Jeg ønsker stebarnet mitt langt vekk

[AnonymBruker]

Jeg er samboer med en mann som har en treåring/snart fireåring fra før. Det ble slutt mellom ham og barnemor da jenta var spedbarn, og han har henne 30-40% av tiden. Vi har bodd sammen siden før sommeren i fjor.

Jeg klarer rett og slett ikke knytte meg til barnet hans. I begynnelsen gikk det OK, men etterhvert sliter jeg mer og mer. Klarer ikke bli glad i henne, gruer meg til hun kommer og kjenner sinnet og irritasjonen velte innvendig når hun er her. Alt blir bare vondt og kjipt. Jeg kjenner ingen lyst til å tilbringe tid med henne, eller ha henne på fanget, eller å snakke med henne. Gjør det fordi jeg "må". Det er så dominerende når hun er her; alt handler om henne. Hun er med oss overalt, alt må tilrettelegges, hun våkner og gråter om natten.. Jeg skjønner jo at all logikk tilsier at det må være sånn, hun er jo et lite barn og normal ift. alderen, men alt inni meg protesterer. Jeg lengter bare etter dagen hun reiser og jeg får kjæresten min tilbake igjen.

Nå er jeg blitt gravid, og følelsene er enda sterkere. Har en stor sorg over at dette ikke er førstegangsgraviditet for kjæresten min, slik det er for meg. Han har allerede vært igjennom alt dette før, med sin eks. Han har allerede skapt et kjærlighetsbarn.. en datter som alle okker og aier seg over, fordi hun er en slik "nydelig liten dukke". Familien hans har allerede opplevd å bli besteforeldre/onkler og tanter, og ingenting er nytt og spennende denne gangen.

Jeg vet jeg høres forferdelig ut, men jeg er deppa og lei av hele greia, av at mannen jeg elsker og ikke kan leve uten har et barn jeg ikke ønsker å ha noen relasjon til. Jeg regner med jeg kan få blåse ut litt frustrasjon og fortvilelse her inne, helt anonymt, i stedet for å ta det ut i det virkelige liv.

Jeg skammer meg over å si det, men jeg har flere ganger tenkt at jeg ikke hadde sørget om hun hadde dødd. Det hadde faktisk vært en lettelse.

[Pimp]

håper for din skyld at dette er et tulletråd laget bare for å provosere

[Fluffe]

TS: Jeg er direkte sjokkert over hvordan du tenker. Du virker utrolig sjalu forde du ikke får så mye oppmerksomhet. Har du vurdert å snakke med en psykolog? Kan ikke være sunt for ett menneskske og ihvertfall IKKE ett barn å føle seg nærmest hatet. Tenkt når ungen kommer, så må du faktisk behandle disse barna på lik linje.

[kontorstol]

Fy faen, du sitter faktisk å ønsker at den lille jenta på 3-4 år dør sånn at du og ditt/deres barn skal få all oppmerksomheten?? Skaff deg hjelp. Og ikke fortell samboeren din noe, da er du (forhåpentligvis) alenemor fortere enn du aner.

[Pinkee]

Hadde kanskje vært en tanke å bytta ut nåværende mann med en som ikke hadde barn fra før, FØR du ble gravid.

[AnonymBruker]

Uff, dette må være utrolig vanskelig for deg. Men du er på god vei til å forbedre forholdet ditt til denne ungen fordi du innrømmer følelsene dine og ser at de er destruktive.

Snakk med legen din/psykolog og få ordnet opp i føelsene dine i forhold til denne jenta.

Lykke til!

[Gjest Dainty]

Kontakt fastlege og få henvisning til psykolog, på mandag den dag.

Så vonde og bitre følelser som du beskriver er ikke bra, ikke for deg, ikke for mannen din, og aller verst for den lille jenta. Om du ikke tar tak i situasjonen raskt, risikerer du å skape virkelige arr i sjelen hennes - for tro meg, barn senser såpass sterk uvilje. Og det vil du ikke ha på samvittigheten din.

Hadde du ikke vært gravid, hadde jeg rådet deg til å flytte ut, ihvertfall til du hadde fått orden på følelsene og klarte å omgås barnet med et åpent hjerte.

Dette handler til syvende og sist verken om barnet eller om stemorsrollen, men om noe i dybden av deg selv som må tas tak i og jobbes med. Og det er der en psykolog kommer inn og kan hjelpe.

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg.. Jeg tror jeg hadde følt akkurat det samme!

[runekki]

Ta en prat med psykolog og samlivsterapeut ... for dette er noe du burde ta alvorlig mhp fremtidig konfliktnivå. Det første året med nyfødt barn er jo en stor belastning i forholdet, og det virker som det kan oppstå mange vonde krangler hvis du ikke prøver gå aktivt inn for å løse opp dette. Tror ikke du kan kreve så mye av andre her, men virkelig prøve gå gjennom hva du føler med noen som kan gi mye innsikt tilbake. Dette er forsåvidt tanker som du også kan holde utenfor forholdet hvis du klarer - siden ikke alle trenger vite hva du tenker av tanker, og som du kanskje lett forkaster senere etter noe betenkning.

Cheers!

-runekki

;-)

[AnonymBruker]

Ts du har vell egentlig ikke så mye valg enn å kontakte en lege. Mannen din vil helt klart heller velge ungene sine enn en kjæreste som ønsker sin egen unge død.

[AnonymBruker]

Kan du snakke med legen din om dette? Barn er sansende små vesener, og selv om du prøver vil du aldri kunne skjule dine følelser fullstendig for henne.

Du har innsett at slik som det er nå kan det ikke fortsette, så nå er tiden kommet for å gjøre noe med det! Men det er kanskje best å ta det opp med noen profesjonelle før du tar det opp med samboeren? Det er tross alt datteren hans, selv om han nå venter et nytt barn sammen med deg.

For meg virker det som om det kan være noe underliggende hos deg som har utløst dette, og at du kan ha godt av å snakke ut hos en psykolog. Men følelsene du har rundt graviditeten tror jeg at du kan ha godt av å snakke med samboeren om.

(Det med at du ønsker henne død tror jeg egentlig ikke noe på! Tror det er en kombinasjon av sjalusi, irrasjonelle følelser og masse graviditetshormoner.)

Ønsker deg lykke til med å bearbeide følelsene dine!

[runekki]

Siden hun er gravid nå, er dette et potensielt enormt problem som kan skape mye ulykke fremover. Tror det er nyttig å prøve å sette seg inn i den lille jentas ståsted, men de tankene du gjør deg - og tenk hvis du hadde vært i samme situasjon som den lille jenta, og konsekvensene som dette kan få for hennes oppvekst med forskjellsbehandlingen - enda verre når ungdomstiden kommer. Det er nok noen områder der som trenger litt utfylling og tankearbeid.

Cheers!

-runekki

;-)

[AnonymBruker]

Er anonym nå, ellers blir jeg vel slakta her. Men jeg skjønner følelsene dine, TS, i alle fall dette med deres kommende felles barn; at det ikke er første gang for ham. Akkurat den følelsen er skikkelig vond, og har ikke så mye med sjalusi å gjøre, mer med sorg over noe en aldri får oppleve. Det å vente barn sammen, at det skal være første gang for begge. Nå får du aldri oppleve det, og klart det kan føles som et tap, man kan føle seg "annenrangs".

Til dere andre her - TS ønsker ikke stebarnet død - hun skriver bare at hun ikke vet om hun hadde sørget hvis stebarnet døde. Stor forskjell.

[runekki]

Den sorgen som refereres er enormt egoistisk og selvsentrert, man føler en personlig sorg som ikke har noe med hvordan andre oppfatter den nyfødte eller hvordan den nyfødte får det. Det er helt klart positivt og trygt med en partner og andre nære som vet hvordan å ta i mot en nyfødt, og hva som må gjøres. Tror det er enormt mange flere positiver for de rundt og ikke minst den nyfødte. Resten er mest selvfokusering med trekk av en lett depresjon.

Cheers!

-runekki

;-)

Endret 4. februar 2011 av runekki

[nickless]

Dette var trist lesing. Den lille jenta trenger selfølgelig pappaen sin,jeg håper av hele mitt hjerte han elsker henne!! Du var fullt klar over barnet,og når du valgte han,valgte du henne også!!! Som flere over sier,du må få snakket med profesjonelle om følelsene dine. Det er ditt barns store søster du snakker om!!!! om du lærer deg å respektere og elske henne,vil barnet dere venter sansynligvis gjøre det samme,og glede seg til ho skal komme!! Datteren til mannen din vil kanskje bli sjalu på den lillle som kommer,og får du ikke hjelp innen det evt skjer,vil følelsene du har for henne kunne bli enda vanskeligere.Dette haster , ts!! Ønsker dere lykke til.

[AnonymBruker]

Du er ett ondt og egoistisk mennesket. Dritt kjerring. Håpe på at ett barn dør fy faen.

[AnonymBruker]

Er anonym nå, ellers blir jeg vel slakta her. Men jeg skjønner følelsene dine, TS, i alle fall dette med deres kommende felles barn; at det ikke er første gang for ham. Akkurat den følelsen er skikkelig vond, og har ikke så mye med sjalusi å gjøre, mer med sorg over noe en aldri får oppleve. Det å vente barn sammen, at det skal være første gang for begge. Nå får du aldri oppleve det, og klart det kan føles som et tap, man kan føle seg "annenrangs".

Til dere andre her - TS ønsker ikke stebarnet død - hun skriver bare at hun ikke vet om hun hadde sørget hvis stebarnet døde. Stor forskjell.

"flere ganger tenkt at jeg ikke hadde sørget om hun hadde dødd. Det hadde faktisk vært en lettelse."

det er tydelig hun ønsker ungen heller hadde vært død

[Tears.of.the.Sun]

Et barn på 4 år som ikke vet bedre enn å elske sin pappa, sin mamma og sine steforeldre. En 4-åring som ikke har valgt selv å bli til, som ikke har valgt å bli det første kjærlighetsbarnet, en 4-åring som rett og slett skal bli elsket tilbake. Så sitter du der ts, med en oppfatning av dette uskyldige barnet som om hun skulle vært djevelen.

Du er ikke nødt til å elske dette barnet som ditt eget, men skal faen meg respektere henne! Hun valgte ikke deg som stemor, men du valgte faren hennes som partner og du visste at han hadde bagasje med barn og ekskone. Denne fyren vil nok elske det nye barnet like mye som han elsket sitt første barn, ingen unntak der. Men han kommer nok til å bli skuffet over den mistilliten du viser til han og hans ufødte barn.

Jeg har bare noen ord til deg ts: Skjerp deg! Jeg på 19 år uten barn sitter her å skjønner at noe med din holdning skurrer.

[Gjest hermine]

Er anonym nå, ellers blir jeg vel slakta her. Men jeg skjønner følelsene dine, TS, i alle fall dette med deres kommende felles barn; at det ikke er første gang for ham. Akkurat den følelsen er skikkelig vond, og har ikke så mye med sjalusi å gjøre, mer med sorg over noe en aldri får oppleve. Det å vente barn sammen, at det skal være første gang for begge. Nå får du aldri oppleve det, og klart det kan føles som et tap, man kan føle seg "annenrangs".

Til dere andre her - TS ønsker ikke stebarnet død - hun skriver bare at hun ikke vet om hun hadde sørget hvis stebarnet døde. Stor forskjell.

Tja, hun sier det ville vært en lettelse så vet ikke om jeg kjøper den.

TS: du bør få profesjonell hjelp før du ødelegger datteren hans. Får vondt i meg av jenta:( Slik du styrer nå er det ikke umulig det blir enda verre når du har fått ditt eget barn. Tenker da på spesielt depresjon, og det kan i verste fall sette dype spor i jenta hans.

Fysj, ble helt kvalm av deg!

[AnonymBruker]

Jeg føler med deg. Du er full av hormoner, og det blir sikkert bedre når babyen din blir født. Håper samboeren din pussler rundt deg nå, og kanskje spesielt i tiden etter fødselen.

Jeg er også stemor og føler det samme i perioder, men det er bare å jobbe med seg selv og forholde, så vil det gå bedre.