Det tar flere år før en stefamilie går seg til, men så blir det bra..

[Gjest Gjest]

Leste såvidt et annet innlegg her i forumet om ei som ønsker stebarnet langt vekk, tråden var så lang at jeg hoppet over svarene.

Men hvis du som skrev hovedinnlegget i den tråden, leser dette, vil jeg bare muntre deg opp litt:) Jeg var i samme situasjon som deg for noen år siden, det spisset seg til da vi fikk vårt første felles-barn, jeg var overnervøs førstegangsmor (slik det er normalt og lov å være), og det var nok ikke så enkelt å være det lille store stebarnet mitt da... Det er 6 år siden nå, og vi har fått et par barn til siden da, og tiden har leget alle sår! Det har gått seg gradvis og fint til for oss alle, helt av seg selv. Jeg har blitt mer avslappet og generøs. Stebarnet har blitt eldre, er ressurssterk, positiv, veltilpasset, flink å hjelpe til. Da jeg så hvor glad eldstebarnet ble i sine yngre søsken, kjente jeg at jeg selv ble glad i eldsten og. Men det har altså tatt flere år å komme hit. Kast ikke bort tiden på å bekymre deg over negative følelser omkring stebarnet, de vil blekne etterhvert som dere blir bedre kjent og det blir plass til positive følelser også. Det finnes masse gode råd om hvordan ny-familien skal fungere best mulig, men når man er gravid og nybakt førstegangsmor, er det nok mest instinktene som gjelder. Jeg tror at når man får egen erfaring med å være mamma, så vil det positivt smitte over på stebarna også. Man føler annerledes etter selv å ha fått barn.

[AnonymBruker]

Dette var et godt innlegg! Jeg satt også og spekulerte på hva jeg kunne si, og eventuelt hvordan. Vi er seks personer i vår husstand, og to av barna er mine stebarn. Men jeg må innrømme at det ene stebarnet tok det meg lang tid å like, og fremdeles er det dette barnet jeg "sliter" mest med å like. Men jeg jobber med det, hver bidige dag! Jeg vet at hun har en ballast med skilte foreldre, at hun har opplevd ting i livet sitt som kan gjøre det vanskelig av og til, og det er min plikt som voksen å ikke gjøre det enda vanskeligere for henne.

[AnonymBruker]

Kjempefint inlegg!

Jeg har og lest den tråden om hun som ønsket stebarnet langt, langt og altfor langt vekk. Og jeg kjenner meg igjen i mye av det hun sier.. Men alikevel så ønsker jeg såklart ikke stebarnet vekk.. Men det ER vanskelig. Har ikke barn selv, og har heller ikke "peiling" på barn.. Jeg sliter med å forstå at man som forelder klarer å se utelukkende positive ting med barnet sitt (for all del: Jeg ser masse flotte ting med stebarnet mitt, men jeg ser også negative sider).

Ha forstått at man som forelder får denne gaven, at man ikke ser det negative. Og da vil jo alt gå mye bedre og man elsker barnet av hele sitt hjerte uansett. Tror aldri jeg kan klare å få den følelsen for mitt stebarn uansett hvor vakkert og søtt det er

Ble veldig glad for å lese innlegget ditt. Føler selv at det her går bedre og bedre for hver eneste uke barnet er hos oss

[Gjest Gjest]

Jeg ble skremt av det innlegget! Og sjeleglad for at det ikke var mine barn hun snakket om! Hadde jeg vært moren og visst at stemoren følte dette, ville jeg aldri sendt barnet dit mens hun var tilstede.

Først og fremst fordi barn fortjener bedre. Men også må jeg innrømme at denne damen ville jeg ikke engang stolt på at gjorde det beste for barnet mitt i visse situasjoner, eller passet ordentlig på barnet. Jeg hadde faktisk også fått en snikende syk tanke om at hun faktisk ville barnet vondt. Hun sa jo faktisk rett ut at hun egentlig ikke ville ha sørget om barnet døde eller forsvant...

Er det mulig? Og slike folk går fritt omkring...

[Gjest Amonym]

Det kan faktisk være mine barn det var snakk om, og det er en hels grusom følelse å sitte med. Jeg kvir meg hver gang jeg skal levere barna til far og hans "nye" familie.

Barna liker seg ikke, og foskjellsbehandlingen blir tydligere og tydligere. Jeg har i disse årene prøvd å gitt det tid, prøvd å snakke positivt om far og familien der. Jeg har sett barna få forhåpninger ang ting som skal skje hos far, for å se at det blir utsatt til neste helg da de er hos meg. Kommentarer om mindreverd osv er dagligdags, og har blitt tatt opp med far og samboer, for at det ikke skal gjenta seg. Resultat....Har fått kommentarer fra personer ang tydlig forskjellsbehandling, kjefting uten grunn osv. Far sier hun er så snill atte. Barna sier noe annet. Hun er helt annerledes når han er tilstede.

Har det ikke greitt jeg heller da...Og føler meg maktesløs.

[Frk.Tabitha]

Hvor lang tid har det tatt for andre her?

Endret 20. februar 2011 av Frk.Tabitha

[Gjest Gjest]

Jeg ble skremt av det innlegget! Og sjeleglad for at det ikke var mine barn hun snakket om! Hadde jeg vært moren og visst at stemoren følte dette, ville jeg aldri sendt barnet dit mens hun var tilstede.

Først og fremst fordi barn fortjener bedre. Men også må jeg innrømme at denne damen ville jeg ikke engang stolt på at gjorde det beste for barnet mitt i visse situasjoner, eller passet ordentlig på barnet. Jeg hadde faktisk også fått en snikende syk tanke om at hun faktisk ville barnet vondt. Hun sa jo faktisk rett ut at hun egentlig ikke ville ha sørget om barnet døde eller forsvant...

Er det mulig? Og slike folk går fritt omkring...

Når folk har selvinnsikt og evne til å sette ord på egne negative følelser, vitner det jo om at de nettopp tar ansvar for situasjonen. Jeg er ikke redd for de som åpent innrømmer at de er sjalu eller har problemer med å akseptere og venne seg til ny partners barn. De er på vei de, mot en løsning. Det er mye verre med de som skjuler og skyver unna teppet, og fortviler i det skjulte. De har det sannsynligvis mye verre med seg selv også, all skamfølelsen, utilstrekkelighetsfølelsen.

Ærlighet varer lengst, ingen er 100% alle dager, ny-familien er en utfordring for alle som inngår i den, samarbeid, åpenhet, kommunikasjon og trygghet, og ansvarsfølelse for hverandre er en forutsetning. Voksne som tar ansvar for barn er nødvendig. Ansvar starter med selvinnsikt!! Både foreldre og steforeldre må lære seg å se sin egen rolle i forhold til barnet. Kjærligheten vokser der den får lov til å vokse:)

[AnonymBruker]

Hvor lang tid har det tatt for andre her?

Etter 6 år ga jeg opp og flyttet, så alles lykkes dessverre ikke.

[Gjest stemamma]

Jeg har opplevd det å bli stemor helt annerledes

Har fra første stund likt stebarna mine kjempegodt og gleder meg alltid til uka de er hos oss.

Er bare blitt mer og mer glad i dem, og synes det er fantastisk å være sammen med dem! De er verdens nydeligste og jeg er skikkelig stolt over å få være stemoren deres!

Den uka når barna er hos oss er uten tvil den beste. Savner dem masse når de er hos mora, og det føles tomt og rart i huset de første dagene vi er alene...

Jeg synes rett og slett det er helt fantastisk å være stemor!!!

Skrev egentlig dette innlegget fordi jeg synes det er mest sutring og klaging fra stemørdre på KG, men det finnes stemødre som virkelig trives i rollen sin og som er veldig, veldig glad i stebarna sine