Samboer som drar i sinne...

[AnonymBruker]

Hei!

Vi har to små barn og bor sammen. Samboer er student på fulltid og jeg skal snart ut i ny jobb. Vi har lenge hatt fokus på at jeg skal ta meg av ungene på ettermiddagen slik at han får studert på kveldstid. I tillegg har jeg tatt klesvask, og holde huset i orden siden jeg er hjemme.Jeg har minsten stort sett hele tiden og han ordner eldstemann til barnehage om morgenen.I det siste sliter jeg med søvnvansker og skal snart begynne i ny krevende jobb.Minsten er fortsatt våken 2-3 ganger i løpet av natten og jeg har tenkt mye på dette. Jeg sa til samboeren at jeg gruer meg litt og trenger støtte.

På lørdag (etter barnas leggetid)tok jeg opp dette med minstens rytiner og hvor viktig det er at vi er nøye fremover slik at det blir lettere for han å begynne i barnehage og søvnrytmen skal bedre seg. Samboer tok det jeg sa som kritikk, siden han ikke hadde fulgt opp. Jeg sa det ikke gjorde noe, men at vi er nøye heretter for vår egen del også. Han har mye innleveringer og sliter med søvn selv og er stresset, så det er kansje grunnen til at han hisset seg fort opp. Jeg prøver å si at han ikke har gjort noe galt, men han begynner å heve stemmen. Jeg sier jeg ikke ønsker å snakke når han hisser seg opp og går ut av rommet. Bak meg smeller han igjen døra og banner og roper. Jeg går inn igjen og sier han bør tenke på at barna sover og nå er jeg litt opprørt over reaksjonen hans. Da tar han bare bilen og reiser. Han sender en tekst og sier han drar på byen og kommer hjem sent. Kl 0330 ringer jeg og sier det er uakseptabelt å bare reise fra meg og ungene på den måten. Han er da veldig nedlatende og sier jeg er selvopptatt og bare har tenkt på megselv.Så går han tom for strøm og kommer ikke hjem før kl 12 dagen etterpå.

Vi har vært i parterapi før og har lenge kunnet snakke om ting, men har merket meg at han faller tilbake på å begynne å brøle/reise for småting..

Er det flere som har samboerem bare stikker og blir så lenge borte etter noe sånt? Kan ikke si det var kranglig heller, for han bare ekploderte og dro...

[AnonymBruker]

Han høres stressa ut, siden han reagerer såpass sterkt, og det ikke er det normale mønsteret hans. For mitt eget vedkommende kan jeg også ha behov for å "forlate åstedet" noen ganger når vi krangler, fordi jeg føler jeg/vi bare kjører oss fast i et spor der og da, men jeg drar ikke på byen, og synes det høres ut som en overdrevet reaksjon. Det bør vel holde å gå eller løpe seg en tur når en har forpliktelser som småbarn hjemme. Dessuten bør det gå an å ta opp slikt som det du har gjort, uten at den andre parten skal eksplodere - og HVIS man nå mistolker noe som kritikk og blir forbanna på det, må en kunne roe seg etterpå, se hva som faktisk er sakens kjerne og helst be om unnskyldning for at man overreagerte også.

[AnonymBruker]

Så først nå hvor lenge han hadde vært borte - det synes jeg absolutt er en overdrevet reaksjon av ham. Det blir jo en ekstra "straff" mot den andre parten som kanskje bekymrer seg for hvor han er, når han har tenkt å komme hjem osv, og sånt gjør det vanskeligere å ta opp ting neste gang fordi man frykter en reprise. Han bør skjerpe seg.

[AnonymBruker]

Jeg forlater også situasjonen dersom jeg blir skikkelig sint. Går meg en lang tur uansett tid på døgnet. Det er da bedre enn å stå i en krangel som ikke vil løse seg der og da pga følelser. Du var jo hjemme med ungene så jeg ser ikke problemet. Praten kan tas når situasjonen har roet seg sånn at det faktisk blir en konstruktiv prat.

[Gjest Gjest]

Kjenner jeg blir sinna på måten samboeren din oppfører seg på. Gamle minner fra et forhold jeg hadde en gang strømmer på, og det får irritasjonen til å blusse opp.

Min eks holdt nemlig også på på den måten. Hver gang jeg forsøkte å ta opp ulike problemer med ham, endte det med at han fikk raseriutbrudd, og han tok jakka og stakk. Han kunne bli borte i flere dager. Og hjemme satt jeg igjen alene med problemene, mens han satt et annet sted og sløvet foran tv'n. Slik holdt han på gang på gang, til jeg ble et psykisk vrak. Forholdet tok heldivis slutt, og det er jeg glad for, ellers hadde jeg vel blitt helt ødelagt.

Fy faen, så feigt det er å bare stikke fra alle problemene hjemme! At han er stressa, er ingen unnskyldning for å stikke av på den måten! Du er vel stressa du også, ts? Å dra, og ikke komme tilbake før langt på natt, er ikke akseptabelt. Det er utrolig feigt, og det viser at han ikke tar ansvar i forholdet. Du skal ikke finne deg i en så umoden oppførsel. Hva gjør han egentlig ute så sent? Er jo ikke usannsynlig at han er utro heller.

[AnonymBruker]

Jeg forlater også situasjonen dersom jeg blir skikkelig sint. Går meg en lang tur uansett tid på døgnet. Det er da bedre enn å stå i en krangel som ikke vil løse seg der og da pga følelser. Du var jo hjemme med ungene så jeg ser ikke problemet. Praten kan tas når situasjonen har roet seg sånn at det faktisk blir en konstruktiv prat.

Jeg synes det er greit å gå en tur e.l, det hender jeg gjør det selv, men jeg hadde reagert veldig hvis samboeren min hadde dratt på fylla og ikke kommet hjem før neste dag etter en krangel... han får absolutt "lov til" å dra på byen, men da er det gjerne avtalt eller vi er i det minste venner når han eller jeg drar ut.

[Wildy]

At man går ut av en låst situasjon, helt greit. At man drar på fylla og lar samboer sitte hjemme alene med barna, ikke greit!

Å kjefte og rase når ting blir tatt opp er heller ikke greit; i ett hvert forhold vil det fra tid til annen være nødvendig å snakke om vanskelig ting, og kanskje spesielt mens man har små barn som krever sitt av begge foreldrene.

Min eks gjorde noe av det samme, men ble gjerne borte hele helgen. Det eneste han oppnådde med det var at jeg oppdaget jo at det gikk faktisk helt greit uten ham, jeg og ungene klarte oss allikevel helt fint.

[Antoinette]

Enig med de andre her som sier at han høres stresset ut. Men oppførselen hans er ikke ok. En far reiser ikke bare på samme måte som man gjør etter en krangel med kjæresten uten barn med i bildet.

Jeg tror dere må tilbake i parterapi, hvis ikke kan dette gå helt galt. Barn bør ikke bo sammen med noen som kjefter og skriker.

[AnonymBruker]

Kjenner jeg blir sinna på måten samboeren din oppfører seg på. Gamle minner fra et forhold jeg hadde en gang strømmer på, og det får irritasjonen til å blusse opp.

Min eks holdt nemlig også på på den måten. Hver gang jeg forsøkte å ta opp ulike problemer med ham, endte det med at han fikk raseriutbrudd, og han tok jakka og stakk. Han kunne bli borte i flere dager. Og hjemme satt jeg igjen alene med problemene, mens han satt et annet sted og sløvet foran tv'n. Slik holdt han på gang på gang, til jeg ble et psykisk vrak. Forholdet tok heldivis slutt, og det er jeg glad for, ellers hadde jeg vel blitt helt ødelagt.

Fy faen, så feigt det er å bare stikke fra alle problemene hjemme! At han er stressa, er ingen unnskyldning for å stikke av på den måten! Du er vel stressa du også, ts? Å dra, og ikke komme tilbake før langt på natt, er ikke akseptabelt. Det er utrolig feigt, og det viser at han ikke tar ansvar i forholdet. Du skal ikke finne deg i en så umoden oppførsel. Hva gjør han egentlig ute så sent? Er jo ikke usannsynlig at han er utro heller.

Ts her.

Den psykise delen stemmer bra. . Jeg er mye plaget av uro og det er hardt å være oppegående og tålmodig helt frem til barna har lagt seg. Merker at jeg har mageknip og kald /ekkel følelse i magen når han bare drar. Om han er utro? Nei tror ikke det, men magefølelsen min sier meg at når han føler seg urettferdig behandlet så skal det ikke mange støttende ord fra noen andre før han ser en annen vei.Det føles ikke bra og kommer av usikkerheten min..Er bare lei og trist. Blir så sint i etterkant når jeg tenker over det og at jeg ikke har noe å stille opp med. Ikke noen konsekvenser for han i det hele tatt som betyr noe.At han sover alene..ikke noe problem, at jeg drar vekk noen dager ...bare deilig...at jeg ikke orker mer..ja det er det vel bare å flytte da?

Sånn blir han på dårlige dager. Det spiser meg opp