Bare vi som ikke har barn i hele slekta..:(

[AnonymBruker]

Lillesøster'n til mannen min er gravid nå. Vi har mistet en eggleder'n og er i gang m Ivf førsøk nr 2. Første forsøk ble negativt så nå er jeg litt skeptisk til det hele. Gud vet hva som er i vente. Etter så mange skuffelser og nedturer er vi kjempe slitne:(

Ingen i familie vet om det. Mannen min har sagt det mange ganger til meg at han vet ikke hvordan han kommer til å takle hvis søs ble gravid før han/oss. Vi har vært sammen i mange år og har førsøkt å få barn i snart 5 år. Familien vet at vi sliter. Har hatt en SA og siste abort endte m at vi mistet en eggleder'n:((

Han har vært ute i hele dagen og jeg har bare gråt og gråt:( klarer ikke å slutte!!! Vi takler det på hver vår måte. Vi har ikke snakket om det siden vi fikk vite om det. Vi får besøk av dem om ikke så mange dager og jeg holder på å besvimme m bare tanke på hva skal j si til dem. Hvordan skal j gratulerer dem:((Det er så hardt:( Bare så utrolig hardt. I hele slekta så er det bare vi som er igjen. Det virkelig begynner å blir flaut for oss å være sammen på bursdager, familiemiddager osv.. Vi har det så fælt. Vi begge. Vi er glad for at hun har fått det til så ikke folk/slekt tror at det er noe arveligfeil. Svigers har lengtet lenge på å bli besteforeldrene. Men ingen vet hvor hardt det er for oss:(

Hvordan takler dere når noen så nær i familie blir gravid????

[Vilmenfårikketil]

en stor klem til deg, jeg vet litt hvordan du har det... vi kan ikke få barn foruten ved prøverør, og det er jo ikke akkurat 100% sjans da heller.. Har prøvd i over to år nå, og det er en belastning, men vi har frem til nå sluppet unna at nærmeste familie har blitt gravide, men har noen venninner som har blitt. Og jeg har rett og slett holdt meg unna dem.. dårlig taktikk, men belastningen ved å være sammen med dem ble så stor at jeg unngikk dem for enhver pris. Nå når ungene er ute går det bedre, det er jo ikke deres barn jeg vil ha, det er vårt! Vi har vært åpne om det til de nærmeste, og synes det har gått greit. kanskje dere bør vurdere det, dere og..? vi opplevde så mye mas i fht når vi skulle få barn, det slipper vi nå, samt at det hender vi får spm om hvordan det går. Minuset med at alle vet er at jeg føler litt vel mye medlidenhet, ikke nødvendigvis i ord, men med blikk o.l når det snakkes om barn, og det hater jeg. i tillegg så er det noen som unngår barnesnakk for enhver pris, og det blir også feil. og atter andre kommer med ubetenksomme kommentarer, noe som sårer ekstra når de faktisk vet hvordan ståa er.

Er forresten flere tråder om dette tema, så se litt lenger inn i forumet, så kan det hende det dukker opp flere tips. Lykke til, og prøv å snu tankegangen litt, vet det ikke er lett, jeg har vært (og er til tider) på samme sted som deg, hvor jeg tenker at det er så grusomt urettferdig at "alle" andre klarer det her!! men de tankene hjelper ingen. Jeg prøver å nyyyyte tida uten barn, for det å få barn er heller ikke bare fryd og gammen, og jeg kooser meg når folk legger ut om våkenetter, sykdom og ungemas.... og passer på å hovere om hvor deilig det egentlig er uten barn også

[Lille´s]

Skjønner at det er tungt!

Det som hjalp meg var å snakke med den nærmeste familien om det. Jeg fortalte hva som var galt og hva vi må igjennom for å klare å få barn og alle har medfølelse. Det er ikke noe mas om barn lenger (som jeg synes var det værste, spesielt i selskaper hvor alle er tilstede) nå vet de at det går sin gang og at en dag så er det vår tur

Man må nesten bare holde hodet over vannet, selv om det ikke er så lett, MASSE MASSE LYKKE TIL!

[AnonymBruker]

Tusen takk for gode ord. Ja, må bare prøve å få tankene bort fra det ellers så blir jeg helt gal, samtidig så er det ikke så lett Men det er fortsatt litt håp igjen siden jeg er midt i forsøk nr 2.. Krysser fingrene og håper inderlig at for en gangs skyld gud hører mine bønner og gir meg svar!!!

Gode klemmer tilbake til dere!!