Er det noen som misliker barna sine?

[Gjest Gjest]

Jeg leser jo stadig vekk at foreldre sier de elsker barna sine over alt på jord og det er ubetinget kjærlighet og slike greier uansett hva som skjer.

Men er det noen her som faktisk misliker barna sine? Da mener jeg ikke på enkelte dager der man kan bli irritert på dem, men ellers der man rett og slett ikke er så begeistret for dem lenger..

[Gjest Gjest]

Jeg tror vel at det kvalifiserer til en eller annen diagnose i så fall … Hvis man er deprimert, kan man for eksempel ha vanskelig for å se andres positive sider – og det kan også ramme egne barn. Men at et sjelelig sunt menneske misliker sitt eget barn?

[AnonymBruker]

Psykopater kan også hate sine barn. Særlig hvis de ikke følger psykopatens vilje.

[Sunniva81]

NEI! Jeg virkelig elsker barnet mitt, og har en høy kjærlighet og respekt for han. Ja, jeg kan bli både irritert og lei av enkelte ting, men sånn er det jo for han også. Men å misslike han, kommer jeg aldri til å gjøre. Det er bare tekninsk umulig

[lunastar88]

jeg har ikke barn, men herregud, det er en egoistisk handling! sånne mennesker er de som burde settes bak gitteret. stakkars barna som må gjennomgå så mye!! jeg håper det ikke finnes slike foreldre, men verden er stor. dette er vondt. små uskyldige barn med en lang oppvekst av bare dritt.

[Gjest gjest]

Jeg tenker at hvis barnet er vanskelig å ha med å gjøre, er frekk og har stygge egenskaper, så kunne vel den kjærligheten for ungen etterhvert gå over til hat/misliking?

Nå mener ikke jeg kun små barn, men uansett hvor gammel dem er.

[Gjest gjest]

Jeg tenker ikke nødvendigvis på at moren/faren er en dårlig foreldrer utad og viser at de misliker ungen deres,men at de oppfører seg godt, men at de innvendig virkelig ikke liker ungen lengre. Det er sikkert noen der ute som gjør det, men som ikke snakker om det.

[Gjest Gjest]

Jeg tenker at hvis barnet er vanskelig å ha med å gjøre, er frekk og har stygge egenskaper, så kunne vel den kjærligheten for ungen etterhvert gå over til hat/misliking?

Nå mener ikke jeg kun små barn, men uansett hvor gammel dem er.

Unnskyld meg, men ikke noe barn "er frekk og har stygge egenskaper" uten å ha lært det et sted. Foreldre som ser at barnet utvikler uheldige trekk, må jo hjelpe ungen til å bli bedre / få det bedre.

Min teori: Det er heller omvendt, altså slik at foreldrene er blinde for barnas mindre heldige egenskaper … Misliker forelderen barnet, er det fordi han/hun (altså den voksne) har et eller annet psykisk problem.

[AnonymBruker]

Jeg vil tro det er en del som føler det sånn når barna har blitt relativt store, og det skjærer seg - at de viser seg å ha totalt forskjellige verdier fra en selv, eller blir kriminelle, rusmisbrukere o.l. Vil tro de aller fleste fortsatt føler kjærlighet, men at man må verge seg selv ved å holde avstand eller kreve forandring av dem. Altså at det ikke er ubetinget lenger.

Det kan kanskje hende noen av de som har veldig krevende, intense og aggressive unger også "misliker" dem fra de er relativt små, selv om de antagelig er skyld i mye av atferden selv (men enten ikke klarer å ta tak i det, eller ikke ser sin egen rolle)?

Vet at farfar aldri viste tegn til at han var glad i faren min, og han var veldig dominant og krevende fra pappa var liten (voldelig også). Farfar var vanskelig ovenfor de fleste andre også, og det meste en kunne forvente seg av "kjærlighet" fra den kanten var om han tilbrakte tid med en, f eks på ferie, og at han var rettferdig når han ga bort gaver.

[kaprifolen]

Tror nok selv foreldre av gale voldtektsmenn, elsker barna sine innerst inne, selv om de ikke liker det mennesket hin er.

[ViljaH]

Jeg ser ikke hvordan det er mulig å slutte å elske barnet sitt. Det er noe helt spesielt med et barn man har båret frem og tatt vare på siden det var bitte lite.

Men ser helt klart at man kan skille mellom å ELSKE og LIKE barnet sitt. Man elsker sitt barn som er kriminell, selv om man ikke liker at barnet er kriminell. Samme i mindre skala, man elsker barnet sitt, men liker ikke at det er en mobber.

Jeg vil nok understreke at unger som går helt gal vei, blir kriminelle eller pedofile eller noe sånt, gjerne er litt miljøskadd fra oppveksten sin. I tillegg til at biologien ikke er helt i deres favør, leste et sted at 85% av innsatte i fengsel i USA hadde samme mangel på noe mineral eller hva det var (lærte det i psykologitime for 15 år siden så husker ikke detaljene dessverre!)

[AnonymBruker]

Jeg kjenner en dame som ikke vil ha noe som helst med barna sine å gjøre. Det er noe feil med sånne mennesker. Veldig synd på barna hennes, som har fått forklart rett frem at hun ikke er interessert i å prate med de engang.