Noen spm om fedrene til barna deres

[AnonymBruker]

Jeg har, som overskriften sier, noen spørsmål ang fedrene til barna deres. Tar gjerne i mot svar fra menn også

Hvis mannen deres ikke var flink til husarbeid før dere fikk barn, og at du måtte mase mye på han for at han skulle gjøre noe, ble han likevel en engasjert far? Som lekte, hjalp og tok stelling og legging på barna? Eller ble alt ansvaret på deg?

Har noen av dere fått barn med en mann som i utgangspunktet ikke ville ha barn? Dere brukte prevensjon, men den sviktet og dere måtte beholde barnet. Hvordan var han da under svangerskapet? Var han lite engasjert og snakket ikke så mye om det? Og hvordan ble han da barnet kom til verden? Ble han da helt forelsket som man sier man blir? Eller viste han lite interesse da også? Og hvordan ble det etter en tid hjemme?

Har noen av dere fått barn med en dere trodde kom til å bli en veldig flink pappa, men så viste det seg at det ble han ikke? Hvordan taklet du dette da?

Uavhengig av hvordan han var som far, var du flink som mor å gi fra deg ansvar? At du lot han gjøre ting på hans måte uten å legge deg opp i det?

Hvordan fordelte han pappapermen? Var han hjemme en lang periode i strekk, eller tok han en dag innimellom?

Jeg stiller disse spørsmålene fordi jeg har en del tanker rundt dette temaet.

[Gjest Gestmann]

Svarer som en mann fordi jeg er en mann.

Når vi fikk barn så var det naturlig at jeg som mann stilte opp like mye som min kone, slik er det i dagen samfunn.

Der det kanskje var litt forskjell var nattes tid, da barnet gråt og ville ha mat, det kunne jeg ikke stille opp på, og i og med at jeg jobbet så var det naturlig at hun tok den delen, men jeg tok det igjen når jeg kom hjem slik at kona fikk slappe av og sove litt,eller ta seg en tur ut.

Når det gjaldt/gjelder husarbeid så trives jeg med det, liker å ha det ryddig, og hater smuler på golvet, så der er jeg kanskje litt ekstrem.Kona er veldig fornøyd med at jeg liker å gjøre det.

Pappaperm tok jeg aldri ut, og dette var noe vi bestemte sammen.

[Sugerøret]

Min kjære og jeg var enige i når vi skulle få barn.Vi har alltid delt på husarbeidet og det har fortsatt etter vi fikk ungene.Han var med fra dag 1,men ble veldig ivrig på ultralyd og resten av svangerskapene.

Jeg tror jeg var flink nok til å la pappan ta del i alt.Vi byttet på med oppgaver og prøvde å fordele tingene så godt som mulig.Jeg ammet men det hendte at jeg ikke våknet av baby på natta,da hentet mannen baby og "hekta" baby på brystet.

Har som sagt delt på husarbeide og da også på omsorgen for barna.Pappa har lest,bytta bleier,matet,lest bøker og alt mulig bortsett fra å amme Tross alt må en være 2 for å lage barn og da er begger parter like viktige for barnet.

Kunne ikke vært flinkere min kjære med barna,i mine øyne.En kjærlig og engasjert pappa som virkelig elsker barna sine.

Vi hadde kun 2uker med permisjon da våre barn ble født.Alt for lite og dere som i dag har lengre permisjon,er heldige!

Endret 17. februar 2011 av Kårky

[AnonymBruker]

Min mann ville knapt ha noen av barna ;-)

Det var kun det siste som var planlagt- av tre- og selv da var det på en måte mitt ansvar.

Det gjør ikke noe, så fort barna blir litt større blir mannen dratt inn i det uansett. Jeg tror vel, UPK nok, at mange menn ikke helt ser sjarmen i et foster eller en nyfødt. Men gir du dem tid, og plass, til å vokse inn i rollen som pappa, så tar de helt av.

Da jeg ventet mitt fjerde barn ante ikke mannen min hvilken måned terminen var i, det var helt uviktig for ham. Nå som hun er tre år er han helt forelsket, han hadde gitt henne månen om han kunne. Enda mer likegyldig var han til de eldre sønnene våre- men nå elsker han å stå på sidelinjen og heie hver lørdag morgen.

Jeg tror at de fleste menn faller inn i rollen som pappa etterhvert. Det er derimot ikke sagt at de ser hva som må gjøres i huset og ellers... det ville jeg vært rimelig streng på.

[Gjest Mysticgirl]

Han ville ha ungen, men gav totalt faen da jeg gikk gravid og når ungen kom til verden. Og han gir faen den dag i dag, men han tar seg av ungene til hun han er sammen med nå, som om det skulle vært hans egne, og han tok seg av mine unger også veldig bra. Men altså ikke sin egen unge. Han har også en til unge som han ikke har kontakt med!En som er yngre enn den ejg har med han :

[AnonymBruker]

Min mann hadde alltid trodd at han ikke ville ha barn. Jeg ville ha barn, så om han skulle være med meg så ble det barn. Omsider gikk han med på at vi skulle få 1.

Underveis i svangerskapet fulgte han opp og støttet meg, men uheldigvis krasjet det med en veldig stresset arbeidssituasjon for ham. Så han hadde litt kort lunte.

Etter at barnet ble født, så har han tatt del i alt like mye som meg. Gjør alt av stell, og jeg har ingen betenkeligheter med at han passer ungen. På samme måte som at han stoler helt på meg når jeg passer ungen. Jeg har aldri hatt noe problem med å la han ta stell, og har lagt vekt på at han ikke må stelle likedan som meg, han må få finne sin egen måte å gjøre ting på. Det spiller ingen rolle for meg hva han velger av tøy f.eks. vi har bare diskutert rundt hvilken type tøy passer til hvilken temperatur.

Husarbeid har aldri vært noe problem, han liker å ha det ordentlig rundt seg og gjør sin del med selvfølge. Han forventer ikke at jeg skal være konemor som steller alt hjemme. Som er bra, for jeg har ikke store ambisjoner innen husmoryrket

Han tok pappaperm 3 dager i uken over 20 uker eller noe sånt. Jeg er ikke sikker på hvor mange dager han tok totalt, vi har ikke regnet på det. Vi la opp et løp som funket for jobbene våre og babyens næringsinntak. For ham var det vanskelig å være helt borte mange uker i strekk pga type jobb.

[Gjest Glad i reiser]

Min mann ville knapt ha noen av barna ;-)

Det var kun det siste som var planlagt- av tre- og selv da var det på en måte mitt ansvar.

Det gjør ikke noe, så fort barna blir litt større blir mannen dratt inn i det uansett. Jeg tror vel, UPK nok, at mange menn ikke helt ser sjarmen i et foster eller en nyfødt. Men gir du dem tid, og plass, til å vokse inn i rollen som pappa, så tar de helt av.

Da jeg ventet mitt fjerde barn ante ikke mannen min hvilken måned terminen var i, det var helt uviktig for ham. Nå som hun er tre år er han helt forelsket, han hadde gitt henne månen om han kunne. Enda mer likegyldig var han til de eldre sønnene våre- men nå elsker han å stå på sidelinjen og heie hver lørdag morgen.

Jeg tror at de fleste menn faller inn i rollen som pappa etterhvert. Det er derimot ikke sagt at de ser hva som må gjøres i huset og ellers... det ville jeg vært rimelig streng på.

Vil du som skrev dette sende meg en personlig melding?

Han ville ha ungen, men gav totalt faen da jeg gikk gravid og når ungen kom til verden. Og han gir faen den dag i dag, men han tar seg av ungene til hun han er sammen med nå, som om det skulle vært hans egne, og han tok seg av mine unger også veldig bra. Men altså ikke sin egen unge. Han har også en til unge som han ikke har kontakt med!En som er yngre enn den ejg har med han :

Uff, dette kan ikke være noe ålreit for barnet Godt hun har mammaen sin da

[Gjest Gjest]

Hvis mannen deres ikke var flink til husarbeid før dere fikk barn, og at du måtte mase mye på han for at han skulle gjøre noe, ble han likevel en engasjert far? Som lekte, hjalp og tok stelling og legging på barna? Eller ble alt ansvaret på deg?

De første 6mnd var han ganske uintressert i avkommet. Skiftet en bleie i ny og ne etc. Men generelt lite involvert.. Jeg var ganske sinna pga det innimellom! -Men, når mannen først gjorde noe, lot jeg han styre selv. Kommenterte aldri om bleien var bak frem, feil klær etc. Sånt hadde helt sikkert drept den lille lysten som var der..

Etter de 6mnd ble det plutslig mer gøy med barn tydeligvis. Ungen er 20mndr nå, og mannen leker, skifter bleie, mater & legger. Etter at vi fikk nr2 (den er under 6mndr så ingen intr. ennå der nå heller..) har han hovedansvar for nr.1 når vi er hjemme sammen (helga, fridager etc.). Deilig!!!

Har noen av dere fått barn med en dere trodde kom til å bli en veldig flink pappa, men så viste det seg at det ble han ikke? Hvordan taklet du dette da?

Mannen er fantastisk omsorgsfull. Forventet at han da ble en kjærlig og hjelpsom far fra dag 1. Men som sagt. De første 6mnd var han nesten totalt fraværende. Det var veldig overraskende! Husker jeg var kjempe sinna i blant. Uten at det hjalp..

Uavhengig av hvordan han var som far, var du flink som mor å gi fra deg ansvar? At du lot han gjøre ting på hans måte uten å legge deg opp i det?

Har jo svart på dette.. Men kan jo repetere litt.. Jeg sa nesten aldri noen ting. Fremdeles biter jeg meg i tungen når han gjør merkelige ting. Av og til sier jeg ting. Feks når han er på vei ut døren med en unge som har ansiktet fullt av matrester etc.. Men jeg prøver å ikke gjøre det på en klagete og bitchy måte..

Hvordan fordelte han pappapermen? Var han hjemme en lang periode i strekk, eller tok han en dag innimellom?

Han tok 1 uke i mnd. i 10mndr med første ungen. Nå tar han alt på slutten i strekk.

[AnonymBruker]

Har noen av dere fått barn med en dere trodde kom til å bli en veldig flink pappa, men så viste det seg at det ble han ikke? Hvordan taklet du dette da?

Jeg fikk barn med en person som viste seg å være ute av stand til å fungere som forelder. Veldig trist, da barnet hadde hatt godt av en fungerende far. Jeg er ingen stjerneforelder selv, og hadde barnefaren vært skikket til å ta ansvaret, hadde jeg vært besøksforelderen. Barnet er nå tenåring, så vi får se hvor ille jobb jeg har gjort etterhvert, tenker jeg.

[AnonymBruker]

Jeg fikk barn med en person som viste seg å være ute av stand til å fungere som forelder. Veldig trist, da barnet hadde hatt godt av en fungerende far. Jeg er ingen stjerneforelder selv, og hadde barnefaren vært skikket til å ta ansvaret, hadde jeg vært besøksforelderen. Barnet er nå tenåring, så vi får se hvor ille jobb jeg har gjort etterhvert, tenker jeg.

Men angrer du på at du fikk barn?