30-årskrise, lysten på barn og gravide venninner- hvordan takle det?

[AnonymBruker]

Når alle venninner får barn og man er en av de siste som ikke har verken kjæreste eller utsikter til barn i nærmeste framtid, hvordan takler dere dette? Føler dere at dere er mislykket hvis man ikke har barn innen man er 30 år? Jeg føler at det nærmest har blitt et krav jeg, og det er masse i media alle fordelene ved å få barn tidlig, i tillegg er det helsemessige aspekter, nemlig at man er mer utsatt for brystkreft hvis man får barn etter 30. Det toget har gått for min del, og jeg har vel bare meg selv å takke hvis jeg blir syk også. Vel og bra at man ikke skal vente med barn, men hva med oss som har lyst på barn men som ikke har møtt noen å få barn med før man er 30? Synes alltid det fremstilles som man bevisst venter lenge med å få barn og så kan man takke seg selv når man er 35 og ikke blir gravid. Det er ikke så svart hvitt

[Gjest Carleigh-Ann]

Jeg blir 30 i år, og merker også at det er mange forventninger i forhold til å etablere seg før man er 30. Trist det skal være sånn. Man kan jo ikke bare trylle fram en mann liksom. Man må bare fokusere på sitt eget liv og gjøre det beste ut av det, og satse på at det ordner seg. Er mange som får barn når de er mellom 35 og 40 også! Ellers får man skaffe seg en katt. Jeg er glad jeg slipper nattevåk, skifting av bleier og ikke minst en jævlig fødsel som ødelegger kroppen min for alltid.

[AnonymBruker]

Jeg ble dumpet av kjæresten en uke etter 30-årsdagen, og selv om ikke barn var høyest på lista, følte jeg meg rimelig tygd på og spyttet ut. Dette skjedde i begynnelsen av året, og helt mot slutten møtte jeg en mann som jeg ble kjæreste med, og som jeg nå er gift med. Dette er straks ni år siden, og vi har et barn på to år, og jeg ble gravid på tredje forsøk selv som 36-åring, og var ikke borte fra jobb en eneste dag i svangerskapet.

Så dere må ikke gi opp bare pga. det dere leser på KG. Her er det også en stor andel veldig unge brukere, noe som selvsagt gjør at fokusen vris litt.

[AnonymBruker]

Har selvsagt tenkt den samme tanken som mann på 30, men som ts påpeker så er det ikke bare å kjøre i gang med barneproduksjon uten å ha truffet den man evt. vil ha barn med. Dessuten så er det jo heller ikke slik at tidligere forhold har vært stabile nok til at barn har vært på tale, og det er tilfellet for min del.

Så er det jo også et poeng at man tar et bevisst valg om å få barn eller ikke. Selv om jeg er 30 så er jeg faktisk ikke 100% sikker, og jeg ønsker ikke å sette barn til verden før de er ønsket fullt ut og man er hundre prosent sikker på det.

[MissStiles]

1 år til jeg fyller 30år. Merker at jeg tenker mer og mer på det. I hvert fall nå. Mange av mine venninner giftet seg i fjor og året før. Jeg har nå vært singel i 1 år. Jeg har det bra med meg selv men klart jeg har lyst på kjæreste, samboer og få barn. Men jeg kan ikke gjøre noe annet enn å nyte livet frem til jeg møter den rette. Nå kan jeg konsentrere meg om utdanning/karriere og reise så mye jeg vil. Men håper selvfølgelig at jeg møter noen snart.

[AnonymBruker]

Så dere må ikke gi opp bare pga. det dere leser på KG. Her er det også en stor andel veldig unge brukere, noe som selvsagt gjør at fokusen vris litt.

veldig viktig poeng

[AnonymBruker]

Så dere må ikke gi opp bare pga. det dere leser på KG. Her er det også en stor andel veldig unge brukere, noe som selvsagt gjør at fokusen vris litt.

veldig viktig poeng

[Gjest Spinell]

Kun et fåtall av mine venninner fikk sitt første barn før fylte 30, og de har fortsatt med barneproduksjon til sent i 30-årene, ja faktisk til etter fylte 40. Med et par unntak har de ikke brukt mange forsøk før det har klaffet, heller. (Og de som har brukt litt tid ville ikke nødvendigvis hatt lettere for å bli gravide om de var 10 år yngre, heller.)

Du skal derfor ikke bekymre deg for at du er for gammel, for du har fremdeles tid.

Som 30-åring var jeg en av få single i vennekretsen. Klart det var kjedelig å se at de fleste vennene var godt etablert med samboere (og enkelte som sagt med barn), større bolig og finere bil enn meg (de hadde jo to inntekter). Jeg traff mannen min en tid etterpå, så det er absolutt håp for 30-åringene også Vi har valgt ikke å få barn, men det er ikke på grunn av alder. Hvis vi hadde ønsket, ville vi fått barn, og vi ville ikke skilt oss mye ut aldersmessig fra andre småbarnsforeldre rundt oss.

[AnonymBruker]

Jeg var singel og langt fra etablert med mann og barn da jeg var rundt 30. Jeg ønsket meg mann og barn, og tenkte en del på hva som skulle til for å få et bra liv uten mann og barn. Det var aldri aktuelt for meg å finne en kjæreste bare for å slippe og være alene. Det er heller ikke slik at du som 30 åring kan bestemme selv at nå skal jeg etablere meg.

Jeg hadde behov for å føle at jeg gjorde noe samfunnsnyttig og deltok en del i frivillig arbeid, jeg kjøpte meg egen leilighet for at jeg ikke skulle vente til jeg fant en mann, jeg reiste en del og jobbet i utlandet i en periode.

Nå har jeg mann og barn (fikk etter fylte 35) og er fornøyd med den tilværelsen. Jeg vet at jeg kunne hatt et bra liv alene, men det var fordi jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle ha et bra liv og gjøre ting jeg hadde lyst til.

[AnonymBruker]

så fint å høre disse historiene:-)det er et voldsomt press på unge kvinner i dag for å få til alt, karriere, barn, hus ,mann osv osv, og i tillegg er det en tidsfrist på det, deadline er 30, maks 35! Det er ganske nådeløse krav og det er lett å føle seg mislykket

[AnonymBruker]

Du er nok ikke den eneste. Alle mine venner og familiemedlemmer har samboere/giftet seg og fått barn, og jeg er nesten den eneste igjen.

Jeg gjør som mange andre, "rømmer" til Oslo og "gjemmer" meg her til jeg treffer noen.

Jeg er forresten mann, blir 33 nå i sommer. Argh.

[Eidi_81]

Blir snart 30. Er gift, men uten barn. Jeg føler det har vært fokus på barn siden jeg var 23 år og ferdig med å studere... Det værste er at dette tydeligvis er noe hvem som helst føler de har rett til å kommentere/ spørre om.

Det værste var min første jobb når jeg var 23 år og en av de som jobbet der ( ikke en av de nærmeste) hevdet at jeg måtte forte meg å få barn mens kroppen var ung nok til å takle det...

Nå er jeg 30 snart... og ikke føler jeg meg så mye mer voksen eller så mye mer sikker på dette med barn. Men jeg føler jo at tiden går og at vi må ta et valg snart. Heldigvis er vi to - men vi er ikke noe mindre forvirra av den grunn

[AnonymBruker]

som oftest fremstilles det i media at kvinner venter så lenge med å få barn, at de bare kan skylde seg selv hvis de ikke er fruktbare. Jeg synes det blir for enkelt, jeg er 30 og har ikke barn, men det er ikke fordi jeg bevisst har ventet; livet er tross alt litt mer komplisert enn kun planlegging ut ifra biologi og fruktbarhet, man skal jo møte en som man ønsker å få barn med og ikke minst, som ønsker seg med barn med deg. Er det ikke naturlig at dette kan skje på ulike tidspunkt i folks liv og ikke nødvendigvis før 30?

[AnonymBruker]

Jeg er i samme situasjonen. Blir 30 i år, og er singel og barnløs som bare juling... Alle vennene mine er samboere eller gift, og flere har barn på vei. Og jeg merker presset...

Jeg har lyst på mann og barn jeg også! Men jeg klarer ikke trylle frem en mann som jeg kan elske, og som til alt overmål elsker meg igjen. Jeg har vært singel leeenge... Noe som også blir påpekt titt og ofte. "Er du singel -fremdeles-??", "Vil du ikke ha mann og barn, du da??". Uff...

[AnonymBruker]

er det ikke rart, hvordan de som er i forhold kan påpeke dette i hytt og vær med selvtilfreds mine: nå må du få deg kjæreste da, og få barn før det er for sent! tenk om man hadde svart med samme mynt tilbake: jada, men jeg tar til ikke til takke med hva som helst jeg skjønner du eller har samvittighet til å lure kjæresten min opp i stry for å fa barnet jeg ønsker seg(ja, jeg kjenner mange jenter som har gjort det på den måten) Det er litt på samme måten som at det er lov til å si til tynne at gud, så tynn du er, men det er ikke lov å si det til tykke mennesker at, gud så tykk du er