Hvorfor går menn fra gravide damer?

[Gjest Fru Strert]

Levde inntil i går i det jeg trodde var et lykkelig forhold. vi hadde det moror sammen, lo masse, pratet om alt (trodde jeg iallefall)

Vi er i midten av 30årene, har tre barn og nr fire på vei.

Ble gravid for 4 mnd siden etter at han hadde ytret sterkt ønske om en nr 4, en liten attpåklatt til de vi har på 7, 9 og 11.

I går ville han prate.

"Jeg vil ikke ha dette livet lenger"

Spurte hva han mente, og han svarte at han ikke ønsket a4-livet med rekkehus, stasjonsvogn og unger. Jeg spurte om det var meg det var noe med om jeg hadde forandret meg under graviditeten, om jeg krevde urimelige ting, om det var noe jeg kunne gjøre..

Men nei, han ville ut, ut for å leve livet, reise, kanskje flytte utenlands.

Da svartna det for meg, jeg ble sint, kjempesint og sa (eller jeg ropte vel, men..) at det kunne han vel ha tenkt på litt før vi bestemte oss for barn nr 4.

Jeg fatter ikke at en mann som er nærmere 40 kan tenke så egoistiske tanker en gang... =S

Nå leter han etter sted å bo, en del av meg vil at han skal bli, en annen syns han er så egoistisk og barnslig at han kan stikke dit peppern gror =S

[Gjest Gjest]

40års krisa til menn er av og til så stakkarslig at man bare føler medynk.

Jeg vil råde deg til å ta livet med knusende ro. Sørg for at du og barna er trygge og har det bra. SPIKRE ham til veggen med samværsavtale på MINIMUM 50%. Om nødvendig truer du med å ruinere ham dersom han ikke tar sin del av jobben med barna.

For hvis han tror at han bare kan labbe avgårde og frasi seg egne unger for å begynne som tenåring igjen. Så har han mye morro i vente!

Kanskje realitetene går opp for ham når du viser deg VOKSEN og STERK og stiller krav.

[Gjest Valiant]

Det er vel egnetlig et ganske klar mindretall av menn som går fra gravide damer.

[Gjest Gjest]

Det er vel egnetlig et ganske klar mindretall av menn som går fra gravide damer.

Hvis du sjekker familieliv.se så ser du fort at det er IKKE et mindretall nei. Det er heller vanlig.

[Fluffe]

Fy faen... Det er bære jævlig gjort. Er ikke offte jeg har så medlidenhet i slike tråder, men dette var drøyt. Håper han vokser opp og får fiksa den mittlivskrisa si

[Gjest -svime-]

Veldig enig med gjest her. Hver overlegen og kald, få han ut. Lag skikkelig avtale på ungene. Og ikke vik en tomme!!!

Lykke til og en god klem til deg :-)

[barnehagetanten]

Uffda: kjenner jeg blir lei meg på dine vegner. Håper det "bare" er en liten krise og at dere løser opp i ting.

[Gjest strykebrett]

Jeg skjønner godt at han ikke vil ha a4-tilværelse, men herregud da, for en timing! Kan jo ikke bestemme seg for det ETTER man har fått 3 (nesten 4) unger. Den muligheten til å flytte litt rundt som det passer han sa han fra seg allerede da dere fikk den første. Si det til han at uansett om dere er sammen eller ikke så har han et ansvar ivenfor de han er far til som det ikke er bare å stikke fra. Han får smøre seg med tålmodighet i ca 18 år til.

[Gjest Gjest]

det er ofte slik at voksne blir frustrert etter masse unger og vil gjerne ha "igjen seg selv" men når ungen var planlagt og han har 3 fra før med deg burde han vite kva det gjekk i ja!! sjerpings!! elles er menn ofte frustrerte over damers graviditet og kansje ikkje altid var enig i at denne ungen skulle komme ..noen blir faktisk lurt og går av den grunn.min kjæreste blei lurt av dama.ho sa ho ikke kunne få barn pga en opperasjon i eggstokkene og han trodde henne men det var løgn.han forlot hennne og ho nekter han å se ungen.han engasjerer seg heller ikke er vel mest forbannet på kjærringa.

[Gjest TS Fru Strert]

Takk for svar dere som har svart meg.

Skjønner at jeg må være den voksne her, men det er ganske så frustrerende at han oppfører seg sånn =S

Til deg som svarte sist - hadde han blitt lurt av meg så hadde jeg kunnet skjønne han, men det var HAN som i utgangspunktet ønsket fjerdemann..

Jeg kan bli lei og ha lyst til å ha "meg selv" tilbake jeg og til tider, men da går jeg ut med venninner, tar noen glass vin (ikke som gravid da) og er "meg selv" og ikke bare "mamma" for en kveld...

MEN, jeg har jo et ansvar for ungene - jeg, og han, har valgt selv å få dem..

Han leter fortsatt etter sted å bo, jeg skal ta en prat om ansvar i kveld. Rolig, behersket og saklig - håper jeg. Wish me luck

[AnonymBruker]

For meg høres det ut som om dere har gått i foreldrefella. Hverdagen består i matlaging, klesvask, ungemas, kjøring til aktiviteter og hjelp med lekser. Null egentid.

Hvem som ønsket nummer 4 er ikke så viktig, det som er viktig er at dere begge har havnet i ei hengemyr.

hvordan er sexlivet?

gir dere hverandre rom til egne aktiviteter?

har du sluttet å bry deg om hvordan du ser ut?

handler absolutt ALT om barna?

hvordan er du mentalt når du er gravid?

[Ciara]

Her lukter det personlig krise lang vei. Jeg kan rett og slett ikke forestille meg at en mann som er slik du beskriver ville tatt et så drastisk skritt med mindre det rett og slett er noe i veien. Jeg ville hørt med ham om han er deprimert og om det kan være en idé for ham å snakke med psykolog e.l - for barnas og familiens skyld.

[Kamikatze]

Helt greit å ønske seg bort fra et A4-liv. Så gjelder det å få familien med på endringer da, kjøpe et småbruk eller flytte til Spania eller hvapokker...

Å stikke med halen mellom beina er patetisk. Så for en tråds skyld er jeg enig i at vi fritt kan la bølger av sympati skylle over den vordende mor.

Nå er ikke alt tapt før han begynner å tre seg innpå unge kvinner da. Hvordan han skal få råd til å treffe sånne, det kan jo bli litt av en utfordring. Dessuten er det ikke sikkert det er så mye denslags som trekker ham ut. Mer at han føler seg fanget i et gledesløst fjell av forpliktelser, som bare vokser mer for hver gang han forsøker å grave seg ut etter litt luft.

Ta en prat med ham, og lytt til hva det egentlig er han trenger. Kanskje det bare er litt luftforandring og pusterom. KIanskje det er noe dere alle til syvende og sist kunne hatt godt av?

[Gjest gjest]

Jeg har stått i det samme selv, og vil gi deg en stor klem. Tenk på deg selv og ungene og la han seile sin egen sjø.

[Gjest Gulli]

Hvordan går det nå TS?

[Gjest Belle Gunnes]

Huff Så utrolig trist. Jeg har ingen gode råd, men ønsker deg lykke til og håper mannen "faller på plass" igjen snart.

[runekki]

.

Endret 17. februar 2011 av runekki

[Gjest En mann]

Noen som nevnte personlig krise lenger oppe, det virker litt slik.

Er mange damer her som bare ser sin og barna, ikke sin partners problemer opp i dette.

Har det vært en hun som ville vandre har det vært helt ok.her tenker jeg.

Ville lurt på hva som gjorde dette har jeg vært TS.

[Wolf]

Menn som stikker når kjæresten er gravid er feige og egoistiske. Dette burde de ha tenkt på føre de planta løken i salaten.

Hadde det vært en kompis som gjorde det hadde jeg sagt det til han.

[Gjest en eks.]

Har det egentlig noe å si om det er mannen eller dama som stikker?

Jeg har vært/ er i TS situasjon. Ikke gravid, men med små barn, og jeg har rådet henne over her til å la han gå og fokusere på seg selv og ungene. Hvorfor? Jeg er enig i at det lukter personlig krise, men jeg tror ikke det hjelper å snakke med han om hvordan ting kan bli annerledes og hvordan det kan løses. Ei heller å se ting fra hans synspunkt. Min erfaring er at ingen ting hjelper, for han har bestemt seg. Han er i en krise og har funnet sin løsning: å stikke av. Han vil ikke/ orker ikke å stå i det mer og har funnet en løsning som han tror vil gjøre livet mye enklere for han, nemlig å begynne på nytt. Dessverre, når ektemenn bare stikker, er det ofte fordi de har truffet en annen og faktisk ønsker seg ett liv sammen med henne. De tror at gresset er grønnere der, og da kan kona snakke, forandre seg og gud vet hva, uten at det forandrer noe annet enn hennes egen selvfølelse. Jeg tror ikke noe vil skje før han eventuelt kommer ut av krisa si igjen, og i mellomtiden må hun ha fokus på seg selv og ungene.

Og om hun ønsker å jobbe for å bevare ekteskapet må hun tenke langsiktig. Oppføre seg realt og greit, men ikke som en tilgivende fjott. Hun må stå i det som er vanskelig, jobbe med å bedre selvtilliten og holde seg unna andre menn som en easy fix. Og innse at det tar tid. Det her er dessverre klassisk, og tar lang tid. Flere år. Når jeg sto på startlinja av det samme trodde jeg at i løpet av ett halvt år var han seg selv igjen. Men som regel tar det flere år (mellom to og tre) før de blir seg selv igjen. Om de noen gang blir det.

Jeg mener ikke å si at hun ikke skal forsøke å forstå han også, og se årsakene til hvorfor han er i en krise, men jeg har bare ikke tro på at det hjelper for deres forhold.