Bristepunktet er nådd...

[AnonymBruker]

For litt siden skrev jeg ett innlegg om min frykt for å jobbe på skjermet avdeling på en psykiatrisk avdeling. Jeg er nyutdannet og uerfaren, og har en gang tidligere uttrykt min frykt til arbeidsgiver. Den gangen hadde jeg ikke fått opplæring eller de kursene jeg er pålagt å ha for å jobbe på skjermet avdeling. Jeg ble avvist og kastet inn i en situasjon jeg ikke var trygg i. Ett annet personal så hvor galt dette var og tok det opp med ledelsen. Jeg ble da hørt. Nå, noen måneder etter kommer jeg i en lik situasjon. En pasient som kan være svært voldelig kommer inn på skjermet avdeling. Etter mye angst og frykt "manner" jeg meg opp til å gå til arbeidsgiver med oppsigelsen i hånda. Jeg var da fortsatt i prøvetida. Jeg forklarte min frykt for arbeidsgiver og forklarte at jeg var villig til å gi oppsigelsen. Jeg mente det ikke var rettferdig for noen at jeg var så redd og skulle bli særbehandlet. Jeg forventet å bli avvist igjen, men til min store forskrekkelse sa arbeidsgiver (som jeg trodde hadde lært etter sist gang) at jeg ikke skulle være inne på skjerming siden jeg var så ung, utrygg og uerfaren. Jeg gråt og sa jeg hadde skrevet oppsigelsen og hadde hatt planer om å gi den. Arbeidsgiver var rask med å si at nei, oppsigelsen skulle jeg ikke levere. De ville ha meg på posten fordi jeg var så flink. Jeg skulle ikke være i en situasjon hvor jeg var så redd at jeg var fysisk syk. Dette skjedde 5 dager før prøvetiden min var ute. Alt virket ok frem til dagen prøvetiden var ute (mystisk). Jeg ble da presset til å jobbe på skjerming. Jeg ble også presset til å jobbe med den ene personen jeg var redd. Tårene sto i øynene på meg. Arbeidsgiver kom inn til meg og sa "du har det ikke så godt nå". Jeg sa "nei". Fortsatt med tårer i øynene og synlig skjelving. Dermed gikk hun. Aldri har jeg følt meg så krenket. De har ikke tatt meg på alvor, ført meg bak lyset og løyet til meg. Bristepunktet mitt er nådd. Sover ikke, spiser ikke, er fysisk uvel, gråter ofte og føler meg tom og SLITEN. Jeg skal si opp i morgen. Jeg ber om å få 2 ukers oppsigelse. Jeg sa ikke opp fordi hun lovte noe hun ikke holdt. Jeg skal også ta ut sykemelding. Vet at det ikke er lov å ta ut sykemelding for "mobbing" på jobb, men jeg har ikke krefter igjen. Alt er vondt, både innvendig og utvendig... Vil også tilføye at de har satt meg i ulovlige og uetiske situasjoner som ikke er tillatt i psykiatrien i Norge. Har noen av dere vært i en liknende situasjon? Hva tenker dere?

[Løvetanten]

Jeg tenker at dette er en forferdelig situasjon for deg, og at du har blitt gitt arbeidsoppgaver du ikke ennå mestrer.

Jeg leser også at du reagerer veldig kraftig og skal gå til det skritt å si opp uten å bruke de kanalene som fins først. Det vil jeg ikke råde deg til.

Først av alt så har du tillitsvalgt og verneombud på jobben. De kan du henvende deg til om du opplever problemer. Er ikke de noen du føler du kan stole på så vil fagforeningen være neste stopp.

Du skal ikke måtte si opp en fast jobb pga dette, for du har soleklare rettigheter. Det er mulig de kan omplassere deg? Flere enn du tror har tilpassede arbeidsoppgaver.

Ikke la dette ta piffen fra deg, for jeg tror at hvis du "står opp for deg selv" nå og løser floken på jobb så vil du ha alt å vinne.

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar Lævetanten Veldig godt å høre at noen stætter meg i denne situasjonen :D Men bort derfra skal jeg. Vi har en slags "personalstøtte" på jobben. Men personen som har tatt på seg denne oppgaven er desverre arbeidsgiver eller assisterende avdelingsleder. Altså samme person som har presset grensene mine.jeg skal slutte i denne jobben til sommeren uansett fordi jeg må flytte med min mann. Jeg kjenner at helsa ikke klarer mer. Jeg vil bare si opp og gå videre med livet mitt

[Løvetanten]

Hvis du har bestemt deg så er jo saken forsåvidt løst.

Jeg er litt opptatt av at du gjør det på en måte som gir deg "ryggdekning" om du skjønner...

Hvis du føler at de bevisst har plassert deg i situasjoner som du ikke kan håndtere (og som de vet er problematiske for deg), så bør du kunne dokumentere det på en eller annen måte. Dette med tanke på jobber senere. Du kan få spørsmål om hvorfor du sluttet eller kanskje du har behov for en referanse.

Erfaringsmessig er det lurt å ikke brenne broer, og ihvertfall ikke i arbeidslivet.

Lykke til:)