Datter vil ikke være hos far

[Gjest Usikker]

Vet ikke helt hvirdan jeg/vi skal takle det.. Jeg blir usikker på meg selv og min plass (jef er nye kjæresten til far) hans datter vil ikke være her. Kanskje trenger de alenetid. Noe jeg er innstilt på - å trekke meg litt tilbake i perioder., men vanskelig emne å snakke om hos oss det der..

[Antoinette]

Har datteren hans en grunn til å mislike deg. Ødela du mellom foreldrene hennes?

[AnonymBruker]

Har datteren hans en grunn til å mislike deg. Ødela du mellom foreldrene hennes?

Drittunger trenger ikke grunn til å mislike, holder at de ikke får ha forelderen sin i fred.

[Gjest Ruccola]

Hvor gammel er hun?

Kan jeg tippe på mellom 10 og 16....?

Det er heeelt vanlig, og vil nok gå over med tiden

Gi henne gjerne også litt alenetid med bare far innimellom, men absolutt ikke hele tiden! Hun må skjønne at du er der for å bli

Ikke gi henne ordrer eller direkte beskjeder heller forresten, jeg hatet det med far sine kjærester. HELT greit at pappa jorde det, men jeg ble drittsur om damene hadde lagt igjen lapp på stuebordet om at jeg skulle ta ut av oppvaskmaskinen.......

Det går over, det er bare alderen

Er hun yngre, er det også bare på grunn av at hun føler du tar pappaen hennes. Det går over, bare ver deg selv og ver åpen

[Gjest Gjest]

Drittunger trenger ikke grunn til å mislike, holder at de ikke får ha forelderen sin i fred.

Oi, her har vi en uten evne til å forstå andres følelser. Håper du ikke har barn (eller stebarn)!

Jeg kan fint forstå at barn (i mange aldre) kan ha problemer med å venne seg til en ny person som skal bo sammen med dem. Når man bor sammen må man "dele" seg med andre på alle mulige måter. Dette kan fort bli veldig personlig og "intimt" om man kan kalle det det. Det er klart at mange trenger tid på å venne seg til det! Man merker det selv når man har folk på besøk (kanskje litt utenfor "de næreste", f.eks. svigerforeldre som man kanskje ikke har kjent så lenge, eller venner og slektninger som man ikke har bodd så "nær på" før. Det går fint for noen dager, men etter en stund blir det slitsomt. Fars kjæreste er ikke en nær person for barna til å begynne med, så hvorfor skulle ikke de føle det likedan? I tillegg sliter de kanskje fortsatt med at mor og far ikke er sammen lenger. Og så er det jo da noen som rett og slett ikke har kjemi.

Slikt trenger uansett tid. Barna må venne seg til den nye personen litt etter litt, før vedkommende flytter helt inn. Og selv da trenger nok barna litt alenetid med pappa'en sin, selv de som ikke er småbarn.

[AnonymBruker]

Kan di ikke være hos deg selv, da, når datteren skal til sin far på samvær? Så kan dere gradvis bli kjent med hverandre, ved at du er med på kino, ut og spise pizza, kommer på søndagsmiddag.

Jeg skjønner at unger blir drittunger, jeg, når man ser hva de må gjennomgå. Først flytter foreldrene fra hverandre og man går gjennom en sorg over å miste den ene forelderen i hverdagen, samt at man må takle voksenproblemer, som at kjærlighet dør. Og når man endelig begynner å venne seg til den nye situasjonen og at man skal treffe den man ikke bor sammen med bare på faste tidspunkt, så kommer det jammen nye kjærester inn i bildet som krever å være til stede i samværstiden fra dag én. Dette er da personer barnet ikke har bedt om å få inn i livet sitt, og de er helt fremmede for barnet.

[Gjest BabyBlue]

Drittunger trenger ikke grunn til å mislike, holder at de ikke får ha forelderen sin i fred.

Drittunger kan ikke noe for at foreldrene er skilt og at faren har fått seg en ny kjæreste.

[Stinkerbell]

Drittunger trenger ikke grunn til å mislike, holder at de ikke får ha forelderen sin i fred.

Ingen er født drittunge. Vi formes av det vi opplever og erfarer.

Endret 3. februar 2011 av Gaia

[Carrot]

Drittunger trenger ikke grunn til å mislike, holder at de ikke får ha forelderen sin i fred.

Skjønner i grunnen VELDIG godt at du valgte poste denne anonymt... Selv om en slik holdning er skremmende er ikek feigheten ved å ikke stå for den overaskende...

Når det er sagt - barn har også følelser, og deres følelser er den voksnes ansvar å ta hensyn til så langt det er mulig og fornuftig slik TS virker som om h*n gjør - deet syns jeg er flott.. At partneren (evt) ikke gjør det er like mye tema som at datteren til partneren ikke vil være der pga osv osv slik jeg ser det (hvis jeg leste TS riktig)

[Gjest Ruccola]

Kan man ikke svare seriøst eller la vere og svare da!

Tenk så fortvilende for TS som bare ønsker å høre om andre sine meninger, og så kommer sånne "drittunger" som noen over her og tar over hele tråden med tull når TS håper på ett og annet seriøst svar fra mennesker som har vert i samme situasjon!

*gravidhormoner i fri utfoldelse*

[Carpaccio]

Barn av skilte foreldre går gjerne med et håp og ønske om at foreldrene skal bli sammen igjen sånn at de får tilbake familien sin. Dermed blir du som ny kjæreste en trussel mot barnets ønsker.

Jeg tror det er viktig at du ikke tar barnets avvisning personlig. Hun er egentlig ikke ute etter deg, hun vil bare teste far for å finne ut av om hun har noen makt i dette her (dvs kan hun få han til å kvitte seg med deg )

Det er nok fint lite du får gjort, men far må derimot ta grep og sørge for at dette ikke utvikler seg til et kjempeproblem. Han må snakke med datteren og finne ut hvor skoen trykker, og finne ut av hva han kan endre for at datteren skal bli fornøyd. Samtidig er det viktig at han poengterer at du også er en del av hans liv uten at det kommer til å gå på bekostning av datterens plass.

Han kan aldri tvinge henne til å like deg, men du fortjener respekt du som alle andre, og det kan han forlange at hun viser deg. Veldig fint at du kan vise hensyn og trekke deg litt tilbake slik at de to får litt alenetid, men du skal ikke utslette deg selv for å tilfredsstille datteren, det er ikke riktig ovenfor verken deg selv eller henne.

[Pastill]

Hei!

Jeg har selv to bonusbarn, vi har heldigvis et godt forhold til hverandre.

Jeg vil si at din fornemste oppgave er å være en god partner for din mann. Ta en samtale eller fem med far om hvordan dere kan løse dette, og bruk dine krefter på å være en god støtte for han, samt et godt forbilde for din bonus/ste-datter. Husk at hun kommer fra et hjem som har gått i oppløsning, og det er viktig at hun får oppleve kjærlighet og trygghet gjennom deres sterke forhold.

Pastill

[Gjest gjest]

Vet ikke helt hvirdan jeg/vi skal takle det.. Jeg blir usikker på meg selv og min plass (jef er nye kjæresten til far) hans datter vil ikke være her. Kanskje trenger de alenetid. Noe jeg er innstilt på - å trekke meg litt tilbake i perioder., men vanskelig emne å snakke om hos oss det der..

Er dere nettopp flyttet sammen? Lenge siden foreldrene hennes skilte seg?

Hvorfor hun ikke vil til han når du er der kan jo bero på flere ting. Om dere nettopp har møttes, og foreldrene nettopp har skilt seg kan en egentlig ikke forvente annet.

Selv om det er barn er det mennesker!

Har du egne barn slik at det er dem hun egentlig sliter med? Er moren negativt innstilt til deg? Trives hun ikke hos faren og bruker deg som unnskyldning?

Du sier du er farens nye kjæreste og om det er veldig nytt må

du jo gi henne tid. Om du ikke er flyttet inn enda må dere jo ta det varsomt og litt etter litt. La henne ha faren litt alene, og heller bli med dem på ting nå og da. Og henge der hele helgene i begynnelsen tror jeg neppe jenta syns er så stas, og det skjønner jeg godt.

[Gjest gjest]

Er du grunnen til at foreldrene skilte seg da?