Har du søsken ingen snakker om, og aldri truffet?

[AnonymBruker]

Alle familier har en mørk flekk som vil skjules, sies det.

Har du noen gang fått vite via omveier at du kan ha søsken andre plasser? Og hvor bor de i forhold til deg?

Jeg bor i midtnorge, og tror jeg kan ha en halvsøster eller bror på Rykkin. Eller født der. Personen er vel ca 20 år.

Har mistanke om at jeg kan ha noen halvsøsken her jeg bor også. Kan være litt rart å tenke på. Bor på en liten plass, og det hender jeg ser de personene på kafe, legekontor osv.

Jeg vet at de ikke vet noe om dette..

[Gjest CJ]

Jeg vet jeg har halvsøsken. Har aldri truffet dem og kommer antakelig aldri til å treffe dem heller. Min biologiske far ville ikke ha noe med verken min mor eller meg å gjøre. Han bare stakk av. Jeg har aldri truffet han, kunne tatt kontakt fordi jeg vet hva han heter og hvor han bor, men det har jeg ingen interesse av. Har aldri betraktet verken han eller barna hans som har noe med meg å gjøre. Elsker min far, altså han som min mor etterhvert giftet seg med. Det var han som lærte meg å sykle, var med på min første skoledag, var urolig for meg når jeg begynte å interessere meg for gutter, øvelseskjørte med meg, ble morfar da jeg fikk mitt første barn osv.

Har aldri forstått det styret med at "blod er tykkere enn vann". Familie er de man vokser opp med, ikke en sæddonor som stakk av.

[Pimp]

nei, det har jeg ikke, men jeg skulle ønske jeg hadde flere søsken. Stesøskene til mannen min oppdaget for 5 år siden at de hadde en bror (alle sammen er over 40)

[Timseh]

Ja, fikk vite da jeg var 10 ca at jeg har en halvsøster (som er min far sin), og i juletider fikk jeg vite at min ekte bror ikke er den førstefødte sønn. Min far har visst nemlig født en sønn før der igjen. Han er i slutten av 20-årene. Fikk et realt sjokk når jeg fikk vite det!! Aldri møtt min halvsøster eller halvbror. Fy skamme min far! Stukket av fra disse damene som har fått unger med han (inkludert min mor!) og nå har jeg en halvsøster på snart 1 år som også er min far sin (som jeg har møtt).

[AnonymBruker]

Jeg vet jeg har halvsøsken. Har aldri truffet dem og kommer antakelig aldri til å treffe dem heller. Min biologiske far ville ikke ha noe med verken min mor eller meg å gjøre. Han bare stakk av. Jeg har aldri truffet han, kunne tatt kontakt fordi jeg vet hva han heter og hvor han bor, men det har jeg ingen interesse av. Har aldri betraktet verken han eller barna hans som har noe med meg å gjøre. Elsker min far, altså han som min mor etterhvert giftet seg med. Det var han som lærte meg å sykle, var med på min første skoledag, var urolig for meg når jeg begynte å interessere meg for gutter, øvelseskjørte med meg, ble morfar da jeg fikk mitt første barn osv.

Har aldri forstått det styret med at "blod er tykkere enn vann". Familie er de man vokser opp med, ikke en sæddonor som stakk av.

Min mann fikk høre som en eldre halvbror for litt over ett år siden. Han og hans søsken har aldri visst noe om dette før, og de er mellom 30 og 40. Min svigerfar vil ikke ha noe med dette barnet, selv om de har såvidt truffet hverandre, og min mann og hans søsken har samme innstilling.

Jeg som delvis utenforstående kan ikke skjønne den tankegangen. Min mann har en bror og et onkelbarn, mine barn en onkel og et søskenbarn et annet sted i Norge. Jeg synes mine barn har krav på å vite dette, og vil nok fortelle det til dem når de blir myndige om et par år.

Synes du det blir feil? Hva om du hadde blitt kontaktet, hvordan ville du reagert?

[la Flaca]

Har halvsøsken som er ca 25 år eldre enn meg, som har barn som er like gamle som meg og helsøstra mi.

Vi var en del sammen med dem da vi var bittesmå, har sett oss sammen på bilder i ettertid. Men så ble det tydeligvis slutt på kontakten. Til vi begynte på samme skole som barne deres, og disse ropte "tante" etter oss, uten at vi forsto hvorfor. Ble veldig overrasket da vi gikk hjem og spurte, og det viste seg at de faktisk var (halv)tantebarna våre. Har mye kontakt med halvsøsken og deres familier nå.

[la Flaca]

Jeg som delvis utenforstående kan ikke skjønne den tankegangen. Min mann har en bror og et onkelbarn, mine barn en onkel og et søskenbarn et annet sted i Norge. Jeg synes mine barn har krav på å vite dette, og vil nok fortelle det til dem når de blir myndige om et par år.

Hvorfor vil du vente til de blir myndige?

[AnonymBruker]

Hvorfor vil du vente til de blir myndige?

Siden verken far eller bestefar ønsker å ha noe snakk om eller kontakt med bror/sønn så tenkte jeg det var greit å vente ut ungene bli "voksne" og kan ta egne valg for hvorvidt de ønsker kontakt. Men jeg er mottagelig for innspill

[Gjest CJ]

Min mann fikk høre som en eldre halvbror for litt over ett år siden. Han og hans søsken har aldri visst noe om dette før, og de er mellom 30 og 40. Min svigerfar vil ikke ha noe med dette barnet, selv om de har såvidt truffet hverandre, og min mann og hans søsken har samme innstilling.

Jeg som delvis utenforstående kan ikke skjønne den tankegangen. Min mann har en bror og et onkelbarn, mine barn en onkel og et søskenbarn et annet sted i Norge. Jeg synes mine barn har krav på å vite dette, og vil nok fortelle det til dem når de blir myndige om et par år.

Synes du det blir feil? Hva om du hadde blitt kontaktet, hvordan ville du reagert?

I min verden er familie de man vokser opp med og som er glade i deg, blodsbånd eller ikke. Min biologiske far valgte å stikke av fra min mor og meg. Han har i alle år vist om meg og han kunne tatt kontakt om han ville. Da jeg var mindre ventet jeg litt på det: kanskje når jeg ble konfirmert? Kanskje når jeg ble 18 år? Men det skjeddde aldri.

Nå er jeg over 40 år og han har ennå ikke vist noe interesse for meg. Jeg vet hvor han bor, jeg vet han er i livet og at han har familie. Tror ikke jeg ville truffet han om han tok kontakt. Jeg har min familie, jeg har min far, mine søsken og mine besteforeldre. Trenger ikke en mann som forlot meg for nesten et halvt århundre siden.

[Tears.of.the.Sun]

Ja, fikk vite da jeg var 10 ca at jeg har en halvsøster (som er min far sin), og i juletider fikk jeg vite at min ekte bror ikke er den førstefødte sønn. Min far har visst nemlig født en sønn før der igjen. Han er i slutten av 20-årene. Fikk et realt sjokk når jeg fikk vite det!! Aldri møtt min halvsøster eller halvbror. Fy skamme min far! Stukket av fra disse damene som har fått unger med han (inkludert min mor!) og nå har jeg en halvsøster på snart 1 år som også er min far sin (som jeg har møtt).

Wow, den er uvanlig!

Jeg har ikke søsken jeg ikke har møtt, men har et par søskenbarn og andre familiemedlemmer. Det er ikke noe jeg tenker over, men kunne vært morro å møtt dem en gang i tiden.

[kamela]

Jeg har en halvbror som er noen år eldre enn meg. Har truffet han en 4-5 ganger, men det er snart 30 år siden. Vet hva han heter og hvordan han ser ut (Facebook ). Tror ikke jeg har noe behov for kontakt nå.

[AnonymBruker]

Har en halvbror som er død og en halvsøster. Så søsteren min sist i halvbror sin begravelse.

[Sulosi]

Jeg har en bror som døde før jeg ble født. Er på grava av og til men foreldrene mine snakker aldri om han så jeg vet fint lite.

[AnonymBruker]

Min mann fikk høre som en eldre halvbror for litt over ett år siden. Han og hans søsken har aldri visst noe om dette før, og de er mellom 30 og 40. Min svigerfar vil ikke ha noe med dette barnet, selv om de har såvidt truffet hverandre, og min mann og hans søsken har samme innstilling.

Jeg som delvis utenforstående kan ikke skjønne den tankegangen. Min mann har en bror og et onkelbarn, mine barn en onkel og et søskenbarn et annet sted i Norge. Jeg synes mine barn har krav på å vite dette, og vil nok fortelle det til dem når de blir myndige om et par år.

Synes du det blir feil? Hva om du hadde blitt kontaktet, hvordan ville du reagert?

Jeg forstår heller ikke at noen ikke ønsker å treffe sin egen unge. Greit at man ikke kan fordra barnets andre forelder, men det er jo ikke barnets feil. Barnet kan jo være helt ulikt fra det, og bare være likt deg, både i væremåte og utseende. Jeg hadde blitt gal.

[AnonymBruker]

Ja, det har jeg, men kjenner ikke noe savn etter å ha kontakt med han. Vet ikke hva han heter eller hvor han bor. Tenker sjeldent på han, men lurer jo innimellom på hvordan han er. Hvem han likner på osv.

[AnonymBruker]

Jeg sitter på den andre siden her. Det er jeg som er den ukjente i søskenflokken, som ingen vet av. Jeg får heller ikke lov til å "stå" frem for familien.

Og til de av dere som påstår at dere ikke har søsken. Det er mye dere ikke vet! Men jeg skjønner dere. Det er ingen som går rundt og tror at deres egne foreldre har satt bort et barn.

[Gjest Naxos70]

jeg har to halvsøsken som jeg ikke har truffet, en yngre bror og en yngre søster. Jeg vet hvem faren min er men har aldri pratet med han. Men jeg har hatt litt kontakt med hans bror og frue. Jeg har nå ei datter på tolv og jeg tenker av og til at hun faktisk har en tante og en onkel der ute. Og at de har en niese. De har ikke barn enda, men jeg kunne godt tenkt meg å bli tante for de. Jeg tror neppe jeg tar kontakt med de, men man skal aldri si aldri.

[AnAngel]

Jeg fikk vite ved en forsnakkelse at jeg har et halvsøsken som er rundt 40 år (selv er jeg 42). Barnet var min fars, han var utro med en av byens "løse fugler" (har jeg blitt fortalt), barnet ble adoptert bort. Jeg fikk sjokk da jeg fikk vite det (ca 10 år siden). Nå er både min far og min helsøster døde, og jeg har ingen søsken igjen. Har nå blitt opptatt av dette, og ville så gjerne funnet ut om mitt søsken! Dessverre vet jeg ikke hva mor til barnet het, heller ikke hvor barnet ble adoptert bort.

Noen som vet om det er mulig å finne ut mer? Vet ikke når barnet ble født, har kun min fars navn....

[AnonymBruker]

Jeg vet jeg har halvsøsken. Har aldri truffet dem og kommer antakelig aldri til å treffe dem heller. Min biologiske far ville ikke ha noe med verken min mor eller meg å gjøre. Han bare stakk av. Jeg har aldri truffet han, kunne tatt kontakt fordi jeg vet hva han heter og hvor han bor, men det har jeg ingen interesse av. Har aldri betraktet verken han eller barna hans som har noe med meg å gjøre. Elsker min far, altså han som min mor etterhvert giftet seg med. Det var han som lærte meg å sykle, var med på min første skoledag, var urolig for meg når jeg begynte å interessere meg for gutter, øvelseskjørte med meg, ble morfar da jeg fikk mitt første barn osv.

Har aldri forstått det styret med at "blod er tykkere enn vann". Familie er de man vokser opp med, ikke en sæddonor som stakk av.

En venninne av meg er i samme situasjon, bortsett fra at hun aldri har hatt en stefar. Det er noe å tenke på at du har biologisk arv fra ham. Hvilke sykdommer osv er vanlige i hans familie? Jeg synes også det er et poeng at du faktisk har krav på arv etter ham også, den dagen han dør. Han oppførte seg ikke fint, men han har plikt til å forsørge avkommet sitt, som alle andre her i verden.

[AnonymBruker]

Jeg sitter på den andre siden her. Det er jeg som er den ukjente i søskenflokken, som ingen vet av. Jeg får heller ikke lov til å "stå" frem for familien.

Og til de av dere som påstår at dere ikke har søsken. Det er mye dere ikke vet! Men jeg skjønner dere. Det er ingen som går rundt og tror at deres egne foreldre har satt bort et barn.

Lov til? Jeg synes du skal tenke litt på hvem som bestemmer hva i ditt liv. Er det noen du "gir lov til" å bestemme at du ikke skal ha kontakt med familien din?? Jeg kjenner jeg blir sint på sånne ting! Det er ingen barn som er i veien eller til overs!