Hvordan takle mobbing?

[Gjest ts]

En psykolog har gått ut med noen tanker om mobbing og hvordan dette bør håndteres: http://www.nordlys.no/nyheter/article5485715.ece

Kort fortalt sier han at ord kan ikke skade oss, så barn som mobbes verbalt må læres opp til å ikke ta ordene til seg. Det er mottakeren som definerer om det er mobbing, og det nytter ikke å prøve å få slemmingene til å slutte å mobbe.

Det han sier kan høres kvasst og sårende ut, men jeg er til en viss grad enig med han. Jeg ble selv mobbet som barn, og mobberne ble stoppet før det ble altfor ille (verbal mobbing som såvidt begynte å gå over til fysisk, men da ble jeg så redd at jeg endelig sa fra hjemme og foreldrene mine og skolen klarte å få slutt på mobbingen). Når jeg ser tilbake så skulle jeg ønske noen hadde vært istand til å lære meg å bli tøffere, mer tykkhudet. For selv om mobbingen sluttet, så forble jeg en outsider fordi jeg var altfor sjenert og forsiktig til å takle andre barns påfunn.

Jeg mener ikke at det er mobbeofferets skyld at det blir mobbet, men jeg tenker at man må lære disse barna å håndtere mobbing for deres egen skyld. Jeg er sikker på at dersom jeg hadde vært tøffere og mer motstandsdyktig så hadde mine mobbere kommet til kort. Istedet ble jeg et offer som bøyde hodet og prøvde å gjøre meg usynlig.

Jeg er enig med psykologen om at det ikke er mulig å gjøre noe med alle mobberne. Hvis mobberne har foreldre som ikke innser hva barnet deres gjør eller ikke evner å sette grenser for barnet sitt, så stiller skolen svakt i å hjelpe mobbeofrene. Jeg tror derfor det er mer effektivt middel mot mobbing om man lærer de svake å bli mentalt sterkere og stå imot mobberne.

Noen av uttalelsene til psykologen synes jeg blir litt lettvinte og tyder på liten kunnskap om barnepsykologi, men hovedpoenget hans ser jeg.

Hva mener dere andre?

[Gjest navnelapp]

Slik eg oppfatta han snakka han først og fremst om vaksne som føler seg mobba på arbeidsplassen. Der er det nok mykje syting, ja, og lite grensesetting for verbalt brutale personar. Barn har også hjelp av å bli tøffare, eg forstår kva ein meiner med "å la seg mobbe". Samtidig er det kjempevanskeleg å bygge den personlege styrken som skal til for å stå imot. Det er nok dei som manglar den som får det verst etter mobbing.

[AnonymBruker]

Han snakker om mobbing på arbeidsplassen, dvs mellom voksne mennesker. For barn vil situasjonen selvsagt bli en helt annen, da de i langt større grad er prisgitt omgivelser og skolehverdag.

[AnonymBruker]

Problemet er vel at de som mobber er eksperter på å psyke ut den de mobber. Ideelt sett burde man klare å heve seg over det, men noen ganger kan presset bli utrolig stort. Jeg skulle likt å se hvordan han mente dette burde gjøres i praksis.

[Gjest ts]

Han snakker om mobbing på arbeidsplassen, dvs mellom voksne mennesker. For barn vil situasjonen selvsagt bli en helt annen, da de i langt større grad er prisgitt omgivelser og skolehverdag.

Han snakker ikke bare om mobbing på arbeidsplasser:

– Jeg kan mest om personkonflikter i arbeidslivet, men mener at veldig mange av de tingene jeg jobber med, kan og må overføres til skolegården.

Legg også merke til at han snakker om verbal mobbing og sier at fysisk mobbing er en helt annen sak.

[Gjest ts]

Problemet er vel at de som mobber er eksperter på å psyke ut den de mobber. Ideelt sett burde man klare å heve seg over det, men noen ganger kan presset bli utrolig stort. Jeg skulle likt å se hvordan han mente dette burde gjøres i praksis.

Ja, det er sant. Det er vanskelig å få til i praksis. Men jeg synes ikke at det burde stoppe oss fra å prøve. Jeg tror at for noen av mobbeofrene så kan det hjelpe, ikke for alle. I mitt tilfelle har jeg stor tro på at det kunne hjulpet, for jeg var ikke av de som var verst rammet. Om jeg - i tillegg til at det ble tatt tak i mobberne - hadde fått veiledning i det å stå opp for meg selv og lære meg å takle ufine barn så hadde kanskje resten av skoletida mi sett annerledes ut. Jeg var så nedpsyket og usikker på meg selv at hver gang noen slengte ei ekkel bemerkning i min retning så ble jeg kjempetrist og husket på dette i dager og uker etterpå, kanskje til og med enda lenger. Men sånne slengbemerkninger er det svært vanskelig å gjøre noe med, barn må lære seg teknikker for å la sånt prelle av.

Faktisk fikk jeg den beste mobbehjelpa av min eldre søster. Hun ga meg råd om hvordan jeg skulle avfeie mobberne og vise at de ikke skremte meg. Jeg klarte ikke helt å følge rådene hennes, men kanskje jeg hadde klart det om voksne med kompetanse på området hadde hjulpet meg? Jeg vet jo ikke, men jeg bare ser for meg en enklere oppvekst om jeg ikke var så sårbar og tok til meg alt som ble sagt.

I mange tilfeller vil slik hjelp uansett være utilstrekkelig, dessverre. Men jeg tenker at vi likevel bør prøve å hjelpe de som kan hjelpes med veiledning. Og selvsagt skal man i tillegg ta tak i mobberne og gjøre det man kan for å få dem til å slutte. Det er bare det at mange mobbere slutter aldri, og da trenger ofrene deres noen hjelpemidler for å kanskje klare å stå imot.

[AnonymBruker]

Ja, det er sant. Det er vanskelig å få til i praksis. Men jeg synes ikke at det burde stoppe oss fra å prøve. Jeg tror at for noen av mobbeofrene så kan det hjelpe, ikke for alle. I mitt tilfelle har jeg stor tro på at det kunne hjulpet, for jeg var ikke av de som var verst rammet. Om jeg - i tillegg til at det ble tatt tak i mobberne - hadde fått veiledning i det å stå opp for meg selv og lære meg å takle ufine barn så hadde kanskje resten av skoletida mi sett annerledes ut. Jeg var så nedpsyket og usikker på meg selv at hver gang noen slengte ei ekkel bemerkning i min retning så ble jeg kjempetrist og husket på dette i dager og uker etterpå, kanskje til og med enda lenger. Men sånne slengbemerkninger er det svært vanskelig å gjøre noe med, barn må lære seg teknikker for å la sånt prelle av.

Faktisk fikk jeg den beste mobbehjelpa av min eldre søster. Hun ga meg råd om hvordan jeg skulle avfeie mobberne og vise at de ikke skremte meg. Jeg klarte ikke helt å følge rådene hennes, men kanskje jeg hadde klart det om voksne med kompetanse på området hadde hjulpet meg? Jeg vet jo ikke, men jeg bare ser for meg en enklere oppvekst om jeg ikke var så sårbar og tok til meg alt som ble sagt.

I mange tilfeller vil slik hjelp uansett være utilstrekkelig, dessverre. Men jeg tenker at vi likevel bør prøve å hjelpe de som kan hjelpes med veiledning. Og selvsagt skal man i tillegg ta tak i mobberne og gjøre det man kan for å få dem til å slutte. Det er bare det at mange mobbere slutter aldri, og da trenger ofrene deres noen hjelpemidler for å kanskje klare å stå imot.

Hvis det er snakk om "i tillegg til" og ikke "i stedet for" så tror jeg helt klart at det har noe for seg! Jeg tror at både mobber og mobbeoffer kan trenge hjelp til å komme seg videre, i hvert fall når det gjelder barn. Men å legge alt ansvaret over på mobbeofferet tror jeg er direkte farlig.

[Gjest Gjest]

Skal ikke legge ansvaret på offeret, samtidig tror jeg på at

man skal lære seg å ta igjen, folk merker om en er sterk.

Jeg ble mobbet i voksen alder og tok igjen på min måte, det hjalp.

Tok igjen muntlig, saklig men behersket.

Skaffet meg mer kunnskap.

Fikk makt og skaffet meg ett godt rykte.

Bevisst på å skaffe de aktuelle menneskene ett dårlig rykte.

Det de gjorde er regelrett krenke meg tid de grader og sparke meg

til jeg lå nede, de klarte det bare nesten;)