Bør vi gå hver til oss

[Gjest jente23]

Er en jente på 23 år, og er sammen med en gutt på samme alder. Vi har en jente på 5 år i sammen.

Men forholdet er helt dødt, vi elsker ikke hverandre lenger, vi er mer som bestevenner. Vi er aldri uvenner eller noe. Men all romanse og kos er borte. Og jeg vet at det ikke lar seg forandre på, slik har det vært i tre år, og jeg vet at det beste hadde vært å gå hver til sitt. Men så har vi jo den skjønne lille jenta vårs..

Har hørt fra en vennine som er sammen med en kamerat av ham at han har sagt noe av det samme til ham. At vi ikke elsker hverandre, men bor sammen pga litlå så han kalle datteren vårs..

Han er en kjempe gutt, og han er verdens beste pappa for jenta vårs, og vi er kjempe venner, men ikke på den måten som det burde vært.

Har det i grunnen greit nok nå, men savner å oppleve den STORE kjærligheten for å kalle det det. Og jeg vet at jeg ikke er det for ham, og han er det ikke for meg..

Bør vi gå hver til oss, eller er vi egoistiske, vi har jo tross alt ett barn sammen..

God helg..

[Gjest Anonymous]

Dere er i allefall så heldige at dere har fått en frisk og fin datter sammen.

Dere er hverken de første eller siste som kommer til å velge å gå hver sin vei, - - - etter noen år.

Hvorfor tror du at det er bedre for dere alle sammen å leve sammen når dere ikke elsker hverandre? Der er jeg ikke enig med deg. På den måten vil jo ikke din datter få lære eller oppleve hva kjærlighet mellom to voksne egentlig er..............Bare to voksne høflige mennesker som bor sammen for HENNES skyld.........? Er det riktig for noen av dere?Hun kan få problemer med å takle dette når hun blir eldre, om en 5 års tid. For da vil hun ha forstått tegninga.

Og uansett: Fortjener ikke DU en mann som elsker deg? Og fortjener ikke din mann en kvinne som kan elske han? Og fortjener ikke din datter å se en mamma som er ærlig mot seg selv, er lykkelig, og fornøyd med livet sitt............?

Da vil du kanskje oppleve å være en enda bedre mamma for henne også..............Mere overskudd og glede i hverdagen.

Jeg syns virkelig du skal forlate han. Det er nok det beste for dere begge to. Og husk at det ikke er noen katastrofe, dere skal jo fortsatt dele på foreldreansvaret,,,og gledene.

Des lenger du venter, des verre blir det for datteren din og dere to.

Ønsker dere lykke til alle tre! :rosasmil:

[*Lillian*]

Hvis følelsene mellom dere er døde, så ser ikke jeg poenget i å fortsette sammen. Det kan ende med at dere blir uvenner.. Det er bedre å skilles som venner. Det er, - unnskyld at jeg sier det - utrolig dumt å holde sammen på grunn av barna..

Lykke til!

Lillian

[Gjest the imp]

Det er bedre å gå fra hverandre nå mens dere er gode venner. Det kan være svært frustrerende å bo sammen med en man ikke elsker over lang tid, og det kan gå ut over vennskapet. Tenk for eksempel på hva som ville skje hvis en av dere forelsket dere i en annen? Når man ikke lenger elsker en person, og man er sikker på at det ikke bare er en forbigående fase så er det bedre å avslutte det hele enn å leve sammen bare på grunn av et barn.

Lykke til med valget ditt

[Bø]

Her må jeg bare si meg uenig med de andre. Det er litt for enkelt å gi opp bare fordi kjærligheten er borte!

Det er en misforståelse at ekte kjærlighet ikke slokner og dør etter som tiden går. Hvis du spør mennesker som har vært sammen et langt liv, så tror jeg alle vil svare at det har vært perioder der kjærligheten har vært borte.

MEN: den kan vekkes til live igjen, helt garantert! Og der har dere et godt utgangspunkt, som er gode venner.

Bestill i det minste en time på familivernkontoret, så dere kan få litt hjelp, og objektive synspunkter på situasjonen. Og dersom dere allikevel går fra hverandre. så vet du ihvertfall at dere har prøvd alt. (Så slipper du å lure i ettertid.)

Lykke til.

[Gjest the imp]

Joda, det er greit å prøve en siste ting, for all del, men situasjonen hadde vært sånn de siste 3 åra. Det er ikke en liten periode og heller ikke snakk om å bare gi opp. Det er snakk om å gi begge et bedre liv, noen ganger går den sterke kjærligheten over til å bli bare vennskapelige følelser og å leve bare som venner resten av livet fordi man håper og håper at den virkelig dype kjærligheten man en gang hadde skal komme tilbake det kan gjøre begge ulykkelige.

[Venus]

Hei du. :blunke:

Ja, hvis forholdet er dødt, så er det vel ikke håp engang for dere to !!!

Jeg støtter deg i beslutningen om å leve alene jeg. Tror du vil ha stor nytte av erfaringen, og muligens oppleve å "finne deg selv" mere fremover.

Lykke til med singel-tilværelsen, og morsrollen i årene fremover.

Vennlig fra Venus.

[Gjest randabergmann22]

dump ham, før han dumper deg. Alttid best å ha siste ordet

[Gjest Abelone]

Når man har et barn sammen mener jeg at foreldrene har en forpliktelse til å gjøre alt som kan gjøres for å unngå å bryte opp forholdet. Det betyr ikke at en skal holde sammen for enhver pris, men det betyr at alt skal prøves.

Mulig jeg misforstår, men er det slik at diaologen deres om at dere kun lever sammen som gode venner og holder sammen bare på grunn av "litlå" går, gjennom vennene deres? Dette er jo de viktige tingene som dere må snakke om til hverandre! Lykke til med det som ligger foran.

[Felicia Femina]

dump ham, før han dumper deg. Alttid best å ha siste ordet

randabergmann22, du ser ut til å være en herlig idiot

[Gjest Anonymous]

Siden situasjonen har vært slik i 3 år, er det kanskje for seint å prøve veiledning og tereapi? Jeg vil gjerne tro at det går an å tenne gnisten mellom dere, men det er mulig det er helt dødt.

I såfall vil jeg råde dere til å avslutte forholdet nå mens dere er gode venner og forhåpentligvis kan finne den beste løsningen for datteren deres. Før eller siden vil en av dere falle for en annen, og da blir disse tingene mye vanskeligere.

Det viktigste rådet mitt til dere er kanskje å gjøre noe! 3 år i et slikt følelsesmessig ingenmannsland er nesten for gale. Oppsøk terapi eller bryt opp med en gang.