Svigermor

[Amorina]

Det er det evige temaet... svigermor.

Jeg har vært gift med hennes sønn i over 15 år, vi har barn sammen og er lykkelige. Problemet er at svigermor ikke viser respekt for meg i mitt hjem. Hun kommer på besøk her (flere dager i strekk), og forventer at vi skal gjøre ting slik som hun er vant med, slik hun ønsker. Om dette ikke skjer så setter hun opp en misfornøyd mine, og sure kommentarer og stikk hagler (som oftest mot meg).

Jeg innser at deler av problemet ligger i at jeg ikke fra starten av vårt forhold markerte meg. Jeg var forholdsvis ung da vi møttes, litt usikker, og veldig opptatt av å ha et godt forhold til min svigermor. Da hun startet med overkjøring, stygge og nedlatende kommentarer og hersketeknikker, så reagerte jeg med å se på meg selv. Jeg trodde at jeg sa eller gjorde ting som rettferdiggjorde hennes oppførsel mot meg. Jeg prøvde ved flere anledninger å ta opp tingene med min mann, men han så ikke problemet. Til tross for at jeg innerst inne visste at hun behandlet meg dårlig, så tillot jeg henne altså å tråkke på, såre og ydmyke meg.

* Hun har irettesatt og ydmyket meg foran mine venner

* I familieselskap har hun latterliggjort meg, og satt meg på plass uten noen som helst grunn

* Når hun kommer på besøk så starter hun med å vaske kjøkkenskaper, stoffsofaer osv, uten å spørre om jeg synes det er ok

* Om barna kommer til meg for å be om noe, så svarer hun før jeg får tenkt meg om

* Hun finner måter å kritisere utseendet mitt på - ofte på en fordekt måte som jeg ikke kan "ta" henne for

* Hun har direkte klandret meg for at sønnen hennes ikke bor i nærheten av henne, til tross for at han flyttet hit før vi møttes

Dette er noen eksempler på hennes oppførsel overfor meg, men det finnes uendelig mange flere. Noen ganske graverende, uten at jeg vil gå inn i detalj på tingene som er blitt sagt/ gjort...

Problemet er også at ingen (verken ektemann eller barn) noensinne har korrigert oppførselen hennes. Min mann var vant med hvordan hun regjerte og styrte før vi møttes, og alle lot henne fordi ingen ville ha konflikter. De bar over med henne, og unnskyldte med at "hun mener det ikke vondt"... Nå innser han endelig at oppførselen hennes ikke er riktig. Han forstår også at jeg i alle år har følt at han har valgt henne foran meg, siden han aldri har støttet meg når hun har behandlet meg dårlig.

Nå er det gått så langt at jeg ønsker minst mulig kontakt med henne. Det forstår og respekterer min mann, og vi er blitt enige om at han og våre barn skal besøke henne uten at jeg behøver å være med. Vår felles oppfatning er at hun mangler selvinnsikt og ydmykhet, og at det ikke vil nytte å prøve å snakke med henne...

Om noen har lignende erfaringer, synspunkter eller gode råd, så håper jeg dere vil svare i tråden her..

[Knitcat]

De fleste svigermødre har selv hatt en svigermor. Noen ganger kan det være en liten aha-opplevelse for dem å bli minnet om det.

Ellers er det kanskje litt synd å kutte kontakten innen dere (du og din mann) har forsøkt å prate ut med henne eller ev. skrive et brev. Hvordan kan hun forbedre seg hvis hun ikke vet at hun bør gjøre det?

Ellers må dere kanskje bare bli veldig strenge, når hun er på besøk og gi tilbakemeldinger med en gang hun ikke oppfører seg (akkurat som med barn). F.eks "her i huset prater vi ikke til hverandre på den måten", "dette er vårt hjem og vi gjør ting på vår måte. Du er gjest og kan ikke ta deg til rette på den måten", "kan du ikke si noe positivt er det mye bedre å holde kjeft" og videre i den dur.

[barnehagetanten]

Først og fremst vil jeg si at du er nå en tålmodig sjel som har funnet deg i dette i 15 år! Av med hatten for den: MEN jeg synes du skal endten si til henne hvordan du føler det, skrive et brev til henne el: ikke bare for hennes "skyld": men mest for din egen. Fint at mannen din endelig ser sin mors oppførsel: hva med at han ikke bare ser den, men også snakker med sin mor? Lykke med med en tilværelse hvor du får den respekten du burde hatt i allerede 15 år.

[Amorina]

Tusen takk for svar dere...

Jeg ser selvsagt argumentet om at svigermor burde få en sjanse til å rette opp atferden sin. Dette er i prinsippet det eneste rette når man har konflikter med noen, at de får muligheten til å forandre på det som ikke er bra. Det som gjør dette så mye vanskeligere for vår del, er at svigermor aldri tar selvkritikk på noe som helst. Hun kritiserer ofte andre familiemedlemmer og forhold, og det er alltid dem som ikke er henne nærmest som har skyld. Om min mann en sjelden gang motsier henne, så blir han enten møtt av en iskald skulder og "silent treatment" i flere timer, eller det kommer kommentarer som at "Du er ALLTID så sur mot meg", "Du er så kverulerende", "Ingen tenker på meg" osv. Alltid etterfulgt av et kroppspråk som forteller hvor grusomme alle er mot henne. Hun tar verken hint eller klar tale...

Når jeg skriver at ingen har korrigert hennes oppførsel, så mener jeg at ingen har satt seg ned og "tegnet" det for henne. Men min mann har ofte sagt i mot henne på ting som han selv reagerer på. Det fører aldri noe godt med seg, og det ender alltid med at hun forsøker å påføre oss andre dårlig samvittighet. Noen må straffes. MITT problem har jo vært at jeg føler at han har tillatt henne å behandle meg dårlig. Jeg er av den oppfatning at han som sønn har ansvaret for å snakke med henne, akkurat som jeg gir mine foreldre beskjed og støtter min mann, dersom de tråkker over hans grenser. Han har inntil nå ikke sett problemet, vært feig og latt være å ta tak i tingene. Jeg har bedt ham om å snakke med henne utallige ganger, han har sagt han skal gjøre det... Men når det har kommet til stykket, så har han feiget ut.

Nå har vi endelig klart å snakke ut oss i mellom, uten at det har endt med tårer og tenners gnissel. Og uten å legge føringer for hverandre så hadde vi begge den oppfatningen at det å forsøke å snakke med henne med all sannsynlighet ikke vil føre til noe positivt.

For å være ærlig, jeg har ingen som helst behov for kontakt med min svigermor mer... Til det har hun gjort meg for mye vondt, mye av det ting som aldri kan bortforklares. Det er gjort i den hensikt å såre/ramme/sette meg på plass. Jeg ønsker ikke å omgi meg med et menneske som ikke respekterer meg. Hun trenger ikke like meg, det er faktisk helt greit. Men når hun ikke respekterer meg og i tillegg gjør meg vondt, ja da må jeg ta hensyn til meg selv!

For oss så virker dette som den beste løsningen så langt. Henne og meg i samme hus fungerer ikke, og det påvirker i tillegg resten av familien. Barna våre reagerer også på henne, og det ene barnet vårt vil ikke at hun skal passe dem hvis vi drar bort. Det er IKKE et resultat av at jeg snakker stygt om henne, for det gjør jeg aldri mens ungene hører. Men de plukker opp stemninger, kroppsspråk og den holdningen hun har overfor spesielt meg. De reagerer også på hvordan hun er mot dem, hennes kontrollbehov. Jeg har ikke noe ønske om å frata barna sin farmor - de er glad i henne og hun er glad i dem. Jeg ønsker selvsagt også at min mann skal ha et forhold til sin mor, som han er veldig glad i. Om henne og jeg ikke må forholde oss så mye til hverandre, så forsvinner en del av spenningen. Da kan min mann forholde seg til henne uten å være mellommann mellom en kontrollerende svigermor og en svigerdatter som har fått mer enn nok...

Høres dette fornuftig ut, eller mener dere jeg er ute og kjøre?

[barnehagetanten]

Blod er tykkere enn vann og en velger sine venner, men ikke sin familie er det to fraser som heter. Du har ikke samme blod som henne og ei heller valgt henne som venn: det er mannen din du har valgt og da "fulgte hun med"...

Synes du virker som en reflektert og gjennomtenkt person: og hvorfor bruke tid på mennesker som tapper deg for energi? Kos deg med litt fritid du når mann og barn besøker svigermor/farmor du.

[Gjest mille]

Først og fremst så er jeg lei meg for at du har det så vanskelig..

Men jeg vet ikke helt om at det vil lette på stemningen om du slutter å dra til svigers, men at din mann og ungene drar.

Hva om du bare biter i det sure eplet og prøver å bli med, og at det er opp til din mann å rolig og kontrollert/rettferdig forsvare deg mot din mor om hun er urimelig, at dere alltid er sammen slik at du slipper å være alene med svigermor.

Om hun hakker på deg, le av det. Vis at det ikke påvirker og få gjerne andre også til å le og ta lett på det, slik at ikke barna blir lei seg av at du blir lei deg..

ELLER, du utelukker henne fra livet ditt fra nå av da. Det er så kalrt ditt valg, men som sagt så tror jeg ikke det vil bli lettere da.

[Amorina]

Så herlig å få andres synspunkter på dette, mennesker som er nøytrale. Har selvsagt snakket med nære venninner om dette, men de er jo ikke direkte nøytrale... Så takk igjen, for at dere tar dere tid, og engasjerer dere!

@ barnehagetanten; Hehe.. du skriver akkurat det som jeg tenker! HAN vil alltid være hennes sønn. Uansett hvor mye han vil bakke meg opp, eller ta opp ting med henne på våre felles vegne, så vil hun automatisk tolke dette som at det er JEG som er problemet. Så da nyter jeg heller tilværelsen alene noen dager/ uker i løpet av året, der jeg kan pleie meg selv og tilbringe tid med mennesker som gir meg energi.

@ mille; Setter pris på at du deler tankene dine. Du vet, hadde dette vært noen år siden, så hadde fremgangsmåten du foreslår vært genial! Det som er så trist, er at det har gått så altfor langt. Det knyter seg i magen min når samvær med svigermor står for dør, for jeg vet at det blir stygt. Jeg vet bare aldri nøyaktig når, eller hvordan. Jeg skulle ønske man kunne skru tilbake tiden, og at jeg kunne få mulighet på nytt til å lære svigermor hvor mine grenser går. Men det kan jeg ikke... Noe er gått i stykker inni meg i forhold til henne, jeg har mistet respekten for henne også. Nå føler jeg at det beste jeg kan gjøre er å holde en viss avstand slik at min mann og våre barn har mulighet til å ha et godt forhold til henne. Hun er viktig for meg i den forstand, men for min egen del så må jeg (i det minste for en periode) holde en viss avstand. Jeg har gått på kompromiss med selv altfor lenge til fordel for husfreden. Men kanskje litt avstand gir meg litt fred, og styrke til å prøve på nytt..?

[Gjest mille]

Hei du

Kansje du trenger en pause ja, men det du kan gjøre er å allerede NÅ bygge deg opp igjen. Se for deg at du bygger opp det som er ødelagt inne i deg ved å si gode ting til deg selv som;

Det spiller ingen rolle hva svigermor synes om meg, fordi JEG vet at jeg er en god person. (si det gjerne inne i deg 5 ganger)

Og

Jeg bryr meg ikke hva hun sier (si det inne i deg 20 ganger

og

Jeg blir sterkere for hver gang jeg snakker med svigermor (si det inne i deg 20 ganger

og

Uansett hva svigermor sier så viser jeg at jeg er en person som er verdifull og trygg på meg selv,. (20 ganger)

Bygg deg opp med gode ord. Du vil bli overrasket hvor mye det vil hjelp deg!

@ mille; Setter pris på at du deler tankene dine. Du vet, hadde dette vært noen år siden, så hadde fremgangsmåten du foreslår vært genial! Det som er så trist, er at det har gått så altfor langt. Det knyter seg i magen min når samvær med svigermor står for dør, for jeg vet at det blir stygt. Jeg vet bare aldri nøyaktig når, eller hvordan. Jeg skulle ønske man kunne skru tilbake tiden, og at jeg kunne få mulighet på nytt til å lære svigermor hvor mine grenser går. Men det kan jeg ikke... Noe er gått i stykker inni meg i forhold til henne, jeg har mistet respekten for henne også. Nå føler jeg at det beste jeg kan gjøre er å holde en viss avstand slik at min mann og våre barn har mulighet til å ha et godt forhold til henne. Hun er viktig for meg i den forstand, men for min egen del så må jeg (i det minste for en periode) holde en viss avstand. Jeg har gått på kompromiss med selv altfor lenge til fordel for husfreden. Men kanskje litt avstand gir meg litt fred, og styrke til å prøve på nytt..?

[Gjest mille]

Og en til: Si uansett hva HUN sier om meg så overlever jeg. Hva er det verste som kan skje?

[Amorina]

Det er gode råd du kommer med Mille...

Jeg skjønner hvor du vil hen. Vi møter fra tid til annen mennesker som min svigermor, eller utfordringer i livet vårt som er vanskelige å takle. Som oftest er det beste alternativet å se på hvordan man takler situajonen eller personen, og fokusere på det. Sjelden kan man forandre andre mennesker, man må se på seg selv og hvordan man takler diverse utfordringer.

Forholdet mitt til svigermor er gjennomsyret av negativitet. Hun suger energi ut av meg, og det er gått så langt at jeg ikke ØNSKER å legge mer energi i å prøve å få dette til å fungere. Jeg er lei av å anstrenge meg, lei av å "gå gjennom ild og vann" for at alle på død og liv skal være sammen. Vi ER ikke en lykkelig storfamilie, og vi har laaangt igjen dit - om vi noensinne kommer dit! Akkurat nå så tillater jeg faktisk meg selv å sette meg på bakbeina, med henda i kors og si; Nei! Jeg vil ikke!!! Så kan det godt være at noen synes at dette er barnslig av meg, eller at svigermor fortjener at jeg prøver. Men jeg har prøvd i 15 år jeg! Jeg har satt meg selv til side, sett på meg selv i stedet for å fokusere på henne. Men nå er det nok. Faktisk!

Flere terapeuter/ psykologer/ rådgivere sier at det noen ganger faktisk er nødvendig å skape avstand, om ikke annet, så frem til... I en artikkel av Jesper Juul som omhandler svigermorproblemer, skriver han bl. a:

"Må dele seg

Det betyr ikke at han skal velge bort sin mor og aldri se henne igjen. Men han må plassere sin lojalitet der den hører hjemme, hos samboeren. Først når hun føler seg helt sikker på hvor hun har ham, kan hun eventuelt lære å beskytte sine grenser og være sammen med sin svigermor uten å føle seg krenket. Inntil det skjer, kan han bli nødt til å være sammen med sin mor alene når han har lyst til å se henne eller hun har bruk for ham. På denne måten kan datteren også fortsette å ha en farmor som hun kan bygge opp sitt eget personlige forhold til.

Jeg går ut fra at både mannen og datteren er glad i moren/farmoren. Det gjør situasjonen deres annerledes enn samboerens. Hun og svigermoren kan eventuelt bygge opp et godt forhold til hverandre, men det kan ta lang tid eller vise seg å være umulig. Så lenge svigermor ikke har sans for sin svigerdatters grenser og følelser, er det i hvert fall ikke mulig."

Det oppsummerer ganske bra hvordan jeg føler det. Om det er umodent eller urettferdig overfor svigermor, så driiter jeg i det! "Pardon my french"...

Jeg synes forøvrig at andres synspunkter på dette er interessant, og jeg håper at flere vil komme med innspill.

Endret 6. februar 2011 av Amorina

[Amorina]

Og en til: Si uansett hva HUN sier om meg så overlever jeg. Hva er det verste som kan skje?

Forresten Mille, for å svare på spørsmålet ditt; Det verste som kan skje er at jeg mislykkes i de rådene du gir meg, og at svigermor og mitt sitt forhold ødelegger for min mann og mine barns forhold til henne. Slik det er nå, så er det ikke sunt for noen å stå mellom oss, eller være i nærheten...

[Gjest mille]

Forresten Mille, for å svare på spørsmålet ditt; Det verste som kan skje er at jeg mislykkes i de rådene du gir meg, og at svigermor og mitt sitt forhold ødelegger for min mann og mine barns forhold til henne. Slik det er nå, så er det ikke sunt for noen å stå mellom oss, eller være i nærheten...

Forstår forstår,

Men det jeg vil frem til er ikke at du skal gå inn i ilden, jeg vil at du skal bygge deg opp ved å si gode styrkende ting til deg selv frem til at du TROR på det

Jeg forstår godt at du ikke vil reise til dragens hule og sitte der og smile mens hun puster ild på deg-

Og om det noen gang skulle skje at dere havner i samme rom igjen, så har du den tryggheten med at du kan le av tullet hun kommer med, samt at din samboer MÅ forsvare deg alltid og stå ved din side.

[Havbris]

Jeg skjønner godt hva du skriver om TS - og jeg synes du har gjort kloke valg. Jeg hadde også mange år med et anstrengt forhold til min svigermor - selv om hun ikke er i nærheten av det atferdsmønsteret som din svigermor har. Nå har jeg et helt greit forhold til henne - etter å ha vært gift i 20 år. Jeg har godtatt at vi er forskjellige mennesketyper - og at min mann alltid vil være "gutten hennes". Sannsynligvis er du en konkurrerende skikkelse i hennes liv.

Å tro at svigermoren din skal kunne endre seg - er et dødfødt prosjekt tror jeg. Det vil kun bli storm og mer problemer ved å ta opp dette med henne. Det eneste du kan gjøre er selv å regulere avstand og mengde kontakt, slik du gjør.

Endret 6. februar 2011 av Havbris

[Amorina]

Forstår forstår,

Men det jeg vil frem til er ikke at du skal gå inn i ilden, jeg vil at du skal bygge deg opp ved å si gode styrkende ting til deg selv frem til at du TROR på det

Jeg forstår godt at du ikke vil reise til dragens hule og sitte der og smile mens hun puster ild på deg-

Og om det noen gang skulle skje at dere havner i samme rom igjen, så har du den tryggheten med at du kan le av tullet hun kommer med, samt at din samboer MÅ forsvare deg alltid og stå ved din side.

Hehe, nei i dragens hule vil jeg ikke med det første. Ikke for det, det er faktisk lettere å dra til dragens hule. Det går bedre der fordi jeg respekterer at hun er den som styrer der. At dragen kommer hit i min hule, det byr på større utfordringer gitt, av åpenbare årsaker.

Ellers så skal jeg ta i mot rådet ditt om å bruke energien min på meg selv, og min indre dialog. Nå kan jeg fokusere på hva jeg sier til meg selv, uten å bli forstyrret av svigermors evinnelige hakking, manipulering og nedsettende kommentarer.

[Amorina]

Jeg skjønner godt hva du skriver om TS - og jeg synes du har gjort kloke valg. Jeg hadde også mange år med et anstrengt forhold til min svigermor - selv om hun ikke er i nærheten av det atferdsmønsteret som din svigermor har. Nå har jeg et helt greit forhold til henne - etter å ha vært gift i 20 år. Jeg har godtatt at vi er forskjellige mennesketyper - og at min mann alltid vil være "gutten hennes". Sannsynligvis er du en konkurrerende skikkelse i hennes liv.

Å tro at svigermoren din skal kunne endre seg - er et dødfødt prosjekt tror jeg. Det vil kun bli storm og mer problemer ved å ta opp dette med henne. Det eneste du kan gjøre er selv å regulere avstand og mengde kontakt, slik du gjør.

Tusen takk, Havbris. Glad for at du har funnet en måte å fungere sammen med din svigermor. Skulle ønske at det samme var tilfellet for min del. Jeg har prøvd oppi det hele å holde hodet kaldt, gi svigermor en sjanse og ikke være overfølsom. Men i noen forhold så kommer det til et punkt der man må innse at alt ikke beror på misforståelser. Alt kan ikke forklares med at det var velmente råd og kun tankeløshet. Noen mennesker er bare så nære seg selv at de ikke evner å se at de sårer andre. Deres meninger og velbehag er det som kommer først. Dessverre.

Min mann og jeg er av samme oppfatning som deg - hun kommer ikke til å forandre seg. En konfrontasjon vil antakeligvis gjøre forholdet mellom henne og hennes sønn verre. Jeg anerkjenner min manns behov for sin mor, og at han ønsker kontakt. Mine barn fortjener en farmor, og hun er både glad i, og snill mot dem. Jeg klarer meg fin-fint uten henne. Men jeg takker henne for at hun har gitt meg verdens snilleste mann. Jobben med å oppdra ham har hun gjort med glans! Med noen få, små unntak selvsagt...

[AnonymBruker]

Jeg hadde samme forholdet til min svigermor som det du har, hun var et skikkelig troll og en heks. Jeg kuttet all kontakt med henne, og jeg har ikke angret et sekund! Min mann og jeg har det kjempegodt sammen, og svigermor kan ikke gjøre livet surt for meg mer. Ønsker deg all mulig lykke til!

[fink]

Jeg synes egentlig svigermor fortjener å høre det som det er, slik at hun i alle fall har en siste sjanse til å forbedre seg før hun blir "eksludert" fra livet ditt. Du har holdt ut med henne i årevis, men du sier jo også at ingen har konfrontert henne med dette?

Hun trenger å få høre at hun er velkommen som gjest i deres hus på deres premisser, ellers kan hun holde seg borte, for slik oppførsel hun bedriver er helt uholdbar.

Om dette ikke fungerer skjønner jeg godt at du ikke vil omgås henne.

[Amorina]

Så har jeg nok en gang slått litt kaldt vann i årene mine... De siste dagene er brukt til å diskutere, lese, og diskutere enda litt mer rundt svigermorproblemet.

Vi har lest mange artikler som omhandler manipulering, og vi ser at svigermor manipulerer oss begge. Jeg har reagert på det, mens min mann er vant med væremåten hennes og har aldri reflektert over det. Før nå. I tillegg så må jo hennes oppførsel overfor meg karakteriseres som mobbing, intet annet.

Jeg har gått noen runder med meg selv de siste dagene. Føler det er så mange hensyn å ta, og at konsekvensene uansett hva jeg velger, er store. Utgangspunktet mitt var jo at jeg ikke ønsket, eller hadde behov for, å være sammen med henne mer. Det føler jeg for så vidt enda... Samtidig så ønsker jeg at mannen min og barna våre, skal ha et godt forhold til henne, om det er mulig. Realistisk sett så er det ikke så praktisk gjennomførbart å unngå henne fullstendig. Før eller siden så måtte det jo bli sagt at jeg ikke ønsker å være sammen med henne. Hvordan ville så det bli tatt, og hva ville konsekvensene bli? Antakelig ville det bli ganske uholdbart de gangene vi måtte møtes, og forholdet mellom mor og sønn ville antakeligvis forverres også.

Jeg har - motvillig - kommet frem til at det beste for oss alle er at jeg biter tenna sammen, og gir det en siste sjanse. Noen vil kanskje kalle det å gi svigermor en reell sjanse. Vet ikke helt om jeg ønsker å diskutere akkurat det, men...

Uansett, min mann og jeg er blitt enige om en felles front. Han ønsker selv å begynne å sette klare grenser for henne, det samme er jeg. Om grensene ikke blir overholdt, så får det konsekvenser. Mobbing og manipulering blir ikke akseptert for fremtiden. Fortsetter hun å tråkke over våre grenser, eller behandler noen av oss dårlig, så kommer hun til å få beskjed om at vi ikke ønsker kontakt før hun endrer atferd.

Jeg kjenner jeg er ambivalent, fordi jeg er redd for hva som kommer. Det innser jeg at jeg har en mulighet til å styre selv, i forhold til hvordan jeg for fremtiden reagerer på hennes oppførsel. Jeg har ingen tro på at hun helt av seg selv blir et nytt menneske. Det blir ikke jeg heller. Jeg må lære meg hvordan jeg skal sette grenser for henne. Det blir ikke en enkel oppgave. Men jeg kjenner jeg er sterkere nå, fordi jeg vet at min manns lojalitet nå er utelukkende hos meg. DET VAR JAMEN MEG PÅ TIDE!

Selv om ingen av oss vet hvor dette ender, så føler jeg at jeg er i ferd med å ta tilbake selvrespekten. Jeg føler omsider at jeg har litt kontroll over situasjonen, og at prosessen er i gang.

Takker for alle innspill og gode råd. Fortsettelse følger.

Endret 10. februar 2011 av Amorina

[Havbris]

Min mann og jeg er av samme oppfatning som deg - hun kommer ikke til å forandre seg. En konfrontasjon vil antakeligvis gjøre forholdet mellom henne og hennes sønn verre. Jeg anerkjenner min manns behov for sin mor, og at han ønsker kontakt. Mine barn fortjener en farmor, og hun er både glad i, og snill mot dem. Jeg klarer meg fin-fint uten henne. Men jeg takker henne for at hun har gitt meg verdens snilleste mann. Jobben med å oppdra ham har hun gjort med glans! Med noen få, små unntak selvsagt...

Og da, Amorina - da har du klart å balansere dette på en måte som er godt for deg selv, fordi du klarer å se at ditt forhold til svigermor kun er en av flere brikker som skal passe sammen.

Det tok meg mange år å se dette, det samme for mannen min. Men nå har jeg snart voksne sønner - og tenker mye på denne problemstillingen.

Edit: Jeg så først nå at du hadde skrevet et innlegg etter det jeg siterte. Min svigermor er såpass gammel at jeg ikke ser noen hensikt i å forsøke på forandringer. Og for oss er det ikke lenger nødvendig - fordi det ikke forstyrrer og truer lenger.

Endret 10. februar 2011 av Havbris