Jeg er oppriktig bekymret for fireåringen min.

[Gjest Ung mor]

Jeg har ei jente på 4,5 år, som blir fem år i løpet av sommeren. Det er noe jeg grubler veldig på nå om dagen, som går på hennes fysiske tilstand samt en del redsel som hun viser. Hun har vel alltid vært et noe forsiktig barn. Ikke den som sprang kjappest og ikke den som turte å hoppe fra den høyeste høyden. Det er jo igrunn helt greit det. Alle kan jo ikke være veldig fysiske av seg.

Siden jeg tidlig ble oppmerksom på det, har jeg forsøkt å presse henne litt. Ikke misforstå altså. Bare rose og oppmuntre til å klare ting, til tross for at hun er litt redd. Det være klatre i tre, kjøre akebrett nedover en bakke alene, osv.

Hun liker seg ikke ute på vinters tid i det hele tatt. Selv om hun har godt og varmt uteutstyr gråter hun ofte når hun er utendørs. Sier hun fryser hele tiden, til tross for at gradestokken akkurat bikker minusgrader. I barnehagen har hun startet med unnskyldninger for å få slippe utetiden. F.eks. at hun har tisset seg ut. Barnehagepersonalet tar henne med inn for skifting, men hun er helt tørr.

Også en hyttetur her for leden fikk meg til å tenke litt. Vi la ut på en kortere tur nedenfor hytta, på isen med snø over. Jenta hylskrek hele veien, i stor frykt for at isen ville sprekke. Selv om vi voksne forklarte gjentatte ganger at det var helt trygt. Hennes mindre søsken koste seg hele turen.

Er dette virkelig normalt? Flere med barn som er slik? Hva i all verden bør man gjøre for å skape uteglede på vinters tid? Bør jeg oppsøke lege for dårlig blodsirkulasjon eller lignende? Hun fryser lite når hun er innendørs, så dette er rart.

Jeg har selv vokst opp som en veldig fysisk aktiv jente. Spilte håndball og fotball aktivt i mange år. Likte å gå på ski og kjøre snowboard, samt at jeg drev en del med ridning. Dette er noe som betyr mye for meg. Jeg må ærlig innrømme at jeg håper hun får de fritidsinteressene jeg også interesserer meg for, men mest fordi jeg vet hvor stor gevinsten er. Under utdanningen min lærte vi viktigheten med at barn rører seg og mestrer kroppslige aktiviteter, og at dette er en stor gevinst i skolesammenheng men også i sosiale sammenhenger som barn og ung. Derfor er jeg bekymret.

[:-) anna]

Datteren min har vært på samme måte, men det har bedret seg veldig de siste to årene (hun er seks nå) Hun er også veldig forsiktig av seg når det kommer til utendørsaktiviteter. Spesielt ting som inkluderer nedoverbakker. Datteren min fryser ikke, men sier hun blir redd. Hun kan tenke seg redd på de rareste ting noen ganger.

Så jeg jobber aktivt med å tøffe henne litt opp. Holde oss innenfor hennes grenser, men utfordre henne bittelitt. Triks som virker for henne er motivering, det å gjøre ting sammen med andre (skitur med venner) og ufarliggjøring. Når vi skal ake begynner vi f.eks nederst så får hun styre selv hvor høyt opp hun vil gå før hun aker, da flytter hun seg gjerne høyrer og høyrer. Hun må føle at hun har kontrollen selv. Dessuten har rosa rattkjelke gjort underverker ;-)

Men som sagt har det blitt veldig mye bedre de siste to årene. Hun har blitt mye mer "uteunge". Selv om hun fremdeles trives best inne da.

Gi henne litt tid. Sjekk henne når dere har vært ute. ER hun kald på beina og hendene?

Er hun det kan det jo hende hun har lav blodprosent eller noe?

Om ikke, gi henne tid. Hun er bare fire.

[Sulosi]

Jeg skulle gjerne gitt deg en god forklaring på hvorfor hun er slik og hva du kan gjøre med det. Desverre har jeg ingen gode råd men det første som falt meg inn var kuldeallergi men da hadde hun vel hatt div symptomer i tilegg. Det er fint at du forsøker å utfordre henne litt og jeg håper barnehagen kan gjøre det og. Men, det er nok viktig å ha en balansegang mellom å utfordre og å presse henne. Press vil bare gjøre vondt verre, tenk bare på de som har vannskrekk. Forsiktig tilnerming, gjøre avtaler på forhånd om eks hvor lenge dere skal være ute og så utvide tiden etter hvert som hun klarer og ikke la henne trumfe gjennom å komme inn før den avtalte tiden har gått.

[Gjest gjest]

Det kan bare og være så enkelt at hun er et forsiktig barn av natur....barn er forskjellige! Snakk med henne, prøve å få henne til å sette ord på frykten og hva hun tenker. Press henne gjerne litt, men ikke så mye at det virker mot sin hensikt.

Mine jenter er vidt forskjellige! Den eldste var/er som din. Hun var aldri den som klatret i trærne, gikk lenge før hun turde å sykle uten støttehjul (tror faktisk hun var 7...), gikk lenge før hun behersket ski osv... Nå er hun tenåring, både sykler og står på ski, men et rolig og forsiktig barn. En liten tenker og filsosf som trives best hjemme med bøker i helgene. Hun har masse venner, men har ikke (enda) noe behov for å dra på fest o.l...

Den yngste derimot er fullstendig fryktløs. Klatrer høyt, setter utfor bratte bakker på ski og sykkel. Tok av støttehjulene tidlig og hun suste ned bakken uten at vi rakk og støtte sykkelen. Mye knall og fall, og hatt noen skader.... Hun er supersosial, og det er et evig mas om å gå på besøk, ha venner hjemme osv... Så hun må stoppes av og til, og jeg må forklare og si ifra at hun må være litt forsiktig...

Den minste er uforbeholden optimist og den største er noget pessimistisk av seg.....jeg bruker å sammenligne de med Ludvig og Solan fra Flåklypa.... (og den største er nok ganske lik meg da jeg var lita, og den minste er lik faren....)

[AnonymBruker]

Vi begynte på organisert turn-lek med barnet vårt da det også var veldig lett redd for små utfordringer. Det har forandret mye her, vi ser nå stor utvikling og stor glede av å mestre fysiske ting. Barnet er 5 år.