Sjalu sønn

[AnonymBruker]

Jeg er sammen med en herlig mann som har en sønn på fem år, men det hele begynner å bli veldig slitsomt etterhvert. Vi har vært sammen i to år, og det første året var dette aldri noe problem. Sønnen bor hos pappaen sin på heltid, og har ser veldig sjeldent moren sin. Vi har alle tre bodd sammen i neste to år. Han har det siste året begynt å bli veldig sjalu. Vi får verken sitte sammen i sofaen, vedsiden av hverandre ved middagsbordet, og klem og kyss er helt totalt uaktuelt. Han reagerer med å begynne å grine eller prøve å rive oss fra hverandre, eller sette seg oppå oss. Han kan også slå eller trampe seg avgårde og rope en hel haug med gloser. Hva kan vi gjøre, og hva kan jeg gjøre for å få dette i en bedre retning?

[nickless]

Sannelig om jeg vet,kanskje må dere bare ta tiden til hjelp. Han trenger tydeligvis bekreftelse,så når han gjør noe bra,eller ikke er "på krigs stien" ,ros! Fortell han om det dere syntest han er flink til,og kanskje trenger han litt egen tid med pappa nå , der de to finner på noe sammen. Du og gutten også,forøvrig , dere trenger kanskje igjen å bli trygge på hverandre. Masse lykke til , håper derer igjen finner familie roen,kanskje er det en liten fase gutten er i gjennom nå. Klem!

[AnonymBruker]

Sannelig om jeg vet,kanskje må dere bare ta tiden til hjelp. Han trenger tydeligvis bekreftelse,så når han gjør noe bra,eller ikke er "på krigs stien" ,ros! Fortell han om det dere syntest han er flink til,og kanskje trenger han litt egen tid med pappa nå , der de to finner på noe sammen. Du og gutten også,forøvrig , dere trenger kanskje igjen å bli trygge på hverandre. Masse lykke til , håper derer igjen finner familie roen,kanskje er det en liten fase gutten er i gjennom nå. Klem!

Vi fokuserer mye på at han skal få ha alenetid med pappaen. Jeg pleier også å ta han med på turer etc, bare meg og han, noe han liker veldig godt. Alt er perfekt når man er med han alene, men så fort det blir to voksne er alt trøbbel igjen.

Takk for gode ord :-)

[Gjest Malin]

Dette høres ikke enkelt ut, men jeg ville trøstet meg med at det nok går over etter hvert.

Du skriver at gutten sjelden ser sin mor. Jeg antar at han på grunn av dette nok har et sterkere forhold til sin far enn hva som er "vanlig", og at han derfor nå føler seg truet av din tilstedeværelse.

Jeg vil tro at gutten er så gammel at han vil forstå - dersom du prøver å ta en skikkelig prat med ham. Fortell ham at du på ingen måte forsøker å ta pappa fra ham, og at du ikke forsøker å ta fra ham oppmerksomheten.

Det kan også være verdt et forsøk å inkludere gutten? Klapp på setet i mellom dere, og si at dere begge er glade i ham, og begge vil sitte ved siden av ham?

Er du godt kjent med gutten? Hva med å finne på noe bare dere to? Når våren kommer: Lek cowboy og indianer i skogen, gå på lekeplassen, spill fotball. Pappa kan inviteres, men ikke hver gang. Noen ganger kan det være fint å være bare dere to.

Lykke til, håper det ordner seg for deg. Det krever ofte mye og hardt arbeid å oppnå en situasjon hvor barnet føler seg så trygg på deg at det ikke lenger føler at dere konkurrerer om pappas oppmerksomhet.

[Gjest Gjest]

dette er ikke uvanilig at biologiske foreldre opplever også.dere må bare snakke med han om det og fortelle han at dere er glade i han og hverandre.det er mangen bøker for barn om lignende problem som dere kan lese for han...lykke til.

[Kråkesaks]

Tråden er ryddet.

Kråkesaks, moderator.