Det vanskeligste valget

[smileyX]

Hei,

mitt "store" problem for tiden er utrolig vanskelig. Jeg greier ikke bestemme meg, og håper noen kan hjelpe meg.

Jeg er gravid og får barn nr 2 til høsten. Jeg er doktorgradsstipendiat og etter permisjonen vil jeg ha 2 år igjen. De 2 årene vil kreve veldig mye av meg, både i bekymringer (går dette?), og tid (må jobbe mye sent og i helger). Hvorfor skal jeg dette? Hva trenger jeg denne graden til? Det vet jeg ikke. Jeg vil ikke fortsette innenfor dette, men har heller lyst til å undervise, noe som er mye mer forenelig med et familieliv og 2 barn. Men om jeg skal undervise vil jeg studere pedagogikk og eventuelt noen ekstra fag for å undervise i matte og kjemi.

Etter permisjon: Fortsette på dr grad? Går utover familie og krevende.

Eller: studere 2 år, bli lektor for så å ha en jobb som passer bedre

med familie og min livsstil.

Jeg heller litt mot å studere igjen og bli lærer, fordi det passer bedre med barna og mine ønsker om et mer sosialt yrke der jeg får brukt meg selv som person, og ikke bare kikke ned i et mikroskop...

Men jeg føler det er kjipt å slutte på dette jeg har startet med, fordi jeg ikke vil være en som avbryter og slutter. Pluss at det kan jo være en fordel å ha fullført senere. Det vet jeg jo ikke nå.

Grunnen til at jeg må bestemme meg NÅ, er fordi vi kanskje får barnehageplass i forbindelse med min nåværende jobb og det er bra, men det vil vi ikke takke ja til hvis jeg skal studere, da vil vi at barnet skal fortsette der det er nå...

Huff, blir huggern! Har noen noe innspill på hva jeg bør gjøre???? HJELP!!!

[AnonymBruker]

Alt blir bedre når du til slutt bestemmer deg! Om det så er å bryte eller fullføre.

Selv hadde jeg mange søvnløse netter til dagen jeg bestemte meg for å bryte. Jeg har ikke angret i ettertid. Så klart litt surt å ikke ha fullført dr.graden, men jeg trenger den ikke i nåværende jobb eller i jobber jeg ønsker meg, så ingen grunn for meg å utsette meg for ett år til med misnøye for noe som kun vil være en staffasje.

Trenger du den ikke eller ønsker du den ikke bør du ikke føle at du må gjennomføre den for andre. Avgjørelsen må du nok ta selv, men du får søke og bestemme deg for om du vil trenge graden.

[Grønt blad]

Et vanskelig valg, og det er vanskelig å sitte og gi råd i en slik situasjon. Man kjenner jo ikke til fremtiden, og hva som vil lønne seg/ikke lønne seg.

På bakgrunn av det du skriver virker det som du mangler motivasjon for å fortsette på dr.graden. Du ønsker ikke å fortsette med det du forsker på, og du vet ikke hva du skal bruke det til senere.

Hva ønsker du videre i livet? En jobb der du for brukt deg selv, og en jobb som er forenelig med barn og familie. Hvilke jobbmuligheter dr.graden gi deg? Kommer du mest sannsynlig til å ta pedagogikk og undervise uansett?

Det er vanskelig å gi råd, men på meg virker det som du heller mest mot å avbryte og heller satse på en lærerkarriere. Det er skummelt å skulle avbryte en dr.grad, en mulighet du kanskje ikke får igjen. Du gjør noe drastisk, og vil kanskje skuffe noen. Samtidig tror jeg ikke at du vil angre. For å gjennomføre dr.graden bør man ha mye motivasjon, fokus og pågangsmot, og med en liten baby vil det kanskje bli enda vanskeligere å ha fullt fokus på og vie seg til dr.graden.

Håper du kommer fram til det som passer deg. Jeg har selv sluttet på studier og byttet retning, det var dog på lavere grad. Det var vanskelig og vondt, men jeg har aldri angret, og nå skal jeg selv undervise, noe jeg aldri hadde tenkt for fem år siden Lykke til!