Jeg er så sliten, og gjør altfor mye...

[AnonymBruker]

Hei.

For noen måneder siden fikk jeg kyssesyka, og var helt slått ut. Klarte likevel, på en eller annen måte å avlegge eksamen til jul med greie karakterer. Jeg har alltid stilt -høye- krav til meg selv. Jeg har gått i terapi, og vet alt om bakgrunnen for dette, og de siste årene har jeg stort sett klart å balansere dette fint, mener jeg. Men etter at jeg ble syk, føler jeg at jeg har fått gjort for lite. Jeg vet, objektivt sett, at det ikke stemmer, men det er en følelse jeg har, og den får meg til å tøye grensene. Dette året skal jeg jobbe 60 prosent og studere 67 prosent. Tar i tillegg de vanskeligste fagene på mitt studium. Det sier seg selv at det ikke går, og jeg har stadig dårlig samvittighet for noe jeg ikke får gjort.

Jeg jobber konsulentbasert, så jeg kan tilpasse arbeidstiden min selv - noe som ikke nødvendigvis er positivt. Jeg tenker hele tida at "denne uken jobber jeg ekstra mye, så kan jeg ta fri neste", men det skjer jo ikke, fordi kundene er fornøyde med meg. I tillegg har jeg blitt hyret inn til et utrolig kult prosjekt som krever mye faglig.

Jeg ser at dette blir for tungt for meg, men jeg studerer ved BI, så jeg taper mye penger på å avbryte studiene. Tenker derfor at jeg bare får fullføre, og eventuelt ta ett fag omigjen.

Jeg har så lyst til å prate med noen om det, men jeg vet ikke hvem det skulle være. Det er jo utelukkende min egen skyld. Hvis jeg snakker med foreldrene mine, blir de bare bekymret. og sier at jeg må kutte ned på jobbinga. Men jeg elsker jobben min! Studiene derimot - er jeg mer usikker på. Vet ikke om jeg vil studere samme fag neste år en gang.

Innser jo at jeg må trappe ned før jeg blir syk igjen. Sykdommen har gitt meg mindre energi, og jeg kjenner at jeg blir deprimert av å aldri få gjort det jeg skulle. Føler at uansett hva jeg gjør, så vil jeg bli skuffet. Har ikke lyst på dårlige karakterer, heller. Line, 22

[AnonymBruker]

De har vel studieveiledere der? Selv går jeg på et vanskelig studium, og jeg har måtte ta fag om igjen. Det er IKKE verdens undergang. Du er også et menneske, og du har tatt på deg en hard jobb her.

De fleste skoler har noen studentene kan prate med angående vanskeligheter. Kanskje det kan være verdt det?

Kyssesyken er utrolig energisugende og enda værre i voksen alder. Prøv også å senke kravene du har til deg selv. Jeg blir lett skuffet over meg selv, og jeg er rett og slett slem mot meg selv når det gjelder press av utdannelse osv.

Igjen, det å ta opp et fag er ikke verdens undergang.

[Antlers]

Du må først og fremst tenke på egen helse nå. Når vi er utrente, er vi vant med at å gjøre mer (gå tur, jogge, svømme) raskt vil føre til at vi blir sterkere og dermed orker mer. Med kyssesyken er det ikke slik. Det å presse seg selv til å gjøre ting fører da til at man får mindre energi og overskudd, og at det tar lengre tid å bli frisk.

Det varierer selvsagt litt fra person til person hvordan kyssesyken arter seg, men det er generelt sett langt bedre å få det som barn - da er det som regel snakk om noen dager med feber, så er man frisk igjen. Får man det som voksen er det farligere og mer langvarig. Det er ikke helt uvanlig at det kan ta noen år å bli seg selv igjen, og jo mer man stresser, jo mer motarbeider man sin egen kropp.

Jeg er forsatt ikke frisk, flere år etter at jeg fikk kyssesyken, men det går gradvis fremover. På det verste sov jeg 22 timer i døgnet, mens jeg nå bare har behov for et par timer ekstra. Jeg kan ikke få sagt det nok hvor viktig det er at du lytter til din egen kropp. Er du sliten - hvil! Er du trøtt - sov! Du skal ikke gjøre noe som føles for tungt akkurat nå. Du kommer helt sikkert sterkere tilbake, men søvn og hvile er en viktig del av av helbredelsesprosessen.

Endret 15. februar 2011 av Antlers

[AnonymBruker]

Samskipnaden har rådgivningstjenester og folk du kan prate med. Hvis du er på BI i Oslo kan du se på denne siden. Det virker som om det vil være best for deg å prate med noen du ikke kjenner privat, da slipper du å forholde deg til å skulle skuffe andre eller skape bekymringer for dem som er glad i deg. Kanskje er det lettere å ta inn det som sies også, selv om det nok er ting du allerede tenker selv, men bare ikke klarer å gjennomføre?

Jeg får inntrykk av at dette er et problem du har hatt før, om enn kanskje i andre avskygninger, og i så fall ville jeg ha vurdert om mer terapi kan gjøre noe for deg. På lenger sikt må du finne en måte å leve på som ikke gjør at du alltid er på marginen og ikke har noe å gå på om du for eksempel blir syk. Det er ikke noe gøy å ha det som du har det nå, og livet er for kort til å skulle plage seg selv med å føle seg utilstrekkelig når man (som du sier) objektivt vet at man ikke er det.