Ble så innmari rasende på ungene i morges!

[Gjest Fortvilt]

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget. Vet bare at jeg sitter her og har det helt jævli. Klikka helt i morges og vet ikke hvordan jeg skal ordne opp i det.

Situasjonen var følgende: Mandag morgen. Alle trøtte, spesielt min sønn på 14 år. Han er et mareritt å få opp må morran, jeg maser og maser og springer mellom kjøkkenet og soverommet hans. Jeg ble skilt for 1/2 år siden og det er tungt å være alene med alt. Jeg kommert ofte for sent på jobb fordi han er så treg på morran.

I allefall, jeg vekker han og starter med frokosten og smøring av lunchpakker. Han kommer ikke. Jeg er i døra 4-5 ganger og ber han stå opp. Ingen reaksjon. Til sist tar jeg dyna hans vekk for å tvinge han opp. Han begynner å rope hvorfor han må stå opp, han vil ikke, vil ikke, vil ikke.... Jeg sier han må stå opp fordi det er morgen og han skal på skola. Det utarter seg og jeg opplever at han svarer meg frekt. Og plutselig bare eksploderer jeg. Dette har pågått så lenge nu og jeg har behersket meg så lenge for å ikke gjøre akkurat det jeg nå gjør. Jeg begynner å rope at jeg er dritt lei frekkhetene hans, lei av at han aldri hører etter når jeg snakker til han, lei av at jeg må mase for å få han til å gjøre noe som helts. Lei av at han aldri vil være med når jeg og søsteren hans på 9 skal noe sted osv osv. Han svare meg og vi ender opp med å ropte til hverandre.

I mellomtiden har søsteren stått opp og har forsåvidt kledd på seg. Så etterlyser hun en type bukse som hun helst vil bruke. Jeg sier rolig til henne at av de 4 buksene av denne type jeg kjøpte til henne så har hun tatt med seg 3 stk til faren hvor de (som vanlig) har forsvinnet på mystisk vis. Selv om jeg bad henne om å ikke ta de med fordi jeg viste at de ville bli borte. Den siste buksen er skitten så hun må finne seg en annen. Det vil hun ikke, hun vil vil vil ha denne type bukse. Jeg forsøker å si at jeg kan ikke trylle, hun må nesten ta en annen bukse på og kanskje sørge for å få tilbake de 3 buksene som ligger hos faren....? Då blir hun opprørt og begynner å gråte og si at hun VIL ha buksa. Det ender med at jeg i sinne finner fram den skitne buksa og begynner å gråte selv. Da blir hun antakelig litt redd og sier at hun vil ikke ha buksa likevel. Men da er adrenalinet mitt så høyt at jeg slenger buksa til henne og bare springer ut.

Sønnen min furter ennå og vil ikke komme ut av rommet sitt. Jeg sier han må komme og han spør hvorfor? Det bygger på seg hele tiden, jeg kjenner jeg mister kontrolen og jeg roper at han skal spise frokost, slik vi gjør hver eneste dag. Det må han jo for faen skjønne!!

Jeg kunne skrevet så mye mer, det er masse roping, skriking og slamring med dører. Men det ender opp med at jeg bare gråter, springer ut for å starte bilen. Dørene har fryst fast og jeg strever med å få dem opp. Jeg banner og gråter og hamrer på bildørene og føler meg som en idiot og klar for både hvite frakker og tvangstrøye. Til slutt kommer vi oss av gårde. Stillhet i bilen, ikke et ord blir sagt. Ungene går stille ut når vi kommer til skola og jeg kommer meg omsider på jobb. For sent som vanlig.

Og jeg har det helt jævli nu og har verdens dårligste samvittighet. Det er ikke ungene sin feil at jeg sliter med å mestre alenetilværelsen, mitt sinne og forbannelse over faren deres, den evige dårlige samvittigheten (som ikke er blitt noe mindre etter skilsmissen) og alt annet. Jeg burde ikke la det gå utover dem, men jeg er så lei av å streve alene, mase og mase for å få dem (eller mest han) til å hjelpe til i huset med ting en ungdom på den alderen burde uavhengig om foreldren bor sammen eller ikke. Samtidig føler jeg at han spiller på akkurat det, min dårlig samvittighet og jeg bare venter på at han skal true med å flytte til faren. Han vet jeg frykter det. Og jeg blir sint ved tanken på at han skal bruke det som pressmiddel.

Akkurat nu ser alt mørkt ut, jeg gruer meg til å komme hjem. Føler jeg må be om unnskyld og det er ikke noe problem for meg. Men samtidig må jeg finne ut hvordan jeg skal få han til å forstå, for jeg klarer snart ikke mer at denne type klangling. Bare for å ha sagt det, jeg har noe alenetid, ungene er hos faren sin annenhver langhelgt, 5 overnattinger i strekk. De dagene bruker jeg til alt fra husarbeid, jobbe overtid, handle og forsøke å ta meg igjen for en ny runde med hverdag.

Hvis noen har noen trøstende ord blir jeg glad. Om noen har tips og råd til hvordan jeg kan tilnærme meg min sønn slii at vi får det ok hjemme så hadde jeg blitt kjempeglad.

[Anglofil]

Jeg tenker at du viser at du er et menneske, og jeg tror jammen jeg hadde reagert som deg selv om jeg var i din situasjon. Jeg tror ikke dine barn har vondt av å se denne siden av deg, jeg tenker at de kanskje har litt godt av det, kanskje de nå forstår at de selv må bidra mer. Jeg sier ikke at en slik reaksjon er å anbefale nødvendigvis, men jeg regner med at dette ikke er noe du gjør ofte, og ergo ikke noe å banke seg selv opp for.

Jeg tror du er en god mor som gjør alt for å holde familien sammen, og det blir nok sikkert bedre hvis dere (dvs du og barna) får snakket ut og fått litt distanse til hele situasjonen. Prøv å forklare situasjonen, og spør dem hva de selv synes om deres egen oppførsel. Kanskje de forstår deg mer enn du selv tror?

Mvh Yvonne

Endret 14. februar 2011 av Yvonne

[Gjest Gjest]

Kjære deg, da. Du er vel bare et normalt menneske. Unger kan drive en fullstendig til vannvidd. Man biter tennene sammen og prøver så godt man kan å stekke til og være korrekt i rollen som mor. Resultatet blir vel da at det bare skal en liten dråpe til før begeret flommer over. Og på KG leser man hvordan alt skal gjøres riktig og hvor grusom man er når ikke ting går etter boka.

Du har min fulle sympati. Jeg er hverken enslig eller bitter på min mann, men jeg kjenner meg godt igjen med morrastress med barna alene, umulige unger (små og store), og bildører som har frosset fast, flatt batteri og innkjørsel som er nedsnødd.

[Karry]

Hei, åh jeg kjenner meg igjen. Man føler seg jo helt utilstrekkelig.

Men du, sønnen din er 14 år, kanskje det han egentlig trenger er å få ansvaret for å passe mer på alle disse rutinene selv og at du heller kan være der for han som en omsorgsperson? Han er så stor at han kan bære litt av konsekvensene selv, og du viser han ingen tillit som sjef i sitt eget liv med all denne detaljoppfølgingen. Hvorfor skal du komme for sent på jobben for det om han ikke kommer seg på skolen? Han får få melding med hjem da? Han er antakelig drittlei av å bli maset rundt og herset med, kanskje tror han ikke at du egentlig bryr deg om han og hans følelsesmessige behov, bare om rutiner og skolen og lekser og alle de praktiske greiene?

Det er heller ingen som helst grunn til at du skal smøre matpakker til noen av disse barna? Mine på 6 og 10 lager dem selv de (ok, de gjør ikke mye, men det gjør de). Datteren din på 9 kan vel ta på seg akkurat den buksen hun vil?

Kjære deg, du behandler tildels barna som om de skulle være barnehagebarn fortsatt.... Du gir dem ikke ansvaret for sitt eget liv. Helt kan du det selvsagt ikke ennå, men du bruker opp all energien din på alt det ytre og praktiske. Drit i det, snakk med dem og finn ut hva de trenger at du skal være for dem og vær det. Deres reaksjoner er reaksjoner på hvordan de blir behandlet og hva det blir forventet av dem.

Og hvorfor skal du gjøre alt det praktiske når de ikke er der? Barna har godt av å se at det gjøres husarbeid i en husholdning. Dessuten kan de ha faste oppgaver for lommepengene.

Senk skuldrene. Stå opp litt tidligere og lag koselige frokoster istedet. Ikke gidd å mase på eldstemann, men han kommer nok tuslende tror du ikke når han oppdager at du og 9 åringen har svært så hyggelige frokoster med ferske rundstykker og levende lys?

[Karry]

.... Ser at innlegget mitt ble vel krast....Jeg tror du gjør en kjempejobb, og jeg vet akkurat hvor tungt det er å stå alene med alt og skulle håndter praktiske ting, emosjonelle ting og eget stressnivå. Men jeg tror også at vi dessverre vikler oss selv inn i nokså krevende oppgaver hvor vi ender med å strekke oss altfor langt kanskje i ren kompensasjon, og får barn som blir litt vel laidback.

[søstertusenfryd]

Skjønner du har det vondt inni deg nå,sikkert ikke så lett å konsentrere seg på jobb heller,etter en slik start på dagen.

Sikkert lurt å snakke med barna når dere har fått roet dere.Det høres ut som du er en god mor,som reagerer normalt i en presset situasjon.Tror ikke det er mange som med hånden på hjertet kan si at de aldri har eksplodert og grått overfor barna sine.Bra du deler det med oss .Lykke til

[Carrot]

Vet du - jeg syns det er greit å miste hodet så lenge man har evnen til å ta seg inn igjen og beklage - når du kommer hjem, ta med middag på veien i dag, pizza eller annen ferdimat - slik får dere tid til å snakke sammen. Si at du beklager at du ble sinna, og at det ikke er så enkelt å skulle klare alt som man før var to til (såsant dere var to om det da ja?) og at du lurer på om ikke de også er lei av kjefting og smelling? Det skaper en dårlig stemning for hele dagen, så hvis de kan tenke seg å hjelpe deg for at dere alle skal ha det bedre kanskje dere kan starte med at de står opp selv, at de kanskje kan smøre egne matpakker - og så ta det fra der liksom..?

[Gjest navnelapp]

Min fjortenåring er sjølvgåande, men tolvåringen kan vere litt treg. Eg brukar ein annan taktikk. Eg går inn til han, slår på lyset, trekker frå gardinene og så set eg meg på senga og tek han i handa. Eg snakkar med han med låg stemme, men eg gir meg ikkje før han er ute av senga. Den metoden fungerer for oss.

[Alvina]

Du er mamma, men også mødre har rett til å bli sint.

Synes ikke du skal be om unnskyldning, men heller ta en prat og si hva du er misfornøyd med. F.eks. mer deling av husarbeid og at du ikke liker å bli utsatt for "hvorfor-spørsmål" av tenåringen. Påpek at du regner med at han sikkert forstår hvorfor han må på skolen.

Det er sikkert vanskelig for dere alle etter en skilsmisse, men det er ingen vits i å skape flere problemer. Fortell barna at du synes det er vanskelig og spør hva de synes.

Å være redd for at sønnen din skal flytte til faren må du slutte med, men det vet du sikkert selv.

Husk at alle har lov til å bli sint og jeg synes du hadde god grunn for å eksplodere.

[Aelita]

Du er ikke den første eller siste forelderen som får begeret sitt flommet over og reagerer slik. Det er menneskelig å reagere.

Det første som slår meg er at sønnen på 14 burde fått ansvar for alle sine egne rutiner om morgenen, alt fra å stå opp til å spise frokost, og kanskje til og med fikse sin egen lunsj. Jeg tolker utfra innlegget ditt at dette er noe du bruker mye tid med å stresse om hver morgen, i tillegg til at du også kommer for sent på jobb. Han burde lært dette selv innen nå, og ikke lagt over ansvaret for eget liv på moren sin.

I dag er en god mulighet til å ta dette opp med ham, tenker jeg

[Norbertine]

Veldig bra innlegg av Karry her.

Da jeg var 14 år hadde jeg selv ansvaret for å stå opp, ordne meg, lage meg frokost og matpakke, og gå til bussen for å rekke skolen. Det greide jeg helt fint, som regel gjorde jeg dette helt alene (mamma og stefaren min sov gjerne til rett før jeg gikk til bussen ca 07.30).

Du kan si til sønnen din at du ikke kommer til å mase på han mer. Gi han egen vekkerklokke om han ikke har det, eller vekk han en eneste gang. Så drar du på jobb når du må for å rekke det, hvis han ikke sitter i bilen nøyaktig når du skal dra får han komme seg til skolen selv, evt. kan du bare bestemme at du ikke kommer til å kjøre han mer i det hele tatt (jeg tok bussen da fra jeg var 14 og bodde hos min mor, før det gikk jeg 3 km til og fra skolen hver eneste dag).

Til datteren din sier du at hun skal legge fram tøy hun skal bruke kvelden før, og at du ikke vil ha noe diskusjon om dette om morgenen.

Det er normalt å klikke av og til. Si unnskyld for det, men at du har bestemt at det er nye regler fra nå av. Dette går fint!

[Luckyme]

Den trenger du nå tenker jeg

Din reaksjon er full forståelig, så rist av deg skyldfølelsen for utbruddt du hadde i dag.

Det jeg tenker er at her må det kanskje en endring til for å endre mønsteret?

Vi mødre har ofte en tendens til å sette oss selv tilside, for å være gode og omsorgsfulle mammaer, og enden på visa er at vi tipper over når strikken er tøyd langt nok. Det vi gir av oss selv som ikke blir respektert, og man må bruke energi som burde vært unødvendig. Jeg har i hvertfall vært i den situsjonen tidligere.

Inntil jeg fant ut at struktur og forutsigbarhet for meg og min sønn måtte til for å endre mønsteret.

Mitt råd er følgende: Ta en samtale med dem i kveld, men ikke unnskyld deg selv. Si at slike morninger er ingen god start på morningen, og at dere alle tre er med på å skape den kjedelige starten på morningen. Hele dagen blir jo preget etter en slik start. Forklar at de også må være med på laget. Legg et større ansvar for din sønn at han må stå opp selv, og neste gang med like mye tull lar du han sove, så får han ordne seg selv. Han er 14 år, og snart må lære seg å ta ansvar. Og når det gjelder din datter bør hun legge frem klær på kvelden, slik at dere unngår å krangle om klær som er borte eller skitne, slik at hun kan planlegge hva hun skal ha på seg. Der har du allerede lettet noen fremtidige krangler, hvis det lar seg gjennomføre

Ha en fortsatt fin dag

[Fanteria]

Som de andre sier. Mødre er mennesker de også.

Jeg ville kanskje prøvd å sette meg ned med barna. Som en familie er det greit å spille på lag. Spør hva de føler ikke fungerer, men gi de også oppgaver som gjør at ting blir bedre. Regner med at de ønsker det samme som deg. En rolig morgen uten kjefting. Tror også du kan være ærlig og si at sånn det var ikke fungerer for noen av dere.

[AnonymBruker]

Jeg var ikke en streng mor, men laget matpakken. Det er litt vanskelig å gi råd når jeg ikke har opplevd tenåringstrass (litt var det men ikke tidlig på dagen). Noen ganger kom matpakken i retur fordi de gikk og kjøpte mat på kjøpesentret.

Hvis det å lage matpakke ikke er et problem synes jeg du kan fortsette med det. Eller lage det på kvelden. (du eller barna).

Jeg vet ikke om det er en løsning å ikke vekke 14-åringen. Siden han tydeligvis er litt gretten når han våkner, ville jeg bare tatt en prat om det og spurt om det er bedre for han med egen vekkerklokke. I alle fall må du be han slutte å være barnslig. Jeg er ikke så veldig våken selv når jeg våkner og vil helst komme til meg selv før jeg kan snakkes til. Men jeg er ikke frekk, sier bare i fra at jeg ikke er helt våken.

Kankje han er et b-menneske og bare trenger å bli bevisst på det.

[Gjest Gjest]

Ser at du får en del råd her om at 14-åringen må begynne å ta mer ansvar. Det er sikkert mye sant i dette.... MEN du må selv vurdere hvor moden 14 åringen din er.

Det viktigste er at ungdommen kommer seg på skolen og klarer å henge med. Noen er eksteme B-mennesker og må tvinges i seng og hales opp.

Er han typen som hverken spiser frokost eller lunsj dersom du ikke maser om det, syns jeg du skal fortsette å mase. Jeg syns det er bedre at du maser om at han må få i seg skikkelig mat enn om han går og kjøper cola og boller i lunsjen.

Jeg har både en unge som klarer seg fint alene og en som kunnet sovet bort dagen om jeg ikke hadde mast. Så barn er forskjellige.

[Gjest BabyBlue]

Lager du matpakke og frokost til en på 14...?

[Gjest hekken]

Sønnen din er såpass gammel at jeg tenker du kan ha en åpen og ærlig kommunikasjon med ham(og forsåvidt 9-åringen).

Forklare at du etter denne morgenen begynte å tenke på hvordan korgener er hos dere, og du vil gjerne det skal være mindre krangling.

Det er lov å være ærlig som foreldre og si at man er i en litt vanskelig periode - og at man derfor blir fortere irritert og sint.

Det er lov å reagere på oppførsel ved å fortelle hvordan du oppfatter det; "når du gjør slik, så føler jeg det er fordi..../at du ikke vil..../ - og spørre om det er dette de ønsker med den atferden.

Du kan si at du vet han ikke gidder stå opp pga tretthet, og at du egentlig forstår det - men at det fører til at du blir stressa og sur - og at du ender opp med å gå på jobb med en litt vond følelse fordi der alle har kranglet.

Datteren din gav jo opp kampen om buksa fordi hun skjønte at hun hadde gått unødig over streken, men når man har en litt "lukket" kommunikasjon(som de aller fleste ofte har) - så får man aldri anledning til å be skikkelig om unnskyldning, vise at man trekker ting tilbake, ikke mente ting.

Så man ender opp med å krangle istedet.

Kanskje du i et par tre uker fremover skal stå opp en halvtime tidligere for å forsøke å innføre nye rutiner. Ikke alle på en gang, og alt trenger ikke være superkoselig, men dere skal bare unngå krangling.

Innfør nye rutiner; vekkerklokke på sønnens rom(andre siden av rommet) - datter legger selv klær frem kvelden før - matpakke lages ferdig av DEM SELV - og så har dere resten av tiden til felles frokost.

Sønn må forøvrig begynne å ta ansvar selv. Det var ikke snakk om at noen vekket meg på den alderen, og jeg var skikkelig B-menneske. Men var jo begrenset hvor gøy det var å forsove seg for N`te gang....

[AnonymBruker]

Jeg var skilsmissebarn og tok mye ansvar. Søsteren min ble sur når jeg vekket henne og hadde laget havregrøt, men hun spiste opp maten. Men mente at jeg var blitt for mye kjerring. Da var jeg 14.

Da barna kom i tenårene og ikke hadde matlyst, ba jeg dem i alle fall ta et glass juice eller sjokomelk når de ikke var sultne. Den store samtalen hadde vi ikke til frokost.

[Jens]

Hadde en slik dag igår på morsdagen, og dagen endte med at min 6 åring sa han hatet meg.

Sender deg en klem, begeret kan renne over hos mammaer også.

[Gjest jomfrua]

Til TS.

Jeg har selv en 14-åring som er usigelig treg og uspiselig om morgenen. Vi har løst det på den måten at han i 2 år har hatt ansvaret selv for å stå opp. Vi prøvde oss frem med vekkeklokke - det var INGEN god erfaring. Han våknet bare ikke.

Så vi har endt opp med: Jeg banker på døra, sier blidt: "Nå må du stå opp - nå drar jeg" og skrur på lyset på rommet hans.

2 ganger har han forsovet seg i løpet av 2 år.

Jeg husker også selv fra ungdomstiden at det verste var hvis noen snakket til meg - og det forstod tydeligvis min mor, for hun gjorde akkurat slik jeg gjør nå. Vekker blidt og blir borte. Da får de den roen og det ansvaret som gjør at hjulene går mye mer friksjonsfritt rundt.

Jeg har også en 16-åring som spretter opp og takler morgener bra.

Frokost og matpakke har de selv ansvar for.

Så mitt ansvarsområde om morgenen er meg selv og banke på to dører og si fra at nå er klokken seks.........så kan jeg dra på jobb

Så gi han ansvar for seg selv til å takle morgenene selv, du skal se det går bra. Og en 14-åring bør kunne lage seg mat selv, ikke sy puter under armene på han.