På tide å "bli voksen"`?

[AnonymBruker]

Det er nok ikke noe fasitsvar på mine tanker rundt dette, vil vel egentlig bare lufte litt og høre om det er andre som tenker på samme måte.

Jeg er 30 år, har vært sammen med min kjære i over 12 år og har det flott med han. Vi eier egen leilighet og bil, begynner å få en pen saldo på sparekonto og har faste, greie jobber. Vi har gode familier og venner rundt oss, og alt ligger til rette for å stifte familie.

Jeg har alltid sett for meg at jeg skal gifte meg og få barn. Det er fortsatt noe jeg ønsker, og som jeg ikke kan se for meg et liv uten hverken ekteskap eller barn. Men, jeg føler bare at jeg ikke er der helt enda. Jeg har heller aldri vært en typisk "baby-jente" som elsker å dille og dulle med babyer. Jeg klarer ikke helt å se for meg meg selv som småbarnsmor, men har et helt klart bilde av å være mor til barn på et par år og oppover. Jeg føler meg ikke klar for å gi opp friheten vi har nå. Mulighet til å bare tenke på oss selv og hverandre. Vi reiser en god del, og ofte på måter/til steder som ikke egner seg med barn. Vi er ferdig med festing og reking på byn (vi går jo på fest, drar på konsert osv en gang i blandt, men ikke ofte) og lever ganske så stabilt, men setter likevel pris på å kunne gjøre som vi vil når vi vil, om det er å jobbe overtid, dra på kino, sove lenge, spise på restaurant osv.

I det siste har jeg følt veldig på at tiden begynner å renne ut. Om vi skulle bli gravide idag vil begge fylt 31 når barnet kommer. Og jeg føler jeg jo ikke klar nå. Skal vi vente til jeg (og han) er klar så er tipper jeg at vi plutselig er gamle, og hva da om vi ikke får det til? Årsakene til at jeg utsetter å planlegge barn virker plutselig så overfladiske, men samtidig er det ting som er viktig for meg. De fleste vennene mine har allerede både ett og to barn, og jeg gleder meg på deres vegne men føler på ingen måte misunnelse. Eneste grunnen til at jeg i det hele tatt tenker på det å få barn nå er rett og slett at jeg er redd for å bli for gammel.

Er det flere som har hatt litt samme type tanker som meg? Hva gjorde du med det? Er/var du redd for å bli for gammel, og kanskje komme dit hen at man ikke kan få barn? Man vil gjerne si at det aldri passer, men hvordan ta avgjørelsen på at nå begynner vi å prøve/nå slutter vi med prevensjon og lar det stå til? Hvordan velge mellom livet idag som "fri" og ønsket om å på sikt ha en familie som inkluderer +/- 2 barn?

[AnonymBruker]

jeg tror det er viktig å finne ut om det er noe du vil, eller om at du føler at du må.Jeg er som deg, 30, og har hatt kjæreste i fem år. Nå er tiden for barn "normalt sett" og kan bli stresset over det, at jeg burde få barn nå hvis jeg vil ha det osv. Men så tenker jeg meg grundig om og blir usikker på om jeg virkelig vil ha barn akkurat nå eller om man blir så påvirket av presset det er å være jente og 30 og skulle ta viktige avgjørelser. Men du har da ikke dårlig tid sånn helt ennå? Jeg tenker at jeg må tenke mer, og at jeg har mer tid( men er klar over at man ikke kan vente for lenge heller)

[AnonymBruker]

huff, er i en lignende situasjon og synes det er veldig vanskelig å ta så avgjørende og store avgjørelser

[kaprifolen]

Har ingen andre trøstens ord enn at en firebarnsmor jeg kjenner sier "man blir ALDRI helt klar".

Dessverre kan ingen gi deg svaret, det må du finne på dine egne premisser. Jeg er 24, og sitter med noen av de samme tankene som deg innimellom. Har allikevel funnet innerst i meg at barn er det som er viktigst for meg og oss nå. Andre synes jeg er tullete, jeg kan ikke tenke meg å vente 5-10 år til.

[Redbull]

Enig med siste her! Er 22 og høygravid, eg VISTE 100% sikkert at dette var meningen med livet du har det ikke travelt, nyt livet og se om du tenker anledes snart ser foresten heller ikke for meg meg som småbarnsmor, men det kommer nok naturlig

[FantasDick]

Jeg er snart 25, har samboer (vi er forlovet også), eier leilighet og biler osv - alt er på plass. Jeg ser for meg ekteskap og barn "senere", men det føles som at jeg ikke vil bli klar for det før om veldig lenge. Jeg har absolutt ikke lyst barn nå, og heller ikke i nærmeste framtid. De fleste andre på min alder, søsken osv har "blitt voksne" og maser på oss, men jeg blir vettskremt av tanken. Kjipt å føle det sånn egentlig, jeg kjenner jo presset..

[LeJardinSecret]

Det er aldri noe fasitsvar på når det passer best å få barn. Men om vi snakker fra et praktisk perspektiv her, så er det klart at det er lurt å ikke la det drøye alt for lenge over de tredve, ihvertfall om man vil ha mer enn ett barn.

Tenk at det er et barn du skal ha ansvaret for i atten år fremover. Du skal ha energi til å være en aktiv, deltakende forelder, og energi er som kjent noe som avtar etterhvert som man blir eldre. Det kan også være noe å tenke på at det kan være helt annerledes å ha tenåringer når man er over femti, kontra tidligere - har man kanskje glemt hvordan det var selv, har tidene forandret seg slik at det er vanskelig å "henge med"?

Så er det jo dette med graviditet - f.eks. økt fare for svangerskapsdiabetes og spontanabort. Og ikke minst økt fare for at det skal feile fosteret noe - er man 38 og gravid, er det dobbelt så stor fare for Downs syndrom.

For ikke å snakke om at fertiliteten minker etter de fylte tredve, og drastisk etter 35. Det er kanskje det første man bør ta til etterretning.

Nå høres det sikkert ut som skremselspropaganda - men man må tross alt være realistisk. Om barn er noe man faktisk ønsker, men ikke ennå - så bør man kanskje vurdere å ta sjansen og hoppe i det. Såfremt øvrige forhold ligger til rette, selvsagt, og det høres det jo ut som det gjør i dette tilfellet.

Vi kvinner har dessverre en biologisk klokke som tikker, uansett hvor lite vi liker det.. Og det virker ofte uforenlig med de andre tingene vi verdsetter, som personlig frihet, karriere etc. Men man kan dessverre ikke gjøre så mye med hvordan naturen er innrettet!

Og det ER bittert å være nærmere førti og så oppleve at barnet man har utsatt i årevis av diverse grunner ikke kommer til å bli en realitet. Min bror og hans kone er i den situasjonen nå.. Toget har mest sannsynligvis gått, og det er ikke all verden å få gjort med saken heller.

Når det gjelder dette med frykt for tap av frihet - så vil jeg berolige deg litt. De første par årene er intense, det skal jeg ikke legge skjul på. Det er krevende, og man føler at man må skyve seg selv bakerst i rekken, fordi noen andre trenger din oppmerksomhet, konstant. Men baby/småbarnsperioden går veldig fort, og plutselig så oppdager du at du gjenvinner ganske mye frihet. Datteren min er nå såpass stor at hun ikke lenger trenger vogn, hun kan leke alene på rommet eller i sandkassen utenfor, vi kan plassere henne ved bordet med ark og tegnestifter og la henne underholde seg selv en stund - vi kreves ikke hele tiden på samme måte som da hun stabbet rundt og puttet alt som var smått i munnen om vi ikke var på vakt. Jeg har så absolutt et liv som inneholder mer enn å være mamma. Jeg treffer venninner på kafé, går på kino, nyter kveldsro med en kopp te og egne tanker. Jeg går tilogmed en kveldstur nesten daglig

Da vi fikk datteren vår, var det på mange måter et sjokk å havne i morsrollen, og jeg husker jeg tenkte i ammetåka at flere blir det ikke. Men det er rart med det, ting faller på plass og ordner seg.. Vi er jo faktisk biologisk programmerte til å takle det å ha barn uten å bli "gale", og for de aller fleste faller det etterhvert ganske naturlig. Nå har vi faktisk lyst på en til, og det sier jo litt!

[AnonymBruker]

det med at fruktbarheten synker drastisk etter 35 år, vil det ikke være individuelle forskjeller mellom folk her som ellers- at en supersunn dame på f.eks 36 vil stille likt eller bedre enn en veldig usunn 25-åring?

[AnonymBruker]

Jeg er tre år eldre enn deg, og tenkte mye på det samme for et par-tre år siden, men panikk-ombestemte meg i siste liten (kan ha hatt å gjøre med ytre omstendigheter på den tiden). Nå noen år senere jeg er mer avklart og regner egentlig med at jeg ikke kommer til å få veldig lyst på barn. Man kan jo være voksen likevel, bare ha den friheten det er å ikke ha barn (eller slipper å hate seg selv fordi man ville vært en dårlig forelder).

Men det er jo viktig at du reflekterer over hva du vil: Om du faktisk tror du har lyst på barn "etter hvert" og ikke har noen egentlige motforestillinger mot å få det, bør du være forsiktig med å kjenne altfor mye etter om du er "klar", eller om du klarer å forestille deg selv som gravid/fødende/med baby. Det er jo ting som tross alt er ganske abstrakte før en sitter der, og det at man ikke har bilder i hodet av seg selv i en Blenda-reklame omgitt av lykkelige babyer, betyr ikke at en ikke vil egne seg som mor. Ettersom dere er i et forhold som virker godt og stabilt, med alt som trengs og mer til av materiell trygghet osv er det ikke noen grunn til å utsette det i årevis, men jeg synes ikke en skal gi etter for skremsler om hvor umulig det er å få barn når man er eldre heller. En skal få barn fordi en VIL, ikke fordi en "må" pga alder.

[kaprifolen]

det med at fruktbarheten synker drastisk etter 35 år, vil det ikke være individuelle forskjeller mellom folk her som ellers- at en supersunn dame på f.eks 36 vil stille likt eller bedre enn en veldig usunn 25-åring?

Klart det er individuelle forskjeller, som ikke nødvendigvis har med helse å gjøre.

Men naturen vil at kvinner skal føde før vi fyller 30, det er det ikke tvil om.

[AnonymBruker]

Klart det er individuelle forskjeller, som ikke nødvendigvis har med helse å gjøre.

Men naturen vil at kvinner skal føde før vi fyller 30, det er det ikke tvil om.

man kan jo få panikk av mindre

[Gjest Heloise]

Hvorfor stresse med tanken? Noen velger å få barn tidlig, andre ikke.

Selv har jeg hele tiden sagt jeg vil ha barn før jeg er 30. Men nå vet jeg ikke om jeg vil det lenger. Har en kjæreste som er litt yngre enn meg og jeg er snart 30, så tror kanskje ikke jeg vil ha barn før fylte 30 lenger.

Trenger ikke bety at jeg blir mindre lykkelig av det... (Eller mindre "voksen".)

Barn må jo komme når man vil ha, når man føler seg klar og er interessert i å få de. For noen må nok barna bare "skje" også - Noen blir aldri såpass klare for det at de begynner å planlegge.

Hvis du/dere ikke er sikre på om dere vil ha barn enda, så er jo svaret ganske greit - Ikke få barn enda Eller?

Endret 10. februar 2011 av Heloise

[Gjest gurimalla]

Jeg forstår hvor du er akkurat nå.

Jeg var voksen da jeg fikk barn (nærmere 35). Jeg merket at jeg var lei av at det var bare mannen og jeg som var i sentrum av livet hele tiden. Jeg hadde ikke lenger samme behov for frihet, jeg hadde ikke behov for å gå på konserter flere ganger i mnd, på restaurant, kino, eller reise akkurat når det passet meg selv. Jeg hadde oppriktig lyst på barn, og er kjempefornøyd med det valget (det er mannen også). Jeg går reiser fremdeles og går på konsert, kino og restaurant, ikke så ofte som før og så må det planlegges. Det er ikke problematisk for meg at jeg har mistet noe av friheten jeg hadde før jeg fikk barn.

[lille katt]

Ut fra det du skriver synes jeg det høres ut som om det er noe du vil, og ikke føler at du må. Men du har det teknisk sett ikke kjempetravelt, du er fortsatt en helt normal førstegangsfødende om du venter et par-tre år til. Tenk på det som at du er i gang med en prosess nå. Du grubler jo på dette, du poster til og med et innlegg om det. Så du er i gang med forberedelsene .

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Vi var litt tidligere ute, jeg ble 30 det året nr. 1 kom, og i ettertid er jeg glad for at vi ikke ventet lengre. Man kan gruble seg i hjel på hva/når som er "på tide", og årene kan egentlig gå uten at man finner svar. Vi hoppet bare i det, og angret ikke på det da førstemann kom. Da syntes vi det var en helt glimrende timing .

Nå blir jeg 34 når nr. 3 kommer - det er egentlig derfor jeg er glad for at vi ikke ventet lengre. Hvis man skal ha et par-tre barn, og kanskje bruker litt tid både på å bli klar for ny graviditet + prøving, så bruker man jo noen år på det.

Jeg vet ikke om jeg skal tillate meg å gi noen råd - fordi du kan sikkert få hundre forskjellige velmente råd - men jeg vil driste meg til å si at dere bare må hoppe i det . Det er svært store sjanser for at det føles veldig riktig når dere først er der .

[LeJardinSecret]

En skal få barn fordi en VIL, ikke fordi en "må" pga alder.

Uansett hvordan man vrir og vender på det, så kan man ikke styre biologi. Om man venter til man er godt over tredve og nærmere førti, så må man være forberedt på at ting kan være mer komplisert og vanskelig enn det hadde vært for noen år siden. Det er fakta, og bør så absolutt tas til etterretning. Bare dette med sjansen for gjentatt spontanabort og evt. psykiske ettervirkninger av dette er jo noe man må tenke igjennom.

Selvsagt må man ønske å ha barn i livet sitt. Men om det er sånn at man vet man vil ha barn, bare ikke ennå, så bør man kanskje vurdere å ta sjansen før heller enn senere.. Tenker jeg. Jeg synes jeg stadig vekk hører om kjendiser som er godt ute i tredveårene og som sier at de definitivt vil ha barn, "en gang i fremtiden". Da lurer jeg på hva i all verden som gjør dem så sikre på at de skal være blant de få som unnfanger og gjennomfører en vellykket graviditet i førtiårene.

Nå er jo ikke TS godt ute i trevdeårene ennå, men jeg mener at når man er passert tredve og vet man vil ha barn en gang, så bør man føle mer hastverk enn en 25-åring.

[AnonymBruker]

Uansett hvordan man vrir og vender på det, så kan man ikke styre biologi. Om man venter til man er godt over tredve og nærmere førti, så må man være forberedt på at ting kan være mer komplisert og vanskelig enn det hadde vært for noen år siden. Det er fakta, og bør så absolutt tas til etterretning. Bare dette med sjansen for gjentatt spontanabort og evt. psykiske ettervirkninger av dette er jo noe man må tenke igjennom.

Selvsagt må man ønske å ha barn i livet sitt. Men om det er sånn at man vet man vil ha barn, bare ikke ennå, så bør man kanskje vurdere å ta sjansen før heller enn senere.. Tenker jeg. Jeg synes jeg stadig vekk hører om kjendiser som er godt ute i tredveårene og som sier at de definitivt vil ha barn, "en gang i fremtiden". Da lurer jeg på hva i all verden som gjør dem så sikre på at de skal være blant de få som unnfanger og gjennomfører en vellykket graviditet i førtiårene.

Nå er jo ikke TS godt ute i trevdeårene ennå, men jeg mener at når man er passert tredve og vet man vil ha barn en gang, så bør man føle mer hastverk enn en 25-åring.

Det jeg mente var at en ikke bør la seg påvirke altfor mye av de som maser om at en må forte seg å få barn fordi en helst skulle fått det da man var 20, og få barn selv om en, om en hadde tenkt over andre faktorer, ikke egentlig vil/egner seg/er klar. Jeg har selv følt det presset fra folk rundt meg, heldigvis ikke fra de aller nærmeste som ville hatt større innvirkning på valgene mine. Selv om en blir noen-og-tredve før en får unge går det tross alt bra for de aller fleste. Mener ikke at man skal sitte og kverne til man er 40+ når man er i det forholdet man ønsker OG egentlig vet man vil ha barn "etterhvert", men det hadde du fått med deg hvis du hadde lest resten av innlegget.

[AnonymBruker]

TS her:

Takk for mange gode tilbakemeldinger. Godt å se at det er mange andre som føler det på samme måte, og også litt greit å se at man har valgt litt ulike løsninger og er fornøyd med det.

Jeg har fått litt å tenke på. Jeg er enig at barn er noe man skal få fordi man vil, ikke fordi man føler at man må. Men det er vel å finne balansen mellom vil - senere - og må som jeg sliter litt med å finne. Venner og familie tror jeg har gitt litt opp å mase, det er lenge siden noen har mast på oss. Så jeg føler ikke noe ytre press. Det er nok helst min egen biologiske klokke som tikker. Kanskje vi bare burde hoppe i det, passe vil det jo aldri og når jeg ser på mine venninner så er det mange som brukte lang tid før de fikk det til. Men så har man jo de som det klaffer for omtrent umiddelbart også da.. vanskelig. Jeg planlegger, strukturerer og organiserer alt rundt meg, kanskje på tide å bare la ting skje. Mannen og jeg får tenke litt og snakke litt og la tank på barn modne enda litt til. Uansett, igjen takk for mange flotte svar. Det hjelper å få satt ting litt i perspektiv

[Klematis]

Vi hadde det også litt som dere. Men vi var ikke sikre noen av oss om vi egentlig ville ha barn i det hele tatt. Men etter å ha vært sammen i litt over 2 år (jeg nesten 32 og mannen var 33) følte vi det var på tide å bestemme oss for hva vi egentlig ville.

Vi kom frem til at selv om vi ikke var typiske "barnepersoner" noen av oss så ønsket vi begge noe mer enn bare oss selv å fokusere på og ta vare på. I løpet av litt over ett år etter at vi bestemte oss for hva vi ville hadde vi giftet oss og fått en liten jente. Og begge er enige at det var HELT riktig valg.

Vi har begge reist en del og ser for oss å fortsette med det, selv med barn. Selvfølgelig vil nok typen reiser endre seg noe, men det er vi forberedt på.

Når det er sagt så er jeg sikker på at det er fullt mulig å ha et like meningsfylt (voksen)liv uten barn også. Det var jo noe jeg tross alt vurdere seriøst inntil for to år siden

Lykke til med valget!

[Gjest Reidun]

men kjære deg da, det får da være grenser for hvor mye ting skal planlegges! selv fikk jeg barn da jeg var tjue, etter noen mnd ilag med barnefar. gikk fint dt. du bør nok hoppe i det jente, om noen år kan det være forsent og du vil ikke begynne med prøverør og slikt? for ikke å snakke om alle årene med p-piller om det er det du går på? er ikke så sunt det heller.. har forståelse for at folk velger forskjellig, men herremin hatt(!) det får da være grenser! du er jo 31 år gammel!! du vil vel være oppegående når barnet ditt er ung voksen? og å kunne være en sprek bestemor for ditt barnebarn en dag?? er faktisk ganske viktige prioriteringer det også!!!

[Gjest pippi]

Det er aldri noe fasitsvar på når det passer best å få barn. Men om vi snakker fra et praktisk perspektiv her, så er det klart at det er lurt å ikke la det drøye alt for lenge over de tredve, ihvertfall om man vil ha mer enn ett barn.

Tenk at det er et barn du skal ha ansvaret for i atten år fremover. Du skal ha energi til å være en aktiv, deltakende forelder, og energi er som kjent noe som avtar etterhvert som man blir eldre. Det kan også være noe å tenke på at det kan være helt annerledes å ha tenåringer når man er over femti, kontra tidligere - har man kanskje glemt hvordan det var selv, har tidene forandret seg slik at det er vanskelig å "henge med"?

Så er det jo dette med graviditet - f.eks. økt fare for svangerskapsdiabetes og spontanabort. Og ikke minst økt fare for at det skal feile fosteret noe - er man 38 og gravid, er det dobbelt så stor fare for Downs syndrom.

For ikke å snakke om at fertiliteten minker etter de fylte tredve, og drastisk etter 35. Det er kanskje det første man bør ta til etterretning.

Nå høres det sikkert ut som skremselspropaganda - men man må tross alt være realistisk. Om barn er noe man faktisk ønsker, men ikke ennå - så bør man kanskje vurdere å ta sjansen og hoppe i det. Såfremt øvrige forhold ligger til rette, selvsagt, og det høres det jo ut som det gjør i dette tilfellet.

Vi kvinner har dessverre en biologisk klokke som tikker, uansett hvor lite vi liker det.. Og det virker ofte uforenlig med de andre tingene vi verdsetter, som personlig frihet, karriere etc. Men man kan dessverre ikke gjøre så mye med hvordan naturen er innrettet!

Og det ER bittert å være nærmere førti og så oppleve at barnet man har utsatt i årevis av diverse grunner ikke kommer til å bli en realitet. Min bror og hans kone er i den situasjonen nå.. Toget har mest sannsynligvis gått, og det er ikke all verden å få gjort med saken heller.

Når det gjelder dette med frykt for tap av frihet - så vil jeg berolige deg litt. De første par årene er intense, det skal jeg ikke legge skjul på. Det er krevende, og man føler at man må skyve seg selv bakerst i rekken, fordi noen andre trenger din oppmerksomhet, konstant. Men baby/småbarnsperioden går veldig fort, og plutselig så oppdager du at du gjenvinner ganske mye frihet. Datteren min er nå såpass stor at hun ikke lenger trenger vogn, hun kan leke alene på rommet eller i sandkassen utenfor, vi kan plassere henne ved bordet med ark og tegnestifter og la henne underholde seg selv en stund - vi kreves ikke hele tiden på samme måte som da hun stabbet rundt og puttet alt som var smått i munnen om vi ikke var på vakt. Jeg har så absolutt et liv som inneholder mer enn å være mamma. Jeg treffer venninner på kafé, går på kino, nyter kveldsro med en kopp te og egne tanker. Jeg går tilogmed en kveldstur nesten daglig

Da vi fikk datteren vår, var det på mange måter et sjokk å havne i morsrollen, og jeg husker jeg tenkte i ammetåka at flere blir det ikke. Men det er rart med det, ting faller på plass og ordner seg.. Vi er jo faktisk biologisk programmerte til å takle det å ha barn uten å bli "gale", og for de aller fleste faller det etterhvert ganske naturlig. Nå har vi faktisk lyst på en til, og det sier jo litt!

Du beroliget meg nå

Jeg er relativt fersk småbarnsmor. og ja føler friheten har blitt borte. langt borte. men den kommer altså sakte, men sikkert tilbake? merker jo det allerede da. de første ukene rakk jeg knapt nok å ta en dusj før mini krevde meg, nå kan jeg faktisk være borte noen timer uten at det er krise når jeg kommer hjem.

du som er 30 og lurer: vær hvert fall klar over hva som forventes av deg som mor. det var ikke jeg, oppdaget jeg etterpå. men vi mennesker er heldigvis tilpasningsdyktige. og hverdagen er ganske bra nå