vanskelig fordi foreldrene min var helt knust. Ingen foreldre bør begrave barna sine. Det var veldig vanskelig å være vitne til at foreldrene mine var så triste.

Men jeg var jo knust også. Jeg slet (og sliter enda) med å godta at jeg aldri skulle få se han som tenåring eller voksen. Og det verste er at siste gangen jeg så han kranglet vi. Jeg skrek at jeg hatet han og så løp jeg ut av rommet. I etter tid følte jeg at hvis de andre i min familie kunne velge mellom meg eller han ville de valgt han fordi han hadde så mye til felles med alle. Jeg har liksom aldri passet inn.

Jeg er ofte trist, men jeg gjemmer det inni meg. Alle som kjenner meg tror jeg er en glad jente, men jeg er ikke det. Jeg hadde en periode hvor jeg kuttet meg. Bare en venninne visste om det fordi hun så det og jeg tryglet og ba om at hun ikke skulle si det til noen. Hun hjalp meg å slutte, men min mor så kuttene før de var leget ordentlig. Det var det så utrolig kjipt. Jeg skammet meg så utrolig fordi hun ble så lei seg. Hun spurte hvorfor, men jeg løy. Jeg sa at det ikke var et problem og at jeg var ferdig med det, men det var jo ikke sant. Jeg har problemer også, men jeg føler ikke at jeg kan si det til noen fordi jeg vil at familien min skal tro at jeg er lykkelig. Jeg vil ikke at de skal være trist mer.

Men inni meg vet jeg at foreldrene mine vil at jeg skal være lykkelig. Og de vil vite om det hvis jeg sliter. Men jeg greier ikke å si til dem at alle disse årene har jeg hatt det skikkelig vanskelig fordi jeg ikke kunne si det til noen. Jeg vet også at de vil bli trist fordi at de ikke skjønte at noe var gale. Men det er ikke deres feil fordi jeg skjulte det for dem.

Bør jeg fortelle de sannheten om hvordan jeg har det, eller holde det inni meg for alltid? Jeg vil at familien min skal vite at jeg har det vanskelig, men samtidig vil jeg ikke det fordi jeg føler at mine problemer blir en ekstra byrde.

Sorry om dette ble et veldig deprimerende innlegg.

[pandabear]

For det første vil jeg si at du har ingenting å skamme deg over! Absolutt ingenting!

Så vil jeg spørre; har du snakket med noen om dette? En bestevenn, eller en psykolog eller en helsesøster? Jge tror du virkelig trenger å f snakket ut om det. Kanskje du også trenge rå få snakket ordentlig ut om det med foreldrene dine! Jeg kejner følelsen av å tro man ikke passer inn, men det er ikke alltid en følelse er reel med hvordan ting virkelig er.

Jeg kan ikke noe om dette, men jeg skriver likevel ned hva jeg tenker om det! Lykke til!

[AnonymBruker]

Nei. Har ikke pratet ordentlig med noen. Jeg greier det ikke. Prøvde en gang å ordne med fastlege slik at jeg fikk snakke med psykolog, men han ville ikke la meg gjøre det fordi han mente at hvis jeg hadde problemer kunne jeg snakke med han først og hvis jeg fortsatt trengte hjelp kunne han ordne med psykolog.

[AnonymBruker]

Nei. Har ikke pratet ordentlig med noen. Jeg greier det ikke. Prøvde en gang å ordne med fastlege slik at jeg fikk snakke med psykolog, men han ville ikke la meg gjøre det fordi han mente at hvis jeg hadde problemer kunne jeg snakke med han først og hvis jeg fortsatt trengte hjelp kunne han ordne med psykolog.

Ååå....du burde prøve å forklare det til fastlegen uansett,han vil jo sikkert forstå at du trenger mer hjelp enn han kan tilby... Det samme skjedde med meg da jeg ønsket å bli henvist til psykolog for en depresjon, han ville at jeg skulle snakke med han først, det gjorde og etter 1 samtale henviste han meg til DPS... Så enkelt var det, personlig så tror jeg ikke at fastleger har kapasitet/kompetanse for å gi en mye støtte når det gjelder depresjon og tunge opplevelser... Prøv igjen vel!! Det kan sikkert ta litt tid men det er verdt ventingen!!

lykke til...

Har ikke opplevd noe lignende som deg men jeg ser at du trenger å snakke med noen og få litt hjelp!! Det er ikke lett å smile når alt er så tungt inn i...

[Gjest Gjest]

Bør jeg fortelle de sannheten om hvordan jeg har det, eller holde det inni meg for alltid? Jeg vil at familien min skal vite at jeg har det vanskelig, men samtidig vil jeg ikke det fordi jeg føler at mine problemer blir en ekstra byrde.

Sorry om dette ble et veldig deprimerende innlegg.

Du må fortelle dem sannheten om hvordan du har det.

Du kan holde det inni deg for en stund, men sannheten vil alltid komme for en dag uansett, og da tvinger det seg fram, større og sterkere enn det i utgangspunktet var.

En venninne av meg bruker noe jeg synes er et veldig fint bilde på dette.

Hun sammenligner vonde følelser med regninger.

For at en regning skal forsvinne, må du hente den inn fra postkassen, åpne konvolutten og se på den, betale den, og "arkivere" den.

Regningen forsvinner ikke om du ignorerer den, den kommer tvert i mot tilbake større enn den var i utgangspunktet, på grunn av rentene, purregebyrene og til slutt inkassokravet.

Om du ikke kan betale regningen med en gang, er det viktig at regningen gjøres opp med en gang du har muligheten, for at gebyrene ikke skal vokse deg over hodet.

Slik er det med vonde følelser også.

Hvis du ignorerer dem, kommer de tilbake med "renter og purregebyr", større og vanskeligere å håndtere enn de kunne vært hvis du "betalte" dem så fort du hadde muligheten til det.

[AnonymBruker]

Du sitter igjen med ubearbeidet sorg iblandet skyldfølelse. Du trenger å få bearbeidet dette og der er nok ikke foreldrene dine de rette. Om du ikke klarer å fortelle dette til fastlegen så skriv et brev i stede. Viktig her at du er helt ærlig. Da får du sikkert en henvisning til psykolog.

Senere, etter at du har startet bearbeidingen, så kan det være på sin plass å snakke med foreldrene dine siden dere deler opplevelsen.

[Gjest Mamma]

Jeg er mamma til to jenter .Der ikke så gamle som deg , men jeg vil vite hva som plager jentene mine. Hadde du vært datteren min , ville jeg vite hvordan du har det . Ikke jug ,men vær ærlig , så mammaen din kan hjelpe deg gjennom dettem. du har ingenting å skamme deg over. Og mammaen din har erfaring og kan be om profesjonell hjelp til deg hvis du trenger.

Klem fra en mamma

[AnonymBruker]

TS her. Takk for svar. Jeg vet at jeg bør prate med noen. Men det er så utrolig vanskelig fordi jeg er blitt så flink til å holde alt inni meg. Det som møter meg tror jeg er en kjempe glad jente som det aldri har skjedd noe vondt med. Jeg har fått det som vane å holde alt til meg selv og det er ikke lett plutselig skulle fortelle noen alt.