Dere i "høyprestisje"- yrker eller studier...

[womenwomen]

Jeg kan se poenget med at man lettere kan diskutere yrkesmessige problemstillinger om man er innen samme bransje, men vil man virkelig snevre inn utvalget av partnere på den måten? For å si det sånn, skulle jeg krevd at hun jobbet innen samme felt som meg, så hadde jeg vel blitt singel resten av livet :gjeiper:

Det er heller ikke så lett å styre hvem man blir forelsket i og kanskje sammen med. Ofte er man da i helt ulike bransjer allerede, eller man treffer hverandre under studietiden og velger helt ulike retninger. Likevel er det mange av studentparene som holder sammen langt inn i voksen alder, og mange av disse er i ulike bransjer.

Og så er det jo et annet aspekt som det ikke er så pk å snakke om: Jeg kan tenke meg at de fleste av disse vennene dine i prestisjestudier er kvinner? For langt de fleste kvinner er det i tillegg til å ha en samtalepartner viktig å ha en partner som er -minst- like høyt oppe på den sosioøknomiske rangstigen, for noen høyere. Dette er jo selvsagt med på å definere preferansene for en drømmepartner. Det er ikke bare jobb og type jobb som spiller inn her, men en godt betalt og høyt ansett jobb når du er mann vil alltid tiltrekke mange partnere.

Personlig syntes jeg det er ganske kvalmt, og bryr meg ikke om hva hun jobber med så lenge hun jobber med det hun har lyst til og bryr seg litt i jobben.

Helt enig dette innlegget . Skal man være så kresen på en partners yrke OGSÅ i tillegg til alle andre krav man har til en partner - vil man nok bli gående singel resten av livet , eller havne i forhold som er rene " fornufts forhold " og ikke er basert på ekte følelser kanskje . Og man kan ikke bestemme selv hvem man føler seg tiltrukket av eller blir forelsket i . Og det ville være tåpelig om yrket hans / hennes skulle ødelegge sjangsene for et svært bra forhold .Man kan jo dele ande felles interesser og hobbyer , det er viktigere enn å jobbe innen samme yrke / status yrker .

Jeg er ikke intrisert i så mye jobb prat med min partner . Det finnes da mange andre intrisange ting å prate om - enn jobben .

For meg ville det vært kjedelig , om det meste av samtaler skulle dreie seg om jobbrelaterte ting , alltid ! På min fritid , vil jeg konsentrere meg om andre ting .

Diskusjoner og prat om jobb , yrkesrelaterte ting kan man jo gjøre med sine kolleger på jobben evt. venner .

Forøvrig bryr jeg meg ikke om hvilket yrke / utdanning min nye fremtidige partner måtte ha . Det viktigste er at vi liker hverandre og har den rette kjemi sammen og at vi liker hverandres personlighet og utseende og er tiltrukket av hvrandre , og deler små felles intresser innen livsstil som eks turer i skog og mark , reising eller hva det skulle være .

Om han har et typisk høystatus yrke / utdanning er jo det bare fint . MEN - jeg blir ikke sammen med en mann om jeg ikke liker han som person eller om jeg ikke føler noen tiltrekning mot han , men kunn pga status og fornuftstekning . Slike forhold er dømt til å mislykkes og vil aldri vare lenge og jeg ville aldri blitt lykkelig .Så tror ikke det er mange som våger å gå inn i noe seriøst forhold med mindre de er rimelig sikker på at dette er en mann / kvinne man kan klare å trives og leve lenge sammens med : )

Er viktig for meg at det er ekte følelser og tiltrekning forholdet er basert på , og ikke fornuft .

[Gjest Tigress]

Eg vil ha ein realist. Er filolog sjølv, så då var eiga fagfelt litt uaktuelt. Men eg er glad husbonden fekk seg eit leike-hovudfag til sist, så er vi nesten på same nivå i alle fall.

[I Grosny]

Jeg har relativt kort kreativ håndverksutdanning. Min kjære tilhører den intellektuelle eliten, med forbløffende studieresultater og portrett på veggen på et stort universitet.

Vi kommuniserer godt, og støtter hverandre. Det går bra.

Hva er egentlig forskjellen på en lege og en massør?

Legen kan trille pilleresepter, mens massøren klarer å massere kneskåla på plass. Den kneskåla som legen ikke forsto problemet ved.

Mange høyt udannete er spisskompetente, med vesentlige mangler på almene områder.

Jeg møtte en gang en advokat i forbindelse med en konkurssak. Jeg ble overrasket over hvor kunnskapsløse advokater kan være om livet på utsiden av bøkene sine.

Nå må jeg forresten si at mange som har studert godt faktisk er intelligente, morsomme og lett å snakke med, og jeg trives bedre med superintellektuell, enn jeg gjorde med ei dame med en enklere bakgrunn. Min superintellektuelle forstår også bedre min humor.

[AnonymBruker]

Har mastergrad++, og min erfaring er at det har gått relativt kjapt på trynet når jeg har valgt noen uten høyere utdanning. På den ene siden har det nok skyldtes mangel på felles referanseramme, studiemåten å tenke på gjennomsyrer mye av livet mitt også privat, og jeg tror det hadde vært vanskelig i lengden å være sammen med noen som ikke hadde noen forståelse av det. (Det må ikke være samme fagområde, mye metode er jo likt på tvers av fagene, for eksempel.) Det har ikke med å være smartere, flinkere eller mer verdt å gjøre, bare med at man risikerer å tenke helt forskjellig. Samtidig var nok noe av problemet også at gapet i utdanning bare var et symptom på at vi var veldig ulike fra begynnelsen av, så hva som er høna og egget her er jo vanskelig å si.

Men klart, om man passer veldig bra sammen og er godt på bølgelengde ellers, er det jo tullete at ulik utdanning skal ha noe å si i seg selv.

[Gjest Gjest]

Det kommer nok også litt av hvilken bakgrunn man har tenker jeg. Myten er jo at man må ha høyut utdanna foreldre for selv å ta høyere utdanning. Min far hadde kun tre års grunnskole, ög jeg har 11 år etter videregående. Men jeg både føler og oppfører meg nok mere som en fra arbeiderklassen og kunne aldri funnet meg til rette i de akademiske kretser. Derfor liker jeg også best menn i sistnevnte kategori og har nok også noen fordommer mot de med høyere utdanning selv...og noe jeg virkelig savner hos de er virkeligshetsorientering. Ting blir ikke noe annerledes om de bruker finere ord.

[Gjest mann]

Det kommer nok også litt av hvilken bakgrunn man har tenker jeg. Myten er jo at man må ha høyut utdanna foreldre for selv å ta høyere utdanning. Min far hadde kun tre års grunnskole, ög jeg har 11 år etter videregående. Men jeg både føler og oppfører meg nok mere som en fra arbeiderklassen og kunne aldri funnet meg til rette i de akademiske kretser. Derfor liker jeg også best menn i sistnevnte kategori og har nok også noen fordommer mot de med høyere utdanning selv...og noe jeg virkelig savner hos de er virkeligshetsorientering. Ting blir ikke noe annerledes om de bruker finere ord.

Helt enig, og jeg har også noen år på baken etter videregående med høyere utdanning.

Men ja, det er faktisk overraskende mange som i takt med at studieåra går ser ut til å bli mer arrogante og mer virkelighetsfjerne. Det kan se ut som om allmennkunnskap renner ut i det spesialisert kunnskap kommer inn for noen.

[Gjest Ms. Raggsokk]

En liten tanke - er folk dumme / ikke smarte nok dersom de ikke har høyere utdanning? Jeg er sammen med en som kun har yrkesfag, men ingen tidl. kjærester har gitt meg større "utfordringer" enn han - nettopp fordi han er samfunnsengasjert, interessert i hva jeg har å fortelle og morsom å snakke med. Han er ikke bare intr. i damer, biler, øl og andre "kjedelige" ting selv om han ikke har master....

[AnonymBruker]

Jeg skal bli sykepleier og går på høgskolen nå, typen som er to år eldre enn meg er hjemmeværende. Men når jeg ser for meg fremtiden min har typen utdanning og en jobb som gir penger og som han trives i, så da driter jeg i om han er postmann eller søppeltømmer så lenge det blir penger av det. jeg bryr meg fint lite om typen skal gå høyskole eller ikke.

men det blir anderledes dersom han skal være arbeidledig, da er det noe helt annet. klarer snart ikke at han er det mer, så om 2 år (da jeg er ferdig med skolen) burde han å funnet seg en jobb for at jeg skal talke å være sammen med han, men det trenger ikke å være noe 'høyt' oppe..

ønsker heller ikke en kjæreste som jobber som det samme som meg ;P ville ikke hatt en mann som var sykepleier, og i hvertfall ikke jobbet på samme sted som typen, for vi mennesker trenger å kunne være med kollegar uten å sitte å holde typen i handa, u see?

[Gjest En mann]

De gamle fordommene lever godt blant enkelte skjønner jeg.

[Gjest Gjest]

Jeg studerer juss, og er veldig karriereorientert. Men sambo er sveiser med fagbrev. Jeg kunne aldri vært sammen med en annen jurist/advokat/jusstudent, jeg orker ikke bare snakke juss.

Da hadde det ikke blitt mye sex nei. Jeg er selv jusstudent og liker jus, meningenting tar meg mere ut av en seksuell modus en å diskutere jus!

[Zoë Castillo]

Nå har vel jeg strengt tatt ikke noe å gjøre i denne tråden, siden jeg bare er en blivende lektor, men denne kommentaren fikk meg til å humre litt:

Like barn leker best er min erfaring. Trenger ikke være akkurat samme utdanning, men en bachelor går ofte best sammen med en bachelor/master. Det går ann å gifte seg med en utdannet/uutdannet partner, men like verdier finner hverandre. Dessuten er det ofte at folk reiser vekk fra hjembygda for å ta utdanning, noe som gjør at mange finner den store kjærligheten andre plasser. Det krever sosiale anntenner.

Det å ha en høyere universitetsgrad har ikke nødvendigvis noe som helst med sosiale antenner å gjøre. Faktisk er nok mine professorer noe av det minst sosialt oppegående (innenfor en normalskala, riktignok) som jeg har vært vitne til.

Hm, nei, jeg drister meg til å oppgradere lektor-tittelen til et "høyprestisje"-yrke, og svarer likevel: Mannen min har ingen formell utdannelse etter videregående, men det legger ingen demper på noe som helst.

Min erfaring er derimot at ulike yrker, i alle fall ulike arbeidstider, er et stort pluss når en skal stifte familie. Barn av to norsk-lektorer har neppe særlig hyggelige ferie-minner, kan jeg tenke meg!

[Kirby]

Barn av to norsk-lektorer har neppe særlig hyggelige ferie-minner, kan jeg tenke meg!

Hvorfor ikke? Eller mener du alle småferier gjennom året, ikke sommerferien?

Endret 13. februar 2011 av Kirby

[Vera Vinge]

Jeg valgte ikke mannen min ut fra at vi begge har høyrere utdanning, men jeg tror ikke det er en ulempe at vi begge er teoretisk anlagte mennesker. Jeg tror bl.a. vi snakker sammen på en annen måte ut fra at vi begge har akademisk bakgrunn, sammenlignet med om en av oss ikke hadde hatt det, uten at det betyr at vi snakker fag hele tiden (så langt derifra). Jeg tror det kan påvirke måten å se verden på bl.a, i tillegg til at jeg tror mange som velger seg mot høyere utdanning har noen fellestrekk i utgangspunktet. Så for min del føler jeg at jeg passer best med en partner jeg har mye til felles med, men jeg er direkte takknemlig for at vi ikke jobber med det samme (vi har også utdanning innen helt forskjellige fagfelt). Jeg får nok jobbprat på jobben, om jeg ikke skal drive med det hjemme også. Det er veldig fint at han viser interesse og forstår en del av jobbgreiene jeg forteller ham, men jeg har ikke noe behov for at han skal komme med faglig velbegrunnede motsvar.

[Gjest VictoriaSecret*]

For det første - jeg har ikke noe høyprestisje-yrke. Er utdannet innen mediefag, og jobber nå med reklame, men har studert bla. samfunnsøkonomi, så jeg vet litt om hvilke mennesker man møter på universitetet.

Alle kjærestene mine har vært ambisiøse og studert fag som juss, medisin og økonomi.

Det vi har hatt til felles, er at vi er ambisiøse. Jeg elsker jobben min, og får stadig nye muligheter til å være så ung. Det er også derfor jeg nå tar mer utdanning. Det som for meg har vært positivt med disse mannfolkene, er ikke at de nødvendigvis er så mye smartere og oppegående enn mine ikke utdannede journalistkolleger. For det finnes, som flere har nevnt, mennesker med høy allmennkunnskap som avsluttet skolegang etter videregående. Jeg kjenner flere som er såkalt street smart - og jeg beundrer dem for deres stå-på-vilje og pågangsmot.

Det som er viktig for meg, og som jeg tror mange høyt utdannede mener kan være positivt ved en partner, er at partneren har ambisjoner. At vedkommende forstår målene og ønskene mine, og at vedkommende forstår HVOR VIKTIG det er for meg å stå på ekstra på jobb i perioder. Så det er altså ikke høyere utdannelse som er viktig for meg, men at partneren har forståelse for mine ambisjoner. Og det er mye enklere når han har ambisjoner selv.

[AnonymBruker]

Mine tidligere forhold har lært meg at jeg antakelig passer best sammen med personer med utdanning på nivå med mitt eget. Jeg tviler ikke på at det finnes unntak, og kjærlighet er kjærlighet, men hadde jeg møtt en flott og oppegående mann uten utdanning overhodet ville jeg hatt problemer med å svelge at han ikke valgte å ikke studere til tross for de enormt gode mulighetene man har til å gjøre dette her i landet. Jeg er fullstendig klar over at jeg legger veldig stor vekt på utdanning, men slik er jeg bare. Kunnskap er sexy!

Jeg er selv jurist og sammen med en sivilingeniør. Selv om vi ikke har peiling i det hele tatt på hverandres fag, kan vi fint snakke om det. Det hadde nok vært interessant å kunne diskutere fag på et høyere nivå, men samtidig ser jeg for meg at det kunne blitt litt slitsomt. Det er nok både fordeler og ulemper ved å ha samme utdanningsbakgrunn, som med så mye annet....

[AnonymBruker]

Jeg studerer juss, og er veldig karriereorientert. Men sambo er sveiser med fagbrev. Jeg kunne aldri vært sammen med en annen jurist/advokat/jusstudent, jeg orker ikke bare snakke juss.

Juss som er så spennende! (jeg er seriøs, juristikk ER interessant og spennende!)

[AnonymBruker]

En liten tanke - er folk dumme / ikke smarte nok dersom de ikke har høyere utdanning? Jeg er sammen med en som kun har yrkesfag, men ingen tidl. kjærester har gitt meg større "utfordringer" enn han - nettopp fordi han er samfunnsengasjert, interessert i hva jeg har å fortelle og morsom å snakke med. Han er ikke bare intr. i damer, biler, øl og andre "kjedelige" ting selv om han ikke har master....

Man blir klokere, mer reflektert og forstår mer dersom man tar høyere utdanning. -Er min erfaring.

De som ikke klarer å ta høyere utdanning klarer det jo ikke av en viss grunn. Det er for krevende for enkelte.

[Gjest VictoriaSecret*]

Man blir klokere, mer reflektert og forstår mer dersom man tar høyere utdanning. -Er min erfaring.

De som ikke klarer å ta høyere utdanning klarer det jo ikke av en viss grunn. Det er for krevende for enkelte.

Også finnes det noen som klarer å ta høyere utdannelse, men som prioriterer andre ting. En vanvittig dyktig fotograf kan være ferdig utdannet på videregående.

[AnonymBruker]

Også finnes det noen som klarer å ta høyere utdannelse, men som prioriterer andre ting. En vanvittig dyktig fotograf kan være ferdig utdannet på videregående.

Visst, men da er han ikke særlig reflektert. En enkel sjel i en enkel jobb.

[Gjest VictoriaSecret*]

Visst, men da er han ikke særlig reflektert. En enkel sjel i en enkel jobb.

Så man er ikke reflektert om man velger bort utdanning? Jeg kjenner flere dyktige fotografer, og en av de som har mest allmennkunnskap, gikk internasjonal linje (IB på videregående), dro til Paris for å ha friår og jobbe, og fikk der interesse for foto. Vedkommende var utrolig dyktig, og har i dag en svært bra CV. Må også presisere at vedkommende har stor interesse for samfunnsaktuelle problemstillinger, hun har utenlandsk mor og snakker to språk meget godt i tillegg til norsk og engelsk.

Edit: Noe av informasjonen er anonymisert/endret (men uten relevans for innholdet), for å gjøre det vanskeligere å identifisere vedkommende.

Endret 14. februar 2011 av VictoriaSecret*