Frustrasjon i hjemmet

[AnonymBruker]

Jeg har en mor som tydeligvis er misfornøyd med livet sitt, eller som blir aldri fornøyd med oss andre her i huset.

Hun har vært uføretrygdet i alle år, men har nå begynt å jobbe. Jobbingen krever tydeligvis mer av henne enn det hun selv ser, og hun har vansker for å si nei til arbeidsgiver og kollegaer. På grunn av dette blir selvsagt forholdene i hjemmet annerledes, når vi andre i huset har vært vant med at hun har vært husmor i alle år, og nå må arbeidsoppgaver og ansvar fordeles på alle. Det har verken jeg, pappa eller bror vært flinke på, og jeg ser at det tærer på mor. For min del er det spesielt vanskelig fordi jeg går siste år på vgs og har fullt opp med å forberede meg til eksamener, forsvaret og førerkort.

Det som er vanskelig, er at mor klager på alle oss andre, spesielt pappa. Det han gjør blir aldri bra nok, eller at han gjør ikke nok. Et typisk scenario er for eksempel det som skjedde idag: I dag er det morsdag, og pappa kjøpte bløtkake og armbånd med Swaroski-krystaller til mor som overraskelse. Så skulle vi ha pizza til middag, og pappa glemmer seg og pizzaen blir svidd. Da blir mor sint, og kjører full "standard" klagetale til pappa og ber meg ta av henne armbåndet og sier han kan levere det tilbake. Pappa ignorerer henne bare, og stikker ut og fyller bensin.

Også jeg og bror får høre jevnlig om våre feil, og jeg har tilbydd hjelp som å ta ansvar for å ordne middager o.l, men dette ignorerer hun. Bror har adhd og blir lett frustert, og pappa jobber 12-timers skift i en fysisk krevende jobb og han er ikke lenger ung. Jeg har tidligere prøvd å forklare pappa at han må bli litt flinkere til å ta ansvar for dette, og jeg har prøvd og forklare mamma at denne taktikken hun kjører fungerer ikke og gjør oss andre lei. Samtidig, virker det litt som om mor aldri ser sine feil og ikke forstår at hun kan ikke være supermamma lenger, men vi andre i huset kan heller ikke være superpappa og superbarn. Vi(jeg, bror og pappa) har vært langt ifra flinke med arbeidsoppgavene våres i huset, men det må da finnes en annen måte å løse disse konfliktene på enn å hakke på hverandre?

Selv om dette foregår i små episoder og er helt glemt etterpå, så er jeg veldig lei dette siden disse konfliktene har eksistert siden jeg var barneskoleelev. Jeg blir sannsynligvis hjemmeboende student neste år om jeg ikke kommer inn i forsvaret, men jeg orker ikke dette filledramaet lenger heller.

Noen gode råd om hvordan jeg kan hjelpe mor, få pappa og bror til å ta husarbeidsoppgavene sine på alvor, og roe ned frustrasjonen her i huset?

[Gjest Blondie65]

Hun burde blitt tatt helt alvorlig når hun lager drama: armbåndet burde bare blitt levert tilbake.

Ellers har jeg ingen gode råd for det lar seg ikke gjøre å endre en dramaqueen.

[AnonymBruker]

Hun burde blitt tatt helt alvorlig når hun lager drama: armbåndet burde bare blitt levert tilbake.

Ellers har jeg ingen gode råd for det lar seg ikke gjøre å endre en dramaqueen.

Far bare ignorer mors tordentaler, det hun sier og truer med går inn det ene øret og ut av det andre.

Det er nesten så jeg gir opp, men jeg tror kanskje hjemmet eksploderer tislutt om vi ikke får løst dette før jeg flytter ut. Da vil det nemlig ikke være noen der som prøver å hjelpe begge parter.

[SmallTalk]

Du kommer til å eksplodere før eller siden hvis du ikke gjør noe med situasjonen. Jeg har vært i samme situasjon, og flyttet ut midt i en krangel.

[AnonymBruker]

Jeg har en mor som tydeligvis er misfornøyd med livet sitt, eller som blir aldri fornøyd med oss andre her i huset.

Hun har vært uføretrygdet i alle år, men har nå begynt å jobbe. Jobbingen krever tydeligvis mer av henne enn det hun selv ser, og hun har vansker for å si nei til arbeidsgiver og kollegaer. På grunn av dette blir selvsagt forholdene i hjemmet annerledes, når vi andre i huset har vært vant med at hun har vært husmor i alle år, og nå må arbeidsoppgaver og ansvar fordeles på alle. Det har verken jeg, pappa eller bror vært flinke på, og jeg ser at det tærer på mor. For min del er det spesielt vanskelig fordi jeg går siste år på vgs og har fullt opp med å forberede meg til eksamener, forsvaret og førerkort.

.....

Noen gode råd om hvordan jeg kan hjelpe mor, få pappa og bror til å ta husarbeidsoppgavene sine på alvor, og roe ned frustrasjonen her i huset?

Jeg er i din mors situasjon... uføretrygdet i alle år, har begynt å jobbe, mann og store barn som ikke var forberedt på i hvilken grad hverdagslivet ville bli endret når jeg gikk ut i jobb igjen, noe som tærer på helse, krefter og humør.

De var alle inneforstått med at de måtte bidra i enda større grad enn før når jeg begynte å jobbe, og lister over arbeidsoppgaver ble laget. Men likevel sitter det 3 personer i stua når jeg kommer fra jobb (jeg er sist hjemme), og venter på at jeg skal minne dem på at de har arbeidsoppgaver å gjøre.

"Har du begynt på middagen?", "har du hengt opp klærne som ligger i vaskemaskinen?", "har du tømt oppvaskmaskinen?"...

Jeg kan bare forestille meg hvor sliten din mor er, når hun klikker så noe så bagatellmessig som en overstekt pizza.

Jeg er rimelig sikker på at dette ikke dreier seg om dagen i dag.

Her er det mest sannsynlig noe som har bygget seg opp over tid.

Jeg kan tenke meg at hun er sliten, føler at hun ikke strekker til, at dere ikke respekterer henne, at hun må mase... begeret var allerede fullt, og i dag rant det over.

Dette har bygget seg opp over tid, og det er ikke løst på ett sekund.

Den beste måten å hjelpe henne på, er å selv ta ansvar for egne oppgaver, la henne slippe å mase, ta initiativ til å gjøre ting for å avlaste henne.

[AnonymBruker]

Jeg er i din mors situasjon... uføretrygdet i alle år, har begynt å jobbe, mann og store barn som ikke var forberedt på i hvilken grad hverdagslivet ville bli endret når jeg gikk ut i jobb igjen, noe som tærer på helse, krefter og humør.

De var alle inneforstått med at de måtte bidra i enda større grad enn før når jeg begynte å jobbe, og lister over arbeidsoppgaver ble laget. Men likevel sitter det 3 personer i stua når jeg kommer fra jobb (jeg er sist hjemme), og venter på at jeg skal minne dem på at de har arbeidsoppgaver å gjøre.

"Har du begynt på middagen?", "har du hengt opp klærne som ligger i vaskemaskinen?", "har du tømt oppvaskmaskinen?"...

Jeg kan bare forestille meg hvor sliten din mor er, når hun klikker så noe så bagatellmessig som en overstekt pizza.

Jeg er rimelig sikker på at dette ikke dreier seg om dagen i dag.

Her er det mest sannsynlig noe som har bygget seg opp over tid.

Jeg kan tenke meg at hun er sliten, føler at hun ikke strekker til, at dere ikke respekterer henne, at hun må mase... begeret var allerede fullt, og i dag rant det over.

Dette har bygget seg opp over tid, og det er ikke løst på ett sekund.

Den beste måten å hjelpe henne på, er å selv ta ansvar for egne oppgaver, la henne slippe å mase, ta initiativ til å gjøre ting for å avlaste henne.

Det er jeg absolutt enig i, og jeg forsøker å skjerpe meg og få de andre til å forbedre seg.

Det som ikke er greit, er at mor hakker på oss uansett hva vi gjør. Hun bedriver rett og slett hersketeknikker, og selv om jeg tilbyr å ta mer ansvar og flere arbeidsoppgaver som å vaske, lage mat osv. så avviser hun meg.

[SmallTalk]

De herskerteknikkene hun bedriver kommer hun heller ikke til å slutte med. Hun innser det sannsynligvis ikke selv at hun driver med det.

En ting som er sikkert: Det er j*vlig irriterende at det man gjør aldri er bra nok, og at mors måte å gjøre ting på er den eneste "riktige". Da får man virkelig lyst til å ta sin del av arbeidet når man vet at det ender med syting, klaging og kjefting fordi det ikke er gjort på "riktig" måte.

[AnonymBruker]

Det er fint at du er klar over at du selv ikke har vært flink nok til å bidra. Det er enkelt å gjøre noe med! I stedet for å tilby mor hjelp, så bare gjør det uten å spørre henne.

Ellers så synes jeg at det er vondt å lese at du og din bror blir stående midt i ilden. Det er ikke barnas ansvar å hjelpe foreldrene ut av vanskeligheter. Det virker på meg som at din mor er sliten, frustrert og lei. Men hun takler det særdeles dårlig, og lar det gå ut over dere som lever sammen med henne.

Hva med å ta en prat med dine foreldre? Forklare hvordan du føler det, at det er tungt å bo og leve slik. Si at du føler ansvar for å fikse ting, men at du ikke klarer. Det vil nok også være lurt å innrømme at du burde ha bidratt mer hjemme, og at du er villig til å ta i et tak. Men resten bør de to voksne sammen ordne opp i. Håper du finner mot til å gøre dette. Lykke til!

[Gjest Serena]

Høres ut som klassisk overgangsalder. Min mor oppførte seg langt verre enn det 14 år gamle Serena gjorde.

Endret 13. februar 2011 av Serena

[kamela]

Arbeidsplan med klar fordeling, sånn at oppgavene blir fullført i rett tid. Ikke noe poeng at den som kommer sist hjem skal lage middag fordi det er hans tur osv.

[Gjest Gjest]

Man blir slik over tid når man kaster bort livet på utakknemlige folk som tar en for gitt. Og som ikke gidder å ha nok respekt til å gjøre jobben skikkelig, når de først tar over.

Jeg ser det her og. Hadde en ekstern arbeidsgiver vært nødt til å måtte tåle så mye slurv, selv om jobben er gjort aldri så frivillig. Så hadde de fått sparken!

Og i tillegg forventer de ROS for å ha tatt dritten sin selv!

Dama bør ta ut separasjon og flytte. Da blir hun lykkelig og dere kan klø dere bak i fred.

[Antoinette]

Jeg har sympati med moren jeg for dere andre i husholdningen synes åpenbart at husarbeid er noe som dere ikke bør ta del i. Kanskje dere synes dere er for gode for slikt?

Å svi pizzaen? Er det mulig å være så slumsete, har dere ikke et ovnsur? Ikke rart hun blir sint og er sliten.

Og ikke spør om du/dere skal gjøre ting, bare gjør det og gjør det ordentlig. Ikke sleiv og rot og gjør ting halvveis så hun må gjøre alt på nytt etterpå.

[Carrot]

Ett råd: bokhandel... Kjøp boken Effekt av søstrene Ihlen - bla opp på kapittelet som omhandler martyren og legg den på kjøkkenbordet.

Du kan også lese litt mer om deres andre bok "på seg selv kjenner man ingen andre" her hvor det står litt om råd for tilbakemeldinger...

Det å komme med tilbakemeldinger til noen som "har kjørt seg fast" er ofte en større utfordring enn selve endringen fordi alt man sier tas i verste mening..

Om ikke annet kan du jo lese bøkene for egen del og se om du ikke får nytte av noe av det som står der..

Når det gjelder din mor og hennes utbrudd er heg 100% enig med første innlegg - ta dramaet seriøst og returner armbåndet.. Hver gang hun kommer med slike utbrudd ta henne på alvor og følg opp, når hun i sin frustrasjon prøver si "det var ikke slik ment" spør hvordan det var ment.. Tving henne til å ta ansvar for sine egne handlinger også ikke bare ansvar for deres - eller de hun vil dere skal ha..

Endret 14. februar 2011 av Carrot

[runekki]

.

Endret 20. februar 2011 av runekki

[Gjest Gjest]

Du tar på deg en alt for stor oppgave. Din mor og far har selv ansvar for seg selv, sitt forhold og sine avtaler seg imellom. Du skal gjøre dine oppgaver. Hvis moren din ikke klarer å gi deg oppgaver så fortell henne at du kommer til å gjøre feks: ta ut av oppvaskmaskinen hver dag, støvsuge en gang i uka og lage middag på torsdag. Men da må du huske å gjøre det!

Avvis alle krangler melllom moren og faren din, gå ut av rommet eller si du ikke vil høre på mer, eller delta. Ikke prøv å megle. Klarer de ikke å ordne opp seg imellom så er ikke det din feil.

Hvis du virkelig vil prøve så ring familievernkontoret i nærheten og be om en time til hele familien. Det er gratis og de har mye erfaring på familiekonflikter. Det kan være lettere å få en utenifra til å stille spørsmål og hjelpe til med avtaler. Det kan hende foreldrene dine sier nei til å være med men da har du forsøkt.

Uansett, lykke til.