Samboere med økonomirot

[AnonymBruker]

Hei!

Vi er et par som har eigd hus sammen i fire år. Jeg har et barn fra tidligere forhold, og nå har vi et barn sammen.

Frem til nå har vi hatt adskilt økonomi, men nå ser vi at det fungerer dårlig og vurderer felles økonomi, men vi vet ikke hvordan/hva vi skal gjøre.

Han får inn 30.000 kr på konto i lønn, jeg får inn 20.000 kr. Vi har totalt 50.000 i mnd og det skremmer oss at pengene forsvinner, og vi aner ikke på hva! Vi sløser ikke noen av oss. Derfor vil vi ta tak i økonomien og få kontroll.

Men det er mange spørsmål som dukker opp.

Vi har tenkt å ha en felles konto som går til mat, lån,forsikring, regninger og diverse utgifter.

Og så snakker vi om at vi har igjen 10% av lønna på personkonto til å kunne bruke på det vi vil. (Han sitter da igjen og kan bruke 3000 og jeg 2000)

-Er det vanlig å dele det slik? At han sitter igjen og kan bruke mer på personlige ting? Han har jo tross alt mer i lønn.

Og så kommer spørsmålet om regninger. Skal han være med på å betale lånekasseregningene mine som kommer hver tredje mnd?

(5000,-) Eller er det en regning jeg bør betale selv av de pengene som står igjen på min personkonto?

Så er det barnet jeg har, som min samboer har vært som en far for siden vi flyttet sammen. (Dog ikke økonomisk, der har jeg tatt alt.)

(Den biologiske faren til mitt barn har ordnet seg godt. Eget firma, og tar seg ut nesten null i inntekt, MEN han har masse penger, tjener mye svart og lever et "luksusliv". Pga lav inntekt betaler ikke han et øre i barnebidrag, så jeg får bare 690,- pr mnd, fra staten.)

Er det riktig at klær/fritidsaktiviteter og lignende skal gå fra vår felles konto, eller må jeg regne med å betale alt for mitt barn fra min private konto?

Har dere ellers noen gode råd og tips om å få bedre oversikt over økonomien sin? Håper på svar ..

[Gjest Spinell]

Det er både rimelig og vanlig å praktisere at de utgiftene du selv har pådratt deg må du dekke selv og ikke fra felleskonto. Da tenker jeg spesielt på studielån (og andre lån en selv har valgt) og utgifter tilknyttet særkullsbarn.

Hvis partneren ønsker, kan han/hun selvsagt bidra til å dekke disse utgiftene, men det får være opp til partneren, og ikke noe man kan "kreve". At barnets far unndrar seg forsørgelse av sitt eget barn på den måten du beskriver, sier mest om ham. Regner med du har diskutert med NAV hvilke muligheter du har i den sammenhengen.

Det vi har gjort hos oss er å regne ut hvor mye fellesutgifter vi har per måned. Her går boliglån, offentlige avgifter, strøm, bredbånd, forsikringer, utgifter til mat osv inn. Disse utgiftene har vi fordelt på to konti: en regningskonto (til trekk av lån og regninger) og en "driftskonto" der vi har hvert vårt visakort. Sistnevnte brukes til innkjøp av mat og andre dagligvarer.

I og med at vi tjener ganske likt, har vi bidratt likt til felleskontoene også. Mange fordeler disse kostnadene etter en brøk som er avhengig av lønn.

Det som blir igjen etter at pengene er gått inn på felleskontoene er "våre egne" penger. Vi kunne vurdert en felles sparekonto i tillegg, men har valgt separat sparing. Det er lett å se hva en har igjen til fri disposisjon på denne måten.

Nå har ikke vi barn, men jeg håper du kan dra nytte av noen tips likevel

[AnonymBruker]

Vi gjør det også omtrent slik som Spinell over.

Før vi fikk barn, hadde vi vår egen lønn og spyttet in en fast sum hver til en regningskonto (strøm, lisens etc) og til en brukskonto (mat, småtteri, kinoturer etc) der vi hadde hvert vårt kort.

Alt annet (studielån etc) som var knyttet til personene våre, betalte vi selv.

Nå har vi fått barn. Eneste forandringen vi har gjort, er at den som tjener mest av oss (det varierer litt fra mnd til mnd) overfører den overskridende summen til felleskontoen.

Studielånet betaler vi fremdeles hver for oss. Samme med mobilregninger og andre personlige utgiftsmoment.

[Rosalie]

Enig med Spinell. Din samboer skal ikke måtte betale på studielånet eller barnet ditt. Det er dine utgifter, som du må ta fra din personlige konto.

[AnonymBruker]

Det er både rimelig og vanlig å praktisere at de utgiftene du selv har pådratt deg må du dekke selv og ikke fra felleskonto. Da tenker jeg spesielt på studielån (og andre lån en selv har valgt) og utgifter tilknyttet særkullsbarn.

Hvis partneren ønsker, kan han/hun selvsagt bidra til å dekke disse utgiftene, men det får være opp til partneren, og ikke noe man kan "kreve". At barnets far unndrar seg forsørgelse av sitt eget barn på den måten du beskriver, sier mest om ham. Regner med du har diskutert med NAV hvilke muligheter du har i den sammenhengen.

Det vi har gjort hos oss er å regne ut hvor mye fellesutgifter vi har per måned. Her går boliglån, offentlige avgifter, strøm, bredbånd, forsikringer, utgifter til mat osv inn. Disse utgiftene har vi fordelt på to konti: en regningskonto (til trekk av lån og regninger) og en "driftskonto" der vi har hvert vårt visakort. Sistnevnte brukes til innkjøp av mat og andre dagligvarer.

I og med at vi tjener ganske likt, har vi bidratt likt til felleskontoene også. Mange fordeler disse kostnadene etter en brøk som er avhengig av lønn.

Det som blir igjen etter at pengene er gått inn på felleskontoene er "våre egne" penger. Vi kunne vurdert en felles sparekonto i tillegg, men har valgt separat sparing. Det er lett å se hva en har igjen til fri disposisjon på denne måten.

Nå har ikke vi barn, men jeg håper du kan dra nytte av noen tips likevel

Tusen takk for svar. Jeg forstår at det er urimelig at han skal betjene mitt lån fra lånekassen. Men jeg vet rett og slett ikke hvordan det her skal gå. Jeg har liten inntekt i forhold til samboer, og jeg har et ekstra barn å koste. Han har titusen kroner mer enn meg i mnd, og jeg kjenner jeg blir lei meg av å tenke på at jeg ikke har råd til mine regninger og kost av barnet, og han skal ha mye å rutte med. Jeg forstår selvfølgelig at det ikke er rett at han skal betale på dette.

Når det gjelder biologisk far til barnet mitt, så har jeg snakket med Nav om situasjonen, og de kan ikke gjøre noe. De 690,- jeg får i mnd, dekker ikke engang flybilleten når hun skal til han. Og heller ikke de 800,- til kulturskolen, mobil, klær, sko og annet et barn "trenger".

Når jeg har mer enn han å betale på, som skal gå av mine private penger, ser jeg at vi må sette inne mer til privatbruk. Foreksempel 25% av lønna, og resten til felleskontoer. Det vil si at jeg har 5000,- i mnd, og han 7500,-.

BEKLAGER, men jeg føler dette dypt urettferdig på ett vis jeg ikke kan forklare helt. De 5000,- jeg får i mnd til privatbruk kommer utelukkende til å gå til å betale utgifter for mitt eldste barn og til lånekassen, mens min samboer kan bruke mye mer penger på "tull". Er dette rettferdig når vi er samboere?

Jeg må bruke privatpenger til klær og div til mitt barn, og til vårt felles barn går alt fra felleskonto så han slipper unna alt. Huff nå høres jeg bitter ut. Men det er ikke enkelt...

Innspill noen???

[Rosalie]

Men han betaler jo allerede masse på både deg og ungen din siden han setter inn mye mer i måneden til bolig, regninger og mat. Noe av egne kostnader må du regne med å dekke selv. Han dekker for øvrig mer enn deg til fellesungen, også, så slutt å tyte. Er det så fælt, får du skaffe deg en bedre betalt jobb eller en ekstrajobb.

[Gjest Spinell]

I det siste svaret ditt synes jeg du ble litt sytete, ja.

Det er ikke samboeren din sitt ansvar at du har et barn fra før, og heller ikke hans ansvar at du har det studielånet du har, eller den jobben og lønna du har. Det må du faktisk ta ansvar for selv.

Når samboeren din betaler en større sum hver måned (som følge av høyere lønn) er jo dette nettopp for å utjevne forskjellen mellom lønnsnivået deres. Du kan da ikke mene at det er enda mer skjevfordeling som skal gjøres?

Beklager ekko fra posten til Rosalie over, men jeg forstår ikke at du kan synes dette er urettferdig!

Endret 3. februar 2011 av Spinell

[AnonymBruker]

Men han betaler jo allerede masse på både deg og ungen din siden han setter inn mye mer i måneden til bolig, regninger og mat. Noe av egne kostnader må du regne med å dekke selv. Han dekker for øvrig mer enn deg til fellesungen, også, så slutt å tyte. Er det så fælt, får du skaffe deg en bedre betalt jobb eller en ekstrajobb.

Ja jeg vet jo at du har rett. Var bare et lite utbrudd for det føles så vanskelig med det økonomiske..

Hadde det vært omvendt så vet jeg at jeg ikke hadde hatt samvittighet til at han skulle leve med null kroner å rutte med på seg selv, mens jeg hadde masse penger til privat bruk. Samtidig sier samvittigheten min meg at det IKKE er rett at han skal måtte betale for meg og barnet mitt.

Som sagt, det er ikke enkelt.

Frem til nå har jeg tatt alt mitt private, ikludert barnet mitt, og alle utgifter på vårt felles barn. (Klær, utstyr og div) Det har falt seg naturlig siden jeg har vært den som har tatt ansvaret for at han har alt han trenger.

Er det noen som vil fortelle hvor mye de har i lønn, hva de setter på felleskontoer og hvor mye de har igjen til privat bruk? og er det noen i min situasjon, eller lignende som vil fortelle hvordan de ordner seg?

Det må og sies at min samboer har firmabil og firmatelefon. Derfor betal. Det skal han selvsagt ikke straffes for. men det føles som vi er to i et forhold der ene har mange flere utgifstposter, og det føles urettferdig.. Kan ikke la være å klage litt..

[Rosalie]

Samboeren din har ekstrabeskatning for firmabil og firmatelefon, og jeg regner med at det at han har dette også letter din hverdag. Husk at dere hadde hatt ekstra felleskostnader med billån og telefonregning om han ikke hadde dette. Så jeg skjønner virkelig ikke hvorfor du drar inn noe som kun er en fordel for deg, men en utgift for han i dette.

[Britt Banditt]

Kanskje dere kan kutte ned på noen utgifter da? Dere har jo ganske mye utbetalt. Har dere høyt lån siden alle pengene forsvinner?

Kan dere bytte forsikringer? Kan være en del tusen å spare der. Du kan bytte mobilabonnement kanskje? F.eks. har jeg Tele2 Sheriff og hvis jeg bruker for mindre enn 170,- i måneden får jeg ikke regning, bruker jeg mer får jeg regning på det som er over 170,-. I stedet for å ha regninger på ca 300,- i måneden (hadde abonnement med månedspris) får jeg nå ikke regninger. Si opp abonnementer på aviser/blader? Bytte til rimeligere internettleverandør? Osv.

Du må nesten snakke med samboeren din om hva han er villig til å bidra på, men syns absolutt det er ditt eget ansvar å dekke studielån+særkullsbarn, men om han vil være med å bidra er jo det bra!

[Carpaccio]

Jeg må bruke privatpenger til klær og div til mitt barn, og til vårt felles barn går alt fra felleskonto så han slipper unna alt.

Det går fra felleskonto som han betaler mer inn på enn det du gjør, så det blir vel ganske feil å si at han "slipper unna"? Du høres ut som om du er redd for at han skal få en helt annen økonomisk frihet enn deg, men hvorfor ville det være så ille? Tror du må til å analysere litt og finne ut hva som egentlig plager deg.

Jeg må innrømme at jeg egentlig ikke helt ser problemet.

For det første, med deres inntekt, bør dere begge kunne ha igjen mer enn de summene du nevner over her til privat forbruk etter faste felles utgifter. (Med mindre dere har gjeld til langt over pipehatten)

For det andre, dersom du kommer veldig dårlig ut av at dere nå får en felles, ordnet økonomi i forhold til sånn det har vært, må det bety at det har vært en skjevfordeling i din favør fram til nå. Har han noen gang klaget over det? Kanskje det nå er din tur til å "ofre" noe.

Og til sist; Dersom dette føles som en helt gal løsning for deg/dere, syns jeg dere burde sette dere ned og prøve å komme fram til en ordning dere begge er komfortable med.

[Britt Banditt]

Det kan jo hende at hans økonomiske frihet kommer deg litt til gode også da.. ? F.eks at han spanderer hvis dere skal ut på kino osv.?

[AnonymBruker]

For meg hadde det vært helt utenkelig å ha felles økonomi om ikke alle utgifter skulle være felles også. Hos oss er det kun mannen som har studielån, men hans utdannelse er jo et gode for oss som familie, så at han skulle betalt studielånet alene hadde blitt helt fjernt i mine øyne. Vi er en familie og felles er felles. Sånn funker det for oss, selv om jeg er den som hadde sittet igjen med mer penger enn mannen dersom vi gjorde det annerledes.

[Gjest Lille-pus]

La meg foreslå at dere begynner i den andre enden av prosessen:

Finn den totale summen faste regninger per år (huslån, årsavgift på bil(er), kommunale avgifter, strøm, hus- og innboforsikring(er) osv.). Denne summen deles så på 12. Da får du gjennomsnittlig minimumssum som må inn på en regningskonto per måned.

Så lønner det seg å legge på "noe" til den summen siden regninger kommer "i bulk" (mars er som regel en måned med mange regninger).

Siden inntektene deres er 40% av totalen til deg og 60% av totalen til ham så kan dere som par fordele innskuddet til regningskontoen etter samme fordelingsnøkkel per måned:

Du betaler inn 40% av det beløpet som trenges. Han betaler inn 60%.

Har selv erfaring med å gjøre det slik, fra mitt første samboerskap. Han tjente litt mindre enn meg og det var dermed helt logisk for oss at den summen hver av oss hadde tilbak på egen konto ikke skulle være urimelig skjevfordelt.

Det skal nevnes at vi eide 50% av leiligheten hver, og på papiret betalte 50% hver av avdrag og renter på huslånet/leilighetslånet.

Så i min verden er det faktisk ikke urimelig at begge parter har tilnærmet likt beløp til rådighet på egen konto når overføringene til regningskontoen er gjennomført.

Ville ikke anbefale å blande penger til mat og andre "galloperende" utgifter inn på regningskontoen. Det kan fort skjære seg siden en regningskonto, av det slaget jeg har skissert ovenfor, vil virke veldig romslig i de periodene den "legger på seg" mellom hver store regningsbunke.

Edit: Studielånet ditt er ditt, men du kan fint sette inn penger til dette på en slik regningskonto ved at du fører over det som trenges i tillegg til den andre summen.

Ditt særkullsbarns utgifter synes nok jeg bør du ta av den summen du har igjen til egen disposisjon

Endret 3. februar 2011 av Lille-pus

[AnonymBruker]

Tusen takk for mange gode svar og innspill, (både positive og negative:)

Jeg forstår at jeg har virket sutrete, men det er fordi jeg føler det urettferdig at jeg sitter igjen med null hver mnd, og han har mye igjen som han fritt disponerer, (mens jeg sitter med regninger jeg ikke får betalt og som vokser pga dette). Slik er det i dag og, (selv om jeg skrev i første innlegg at ingen av oss sløser med penger, vil vel noen kalle hans pengebruk for sløsing. Han har en hobby som er ekstremt dyr, og der går myyyyyye penger!) Jeg har ingen dyr hobby, ikke har jeg råd til det heller.

Det jeg ikke har nevnt er at jeg er i permisjon, og får bare 80% av lønna mi. Fordi jeg går hjemme med vårt felles barn, får jeg 20% mindre utbetalt hver mnd. Likevel har vi betalt 50% hver i lån, og jeg har tatt de fleste utgifter med vårt felles barn. (Klær og utstyr). Han har betalt noen fellesregninger for jeg har ikke hatt penger til dette.

Ellers har vi høyt lån, og holder på å betale ned kredittkortgjeld.

Jeg kjenner at jeg er enig i det hun siste skrev, at det bør ikke være så altfor langt mellom hvor mye hver part sitter igjen med etter alt er betalt. Og jeg vil betale lånekasselån selv, selv om jeg ser et godt poeng i det ei skriver ovenfor: at studielånet tross alt gjør at jeg har en godt betalt jobb, og en fordel for familien til slutt.

Jeg vet med meg selv at jeg hadde ment det samme om det var jeg som tjente mest. Jeg hadde ikke hatt samvittighet til at han skulle ha mye mindre å rutte med enn meg, og hvertfall ikke om han hadde ekstra lån og barn å betale på.

Bare til slutt, grunnen til at jeg følte det urettferdig var at vi hadde tenkt å sitte igjen med 10% av lønna vår hver mnd. For meg hadde det vært 2000,-. Dette hadde ikke vært nok til å dekke mitt første barns utgifter og studielån. Dermed hadde det ikke blitt endring i det økonomiske kaoset for min del. Hvorfor ikke bare fortsette som det er nå da??? Derfor følte jeg at det økonomiske var fullstendig umulig. Og jeg har en godt betalt jobb, selv om han tjener mer! Så ikke si bytt jobb og tjen mer ..

[SmallTalk]

Jeg skjønner ærlig talt ikke hva problemet er. Jeg regner med at dere var sammen om å bestemme dere for 80% permisjon, og at du på forhånd var klar over at dette kom til å føre til at det ble dårligere råd?

Han skal ikke straffes for at han tjener bedre enn deg og at du har en unge som ikke er hans og dermed har. At du mener at det er urettferdig at han har mer penger enn deg til over hver måned er ditt problem.

[Gjest gurimalla]

Han skal ikke straffes for at han tjener bedre enn deg og at du har en unge som ikke er hans og dermed har. At du mener at det er urettferdig at han har mer penger enn deg til over hver måned er ditt problem.

Hos oss er det jeg som tjener best (over 10 000 mer enn mannen), vi har helt felles økonomi. Jeg føler ikke at jeg blir "straffet" fordi jeg tjener mer enn han og betaler mer til felleskassa. Vi har barn sammen, og det hadde vært helt fjernt for meg å ha 12 000 til eget forbruk hvis han hadde 2000. Vi har hver vår konto hvor vi har akkurat det samme til eget forbruk. Vi har ganske god råd, og da er det kanskje enklere for jeg føler ikke at jeg ofrer noe for at det skal være likt.

Hva sier samboer da?

[Frøken Mitzi]

Vi har 100% felles økonomi, så eg klarer kanskje ikkje heilt å setje meg inni problemstillinga. Mine pengar er våre pengar. Studielånet mitt blir betalt av fellesen, sjølv om eg ikkje var heilt komfortabel med det i starten. Vi tener også nokså likt, dvs eg har litt meir utbetalt no enn han.

Du seier at de har 50.000 i inntekt kvar mnd. Om 75% av dette går til felleskonto, vert dette 37.500,- Har de behov for at så mykje går inn på felleskonto? Om de har så store faste utgifter pr månad, ville eg nok sett på forbruket.

Om det er meininga at ein del av dette skal gå til sparing, er det kanskje bedre at du sparar litt mindre, og han sparar det han ynskjer, på eigen konto?

Men om du no har berre 80 % løn pga felles barn, burde jo dette tapet av inntekt bli fordelt mellom dokke, om ein skal tenke rettferdigheit... Tenker eg då.

Lykke til!

[AnonymBruker]

Om du har 80% pga. permisjon, må jo han i hvert fall kompensere for inntektstapet ditt? For det er da helt urimelig at du skal tape økonomisk på å ha lenger permisjon med deres felles barn. (Selv om det for meg virker helt fjernt at noen kan leve sammen uten å ha 100% felles økonomi, men..)

[runekki]

.

Endret 17. februar 2011 av runekki