Klage på barnehagen?

[Gjest TS]

Jeg ble kalt inn til møte i barnehagen. Fikk der høre at de var bekymret for seksåringen min. Men de kunne ikke helt sette fingeren på hva det var. Eller så bare unngikk de å fortelle hva det var. Seksåringen min har opplevd traumatiske ting det siste året. Hans stefar har vært mye syk og vært døden nær tre ganger. Seksåringen min hadde blant annet sagt at h*n ønsket at stefaren bare døde. I tillegg hadde h*n sagt at faren drakk mye. Og de mente at seksåringen min søkte mer kos og nærhet enn andre på samme alder. For det første er det normalt å få en reaksjon på alt han har vært gjennom og for det andre så drikker ikke far til seksåringen.

Pga alt vi har gått gjennom så har barnevernet vært inne og forsøkt tiltak. Noe vi ikke har hatt noe hjelp av og vi forstår ikke heller hvorfor det har brukt så lang tid hos oss. Men det er en annen sak. Grunnen til at jeg tar det opp er at første gang barnevernet tok kontakt med barnehagen så hang de seg opp i at barnehagen hadde skrevet i sitt brev at seksåringen ikke viste glede da jeg hentet han. Noe jeg tok opp med barnehagen og de sa de hadde formulert seg feil og at de skulle rette opp i det. I forkant av det brevet hadde jeg kun fått positive tilbakemeldinger fra barnehagen vedr seksåringen. Det var KUN da barnevernet tok kontakt at barnehagen fant en "feil".

Da jeg var på evalueringsmøte hos barnevernet sist fikk jeg beskjed om at de skulle avslutte sitt arbeid hos oss. Men at de hadde snakket med barnehagen og at de derfra hadde fått høre at de var meget bekymret for seksåringen min. Derfor skulle de sterkt vurdere om det skulle opprettes en ny undersøkelsessak hjemme hos oss. (noe som er til en fryketlig belastning!)

Rett etterpå møte hos barnevernet ble jeg kalt inn til møte i barnehagen. Der fikk jeg beskjed om det jeg begynte med i innlegget mitt. Jeg ble veldig frustrert og skuffet over måten barnehagen hadde behandlet meg på. De hadde tross alt KUN gitt meg positive tilbakemeldinger fram til jeg hørte dette fra barnevernet! Fikk da høre at jo, ja de burde nok ha innkalt meg til møte før, eller i det minste vært modige nok til å huke tak i meg i ved henting eller levering. Det måtte de bare beklage. Men det hjelper jo ikke meg? Hadde de snakket med meg først, så ville de fått en forklaring på hvorfor seksåringen min trenger litt mer omsorg og muligheten til å prate om ting han har gått gjennom.

Jeg ble direkte sint over måten barnehagen har behandlet saken og meg! Barnehagen burde hatt kunnskaper nok til hvordan de skal forholde seg til en seksåring som har gått gjennom traume! Og jeg har HELE TIDEN vært åpen med barnehagen om hvordan vi har det hjemme og hva som har skjedd. Og jeg har bedt de ta kontakt dersom de har spørsmål eller er bekymret for seksåringen min. Jeg som mor vil veldig gjerne vite om det er noe! Seksåringen min har sjeldent hatt lyst til å dra i barnehagen. Jeg kan telle på en hånd de gangene han har gledet seg til å dra dit om morgenen. Han vil heller være hjemme hos meg. Da jeg sa det til barnehagen så spurte de meg om jeg mente at det var de sin feil at seksåringen min oppførte seg som han gjorde. Og da jeg sa at de bare kunne ringe barnevernet og trekke sine anklagelser og antakelser tilbake fordi nå hadde de fått en forklaring fra meg om hvorfor, så spurte de meg om jeg truet de. Svarte nei på begge de spørsmålene. Jeg sa også at det er flere andre foreldre som har valgt å bytte barnehage pga lignende beskyldninger om at barnet har "spesielle" behov. I de nye barnehagene har de ikke hørt det samme, noe jeg finner merkelig. Jeg fikk også beskjed om å ikke gå videre til disse foreldrene om hva barnehagen og jeg hadde snakket om på møte...

Møte endte med at jeg ba de som holdt møte om å dra til helvete! Jada, ikke særlig saklig, men jeg følte meg dårlig behandlet av personer/barnehagen jeg hadde tillit til. Og jeg har absolutt ikke lyst til å ha seksåringen min i barnehagen etter dette. Det er bare det at seksåringen min har mange venner i barnehagen og det er de samme som begynner i første klasse til høsten. Så jeg synes seksåringen min fortjener å gå i barnehagen på dette grunnlaget.

Jeg vurderer å klage på anklagene som jeg mener er usanne og feil. I tillegg så synes jeg at jeg ble behandlet ufint og uproffesjonelt.

Tips og råd ønskes! Vennligst respekter at jeg ikke orker negative bemerkninger e.l.

[Barcelone]

Vanskelig å gi råd egentlig, men jeg tenker at jeg hadde kanskje snakket med en jurist eller advokat om dette for å få litt råd om hvordan dette kan gripes an.

Håper virkelig at det ordner seg for deg og gutten din. Ikke noe godt når det blir så mye tull.

[AnonymBruker]

Var da fælt til sutring og klaging, da!

[AnonymBruker]

hvis barnehagen er meget bekymret for ditt barn, bør de si ifra til barnevernet

Hans stefar har vært mye syk og vært døden nær tre ganger.

dette tror jeg en seksåring kan oppleve som noe ganske traumatisk

[Gjest gjest]

Var da fælt til sutring og klaging, da!

Barnet har gjennomgått traume. Har ikke familien gjennomgått nok? Å gå til barnevernet med en sånn bekymringsmelding blir feil. Her er det barnehagen som burde tatt ansvar for dårlig håndtering av barn med traumatiske opplevelser.

[Gjest TS]

Jeg har forsøkt å finne rette instans som kan hjelpe pårørende til alvorlig sykdom. Først nå, ett år etter har jeg kommet til riktig plass. Hadde vi sittet på rævva og ikke gjort noe for å hjelpe seksåringen gjennom en vanskelig tid, så hadde jeg hatt full forståelse for barnehagens bekymring. Men jeg har virkelig stått på for å få hjelp! Og det burde absolutt bevise at det ikke er grunn til bekymring. Hadde barnehagen bare snakket med meg først ville de visst dette. Noe de beklagde at de ikke gjorde. Og de sa også at ting ville vært anderledes dersom de visste om dette før barnevernet ringte de. Likevel nekter de på å snakke med barnevernet og si dette. Noe jeg finner rart. Det blir mye motsigelser fra barnehagens side.

[AnonymBruker]

Barnehagen har kanskje ikke behandlet denne saken helt som de skulle, i hvert fall ikke i forhold til foreldresammarbeid. Men det positive her er at de viser at de bryr seg om barnet ditt ved å hente inn barnevernet. De er bekymret, de prøver å ta ansvar og de ønsker å stille opp for barnet ditt.

Men foreldresammarbeid kan det godt hende at de må jobbe litt mer med.

[Gjest Gjest]

Hei TS!

Kjenner jeg blir litt amper når jeg leser innlegget ditt. Jeg er en av dem som føler at barnevernet/barnehage/skole ofte lar det gå litt sport i denne "makten" de har til å finne noe galt, og noen ganger mener jeg de leter med lys og lykter for å finne NOE, mens de samtidig glår glipp av viktige problem andre steder, som ligger helt oppe i dagen.

Selv har jeg opplevd noe lignende. Mitt barn (tenåring) var involvert i en hendelse utenfor hjemmet som vi ikke visste om. Barnevernet fikk melding om å undersøke saken nærmere.

Like før denne hendelsen var jeg på vanlig foreldresamtale med klassestyrer, der det bare var skryt og positive tilbakemeldinger på alle plan.

Barnevernet skulle i sin undersøkelse bl.a. hente inn informasjon fra skolen. Da skolen fikk denne henvendelsen var det jo ikke måte på hvor mye problemer de plutselig kunne tolke at dette barnet sikkert hadde. Barnet hadde nå konsentrasjonsvansker, virket lei seg og aldri glad lenger og hele barnet var totalt forandret, kunne de fortelle.

Jeg så tegninga med en gang og ble ganske så forbannet. Med en så drastisk forandring på så kort tid, så er det ingen som helst tvil om at klassestyrer burde og VILLE ha kontaktet meg.

Det gjorde de altså ikke, "problemene" oppsto altså ikke før barnevernet kontaktet de.

Selv kunne jeg, som såbarnet mest av alle, uten tvil si at desse "problemene" var oppspinn fra ende til annen. Jeg så ingen som helst negativ forandring på barnet mitt. Barnet var også så stort at h*n kunne selv si om noe var galt, og sa at det bare var sludder hele greia.

Så at skoler (og sikkert også barnehager) i noen tilfeller er veeeldig sensasjonslystne, og ikke minst nysgjerrige (en annen sak jeg kunne skrevet side opp og side ned om, forøvrig...også fra denne saken) er det ingen tvil om, etter min mening. De har nok i mange tilfeller for mye makt og for mye innsikt i ting de ikke helt klarer å håndtere, dessverre. De er jo bare vanlige folk de også, og for enkelte er nok sånt som dette mat for mons.

Selv ba jeg de ryke og reise, og anklaget skolen for å ikke ha gjort jobben sin hvis jeg ikke ble kontaktet ved så drastiske endringer hos barnet mitt. De gjorde også et par andre feil (i måten å håndtere dette på) som jeg også påpekte. Det samme gjorde barnevernet. Jeg ba dem avslutte saken mens de ennå hadde sin verdighet ( og ikke minst jobbene sine) og det gjorde de.

Håper de nå har funnet noen som virkelig trenger deres hjelp, for de finnes sikkert de også.

Så bare kjør på! Slik du forteller det her, virker det som du har en god sak. Vær saklig, samarbeid til et visst punkt, men still betingelser du også. Hos deg har de også "trødd utpå" litt, og det gjør de nok igjen også, bare hold øyner og ører åpne og bruk det mot dem for alt det er verdt.

Enkelte burde virkelig funnet noe annet å gjøre på, altså!

Barnehagen har kanskje ikke behandlet denne saken helt som de skulle, i hvert fall ikke i forhold til foreldresammarbeid. Men det positive her er at de viser at de bryr seg om barnet ditt ved å hente inn barnevernet. De er bekymret, de prøver å ta ansvar og de ønsker å stille opp for barnet ditt.

Men foreldresammarbeid kan det godt hende at de må jobbe litt mer med.

Bullshit! De er bare sensasjonslystne og overanalyserende.

[AnonymBruker]

Har dessverre ingen konkrete råd. Men om du vil klage på behandlingen du/dere har fått i barnehagen så er skole- og oppvekstkontoret i kommunen dere bor rette instans.

Om tilliten mellom deg og barnehagen er brutt ville jeg absolutt ikke hatt barnet mitt i den barnehagen mer enn nødvendig. Det er viktig med et godt samarbeid mellom foreldre og de ansatte. Annet vil bare gå utover barnet, dessverre. Barnet ditt vil uansett ha bygget så sterke relasjoner til vennene sine, at skolestart til høsten ikke vil bli et problem

Hadde også to barn som gikk gjennom traumatiske opplevelser for flere år siden. Møtte ikke annet enn forståelse fra barnehagepersonalet, og de fortalte meg kontinuerlig hvordan barna hadde vært i barnehagen og sammen jobbet vi oss gjennom barnas traumer.

Ved skolestart møtte jeg derimot en lærer som ikke skjønte hvorfor barnet på 5,5 ikke klarte å legge igjen problemene sine hjemme Da måtte jeg bare gå til ledelsen ved skolen og få "satt henne på plass". Men tilliten mellom lærer/elev/foreldre var brutt, og det ble ikke et bra skoleår for min eldste.

Heldigvis har vi hatt støtte fra alle andre fagpersoner, så da gikk alt bra til slutt for mine barn.