Gjest Neonin Skrevet 26. oktober 2003 #1 Skrevet 26. oktober 2003 Uff, jeg er så forvirret, vet ikke ka e tenker en gang...alt er bare kaos. Vet ikke korsen jeg skal begynne heller... Jeg er 28 år, skilt med 3 små barn. Kom me ut av et svært voldligt ekteskap for litt over 2 år siden! Ikke hatt følelser for noen siden x-mannen min, heilt inn til no :-? Egentlig ikke hatt noe valg heller, da x-mannen min den dag idag ennda meina, at jeg er hans eiendel Så gjort mitt beste for å unngå å få følelser for noen...heilt inntil no, har vel vart i snart 2 mdr no, men...Han sto der plutselig, rett foran meg i køen på Rimi på en fredag, hadde frihelg e, så jeg og noen venninner skulle på byen. Så etter et artigt vorspiel, reiste vi ut, å riktig nok satt han ved bordet rett ved siden av meg. Plutselig var han alle plasser...etter en uke sto han plutselig på døra mi og siden den dagen har det bare utvikler seg...så no er jeg heilt fortapt i han!!! Vi har det så godt i lag, flirer, prater etc...Aldri møtt noen så snill som han, han er heilt utrolig Så vi har vært sammen i snart 2 mdr no, trodde jeg da, heilt inntil igår...Da han fortalte meg han er gift :o Jeg fikk jo sjokk, visste hverken ut eller inn, ble heilt stum...Han er tamil, fortalte meg det var foreldre hans som hadde bestemt han skulle gifte seg med søskenbarnet sitt, men det var jo ikke kjærlighet da, dei hadde ikke hatt noen form for hverken følelsesmessig-eller fysisk kontakt med hverandre...alt det fortalt han meg plutselig, mens vi så en film! jeg er vel enda i sjokk...men poengt er jo, at mannen er gift, spiller ingen rolle om det så bare er på papiret...han er gift...e spurte han om der var mer han hadde og fortelle...han sa: jo forresten, jeg har en datter på 10 år!!!!!! Nesten ikke sovet i natt Så lenge har jeg gått og stengt ute alle, han ga ikke seg, men var frempå, sa han var forelsker i meg ved første øyekast etc...til slutt ga jeg etter og slapp han i hjertet mitt...å no er han plutselig gift?????? Jeg føler med brukt, dum. Jeg er sint, såret, skuffet...uff jeg er alt på en gang :evil: No syns jeg livet er så urettferdigt og lurer fælt på ka har jeg egentlig gjort for å fortjene dette?? Vet ikke koffor jeg skriver dette en gang, bare godt å få det ut, har lagt som en stor stein i magen min i heile dag Jeg...uff vet ikke noenting jeg no, heilt tom inni meg, syns det er heilt forferdeligt jeg...
Gjest Poirot Skrevet 26. oktober 2003 #2 Skrevet 26. oktober 2003 Tror jeg hadde blitt sinna, ja... Men dette viser deg jo at det finnes håp og menn der ute, og at du er i stand til å like noen! Og det er jo flott.
Gjest Anonymous Skrevet 26. oktober 2003 #3 Skrevet 26. oktober 2003 Uansett bør du prøve å gå videre. Dette er ikke noe for deg å blande deg i. Du har hatt nok problemer fra før,det finnes nok av mannfolk. Kos deg heller alene og tenk at du har ingen mannfolk å kjefte på,eller som ikke stiller nok opp. Kansje du får en ekstra test her i livet,før du treffer den som du er ment å skal være med. Vi velger våre egne veier. Slapp av enda litt til.Du har et vondt ekteskap bak deg,det tar tid å komme over noe slikt. Bruk tiden på dine barn. Den rette for deg kommer nok.lykke til
Gjest Madley Skrevet 26. oktober 2003 #4 Skrevet 26. oktober 2003 Alt som ikke dreper deg, gjør deg sterkere.... Du må bare gå videre i livet ditt...sånne mennesker er ikke bra for noen. Ærlighet er en prinsippsak....
Factor Skrevet 28. oktober 2003 #5 Skrevet 28. oktober 2003 Huff, stakkars deg - for en ubehagelig opplevelse etter alt det andre vonde. Men du må for all del ikke innvolvere deg noe mer i denne mannen. La han gå og prøv å se framover. I det minste vet du at du kan bli forelsket igjen. Neste gang treffer du en mer ordentlig mann. Tro meg og lykke til.
Gjest Neonin Skrevet 26. november 2003 #6 Skrevet 26. november 2003 Tenkte jeg ville oppdatere litt... Han ringer enda og sender mld, hver eneste dag...jeg er slutter å svare no, men gud kor vanskeligt det har vært Tenker på han hver eneste dag, men går vel over snart det... Akkurat funnet ut av, at jeg er gravid Alt er bare kaos no...
Gjest Anonymous Skrevet 26. november 2003 #7 Skrevet 26. november 2003 Nå da? Det også? Er det foræreren din som er faren? Eller ex-mannen? Beholder du barnet?
Gjest Poirot Skrevet 26. november 2003 #8 Skrevet 26. november 2003 Kanskej på tide å begynne å ta kontrollen over sitt eget liv? Du har jo litt ansvar selv også da, til å ikke havne i de vanskeligste situasjonene...
Gjest GreenSky Skrevet 26. november 2003 #9 Skrevet 26. november 2003 Kanskej på tide å begynne å ta kontrollen over sitt eget liv? Du har jo litt ansvar selv også da, til å ikke havne i de vanskeligste situasjonene... Ikke så lett å vite hva en skal gjøre midt i det alltid. Men jeg synes hun har vært flink og modig jeg. Bryte ut av forhold med den voldelig mann, og nå med en slask. Er ikke bare, bare.
Gjest Anonymous Skrevet 26. november 2003 #10 Skrevet 26. november 2003 ..ja, som Poirot ganske riktig sier: Hver enkelt har et ansvar for seg selv. Det er sikkert noe vanskelig å omsette i praksis når du for det første har hatt en "tyrann" å hanskes med i mange år, og i tillegg har du muligens ikke vært i så mange situasjoner hvor du har måttet ta ansvar..? (bare gjetter altså). Men tenk over det. Du har klart å komme deg bort fra en voldelig ektemann, og det bor mye mer i deg. Du vil vel at dine barn vokser opp med en handlekraftig mor.
Gjest Poirot Skrevet 26. november 2003 #11 Skrevet 26. november 2003 ...tenkte mest på at hun blir gravid midt oppi det hele...
Gjest Anonymous Skrevet 26. november 2003 #12 Skrevet 26. november 2003 Du burde faktisk være eitrende forbanna på han! Han har utnyttet deg til fulle! Kanskje han merket sårbarheten din, og tenkte å få seg litt lettvint sex! Jenter, vær ikke så lettlurte!!!!!!!!!!!!!! Dette fortjente du foresten ikke! Men legg det bak deg. Han er ikke verdt en eneste tanke fra deg!
Gjest Anonymous Skrevet 27. november 2003 #13 Skrevet 27. november 2003 hvorfor skal man alltid med en gang anta det verste om mannen? Til syvende og sist er de faktisk også mennesker med evnen til å forelske seg/bli glad i et annet menneske! Heldigvis... Klart - det finnes psykopater, men de er tross alt i mindretall!
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå