Å nekte ungene alt

[AnonymBruker]

Hva er egentlig poenget med at noen foreldre skal være så super streng og nekte ungene omtrent alt?

Jeg har sev ei datter på 10, hun har mange venner og både hun og venninnene er vel som folk unger flest vil jeg tro, men så har hun ei venninne som bor rett bort i veien og som man kan si er ei bestevennine og den av vennene som bor nermest, men det byr på så utrolig mye problemer. Mora hennes er vel ei ordentlig hønemor.

I dag kom de tidlig hjem og de går sammen. De skulle være ute da de kom hjem, men min datter skulle inn med sekken og ta ei brødskive først. Spurte om venninnen ville også ha, men hun sa hun får ikke spise før middag. De spiser så vidt jeg vet rundt 4 og det er jo ei stund til. Så spurte jeg om hun ville vente i gangen. "Ja, må bare spørre først", sa hun. Men innen hun er tilbake så vil jo min datter være ferdig for lengst så sa jo at hun trengte vel ikke det. Men hun sa at hun må alltid spørre før hun går inn til folk. Så det endte med at hun stod ute da. Men det hadde jo vært for toppen 10 minutter.

Hun får heller ikke være inne hos min datter hvis jeg og faren er på jobb for mora vet jo aldri hva disse små finner på og mener de sikkert finner på tull (noe som ikke er tilfelle). Og jeg vet også at mora hennes ikke liker at hun henger med min datter fordi min datter får lov til diverse ting, som å gå til butikken av og til, bruke lit sminke, spille tv-spill, være alene hjemme etter skolen, se filmer med ekte skespillere og slikt.

Noe jeg ser på som småting. Er ikke det ganske vanlig? Alle andre av hennes venner får lov til det samme.

Lørdag som var skulle jeg og min datter dra i badehallen og akkurat da vi skulle dra så kom venninnen hennes og spurte om de skulle leke. Min datter spurte meg om hun kunne bli med og det sa jeg var helt greit og det ville hun også så ba hun gå hjem og spørre om det var greit. Vi ventet og ventet da og etter 30 minutter så stod mora på døra og lurte på om dette var sant. Hun så på på meg, ristet på hodet flere ganger og sa hm, nja, og stilte masse spørsmål og spurte flere ganger om jeg skulle være med. Jeg kunne forsikre henne om at hun var i trygge hender. Men svaret ble selvsagt nei. "Tenk om hun druknet, tenk om det var gutter i jentegorderoben, tenk om hun ble kidnappet" og det var ikke måte på argumenter hun ramset opp.

Og har mange fler eksempler på dette. Hun er selv over 50 og jeg er ganske så ung så får en liten følelse av hun ser litt ned på meg. Uten å vite om hun faktisk gjør det, kun en følelse.

Og det er masse annet hun nekter sin datter å gjøre som selvsagt blir et lite problem for min datter da de leker sammen daglig. Er de ute må de kun være i boretslaget. Å gå i skogen får de ikke lov til (er ikke rare skogen heller). Hun får heller ikke ha mobil så de må jo løpe hjem til henne i ett sett hvis de går andre steder, som fra lekeplassen utenfor vårt hus. Og hun får kun lov til å være sammen med minimum 3 stykker om gangen. Går en annen venn hjem og hun leker med en annen i gjen må hun løpe hjem og si i fra. Samme om de er 3 og så blir to eller om de er 3, den ene går hjem og en ny kommer.

Blir nesten litt oppgittt her. Hva er poenget? Er hun overbeskyttende, er hun for streng? Eller er det kanskje jeg som er for mild? Vet jo heller ikke helt hva som er vanlig blant foreldre, men vet at det ikke er sånn blant de andre venninnene hennes.

Hun er også ganske barnslig for alderen. Vet ikke om det har noe med oppdragelsen å gjøre eller om hun bare er sånn. Uansett ikke noe problem for min datter.

[Gjest huldra]

Hva er egentlig poenget med at noen foreldre skal være så super streng og nekte ungene omtrent alt?

Jeg har sev ei datter på 10, hun har mange venner og både hun og venninnene er vel som folk unger flest vil jeg tro, men så har hun ei venninne som bor rett bort i veien og som man kan si er ei bestevennine og den av vennene som bor nermest, men det byr på så utrolig mye problemer. Mora hennes er vel ei ordentlig hønemor.

I dag kom de tidlig hjem og de går sammen. De skulle være ute da de kom hjem, men min datter skulle inn med sekken og ta ei brødskive først. Spurte om venninnen ville også ha, men hun sa hun får ikke spise før middag. De spiser så vidt jeg vet rundt 4 og det er jo ei stund til. Så spurte jeg om hun ville vente i gangen. "Ja, må bare spørre først", sa hun. Men innen hun er tilbake så vil jo min datter være ferdig for lengst så sa jo at hun trengte vel ikke det. Men hun sa at hun må alltid spørre før hun går inn til folk. Så det endte med at hun stod ute da. Men det hadde jo vært for toppen 10 minutter.

Hun får heller ikke være inne hos min datter hvis jeg og faren er på jobb for mora vet jo aldri hva disse små finner på og mener de sikkert finner på tull (noe som ikke er tilfelle). Og jeg vet også at mora hennes ikke liker at hun henger med min datter fordi min datter får lov til diverse ting, som å gå til butikken av og til, bruke lit sminke, spille tv-spill, være alene hjemme etter skolen, se filmer med ekte skespillere og slikt.

Noe jeg ser på som småting. Er ikke det ganske vanlig? Alle andre av hennes venner får lov til det samme.

Lørdag som var skulle jeg og min datter dra i badehallen og akkurat da vi skulle dra så kom venninnen hennes og spurte om de skulle leke. Min datter spurte meg om hun kunne bli med og det sa jeg var helt greit og det ville hun også så ba hun gå hjem og spørre om det var greit. Vi ventet og ventet da og etter 30 minutter så stod mora på døra og lurte på om dette var sant. Hun så på på meg, ristet på hodet flere ganger og sa hm, nja, og stilte masse spørsmål og spurte flere ganger om jeg skulle være med. Jeg kunne forsikre henne om at hun var i trygge hender. Men svaret ble selvsagt nei. "Tenk om hun druknet, tenk om det var gutter i jentegorderoben, tenk om hun ble kidnappet" og det var ikke måte på argumenter hun ramset opp.

Og har mange fler eksempler på dette. Hun er selv over 50 og jeg er ganske så ung så får en liten følelse av hun ser litt ned på meg. Uten å vite om hun faktisk gjør det, kun en følelse.

Og det er masse annet hun nekter sin datter å gjøre som selvsagt blir et lite problem for min datter da de leker sammen daglig. Er de ute må de kun være i boretslaget. Å gå i skogen får de ikke lov til (er ikke rare skogen heller). Hun får heller ikke ha mobil så de må jo løpe hjem til henne i ett sett hvis de går andre steder, som fra lekeplassen utenfor vårt hus. Og hun får kun lov til å være sammen med minimum 3 stykker om gangen. Går en annen venn hjem og hun leker med en annen i gjen må hun løpe hjem og si i fra. Samme om de er 3 og så blir to eller om de er 3, den ene går hjem og en ny kommer.

Blir nesten litt oppgittt her. Hva er poenget? Er hun overbeskyttende, er hun for streng? Eller er det kanskje jeg som er for mild? Vet jo heller ikke helt hva som er vanlig blant foreldre, men vet at det ikke er sånn blant de andre venninnene hennes.

Hun er også ganske barnslig for alderen. Vet ikke om det har noe med oppdragelsen å gjøre eller om hun bare er sånn. Uansett ikke noe problem for min datter.

Hjelpes! Ble bare mer og mer sjokkert når jeg leste nedover jeg.

Vil absolutt ikke påstå dette er normalt. Det eneste tror jeg er at jeg heller ikke ville sendt 10-åringen "alene" ut i skogen;)Det er også greit å gi beskjed når en går inn og til hvem, men det er jo også viktig lære barna forskjellen på å vente 10 minutter inne hos bestevenninnen og det å gå inn til noen for første gang, for så å bli borte flere timer;)

Helt sykt å diktere hvor mange hun skal være sammen med!

[Gjest Hikken]

Slike foreldre skremmer vettet av meg. Tenk når jenta blir voksen! Skal hun bo hjemme hos moren hele livet? Har moren tenkt på hva som skjer når hun selv dør da? Hvem skal dalte etter å beskytte henne mot hele verden da?

[nickless]

Hjelpe meg , her er ei jente som blir overbeskyttet!!!! Så synd for henne å ikke kunne få lov til noe som helst!! Har ingen gode råd , er glad for at ho har en venn i din datter , og jeg kan tenke meg denne mammaen vil få et skikkelig tenårings oppgjør om noen år...!!

[Wit1]

Oj Hun har det faktisk strengere enn min 7 åring.... Hun er ute og leker med venninner og jeg bryr meg ikke om de er 1 eller 2 eller 3 som leker sammen. Hun bruker å si fra før hun går inn noen steder for å leke, men det er kun for at jeg skal vite hvor hun er. Jeg er en godt voksen mor, så dette er nok ikke normen for de som er "litt eldre" mødre. Min datter er alene hjemme en time før skolen hver eneste dag... hun går til venner som bor et lite stykke unna og hun har mobiltelefon med seg så jeg kan nå henne hvis det skulle være noe.

Jeg syns dette hørtes litt vel overkontrollerende ut ja :nikker:

[Sign]

Er vel litt i overkant beskyttende? Eneste jeg kan være enig i er å si fra hvor man går. F.eks får ikke min datter på 8 år lov å dra langt avgårde (dvs vekk fra et område hvor vi er enige om betraktes som "i nærheten") uten å si fra.

Hun må også si fra hvor hun går når hun går ut og dersom hun f.eks går inn til noen andre enn hvor hun i utgangspunktet hadde tenkt seg, må hun ringe og si fra. Dette fordi jeg har erfart at det å ringe henne hvis jeg vil vite hvor hun er ikke bestandig er like lett. Fort gjort at telefonen ligger i jakka som er i yttergangen mens ungene er et helt annet sted i huset.

[AnonymBruker]

Denne moren har et kontrollbehov hun burde få behandling for. En tragedie at det går ut over datteren. Det er helt sikkert faktorer her som vi ikke vet om, men det høres hverken bra eller sunt ut.

[AnonymBruker]

Ring barnevernet, denne moren kan ikke være frisk psykisk.

[Stinkerbell]

Oj, da. Virkelig overbeskyttende, denne moren her.

Jeg tenkte først at denne jenta kanskje tok morens formaninger litt for bokstavelig, sånn barn har en tendens til å gjøre. F.eks har jeg sagt til sønnen vår at han ikke får gå inn til noen uten å si ifra hjemme først. Det er fordi vi har opplevd flere ganger at han bare forsvinner. Vi har lett i evigheter, og finner ham gjerne igjen inne hos en eller annen kompis. Skikkelig irriterende, spesielt de gangene det har skjedd når han skal på fritidsaktiviteter, i bursdag e.l og ikke rekker det fordi vi ikke har funnet ham. Han kunne fint ha tolket dennee regelen som at han ikke fikk gå inn i gangen hos noen og vente i ti minutter, fordi dette var "å gå inn til noen". Men, jo mer jeg leste, jo tydeligere blir det at dette er fryktelig, fryktelig overbeskyttende oppdragelse, og slett ikke bra i det hele tatt. Stakkars jente, hvor usikker hun kommer til å bli når hun vokser opp.

Endret 31. januar 2011 av Gai

[AnonymBruker]

Må si meg enig med de andre her. Stakkars barn! Og mammaen er fulstendig overbeskyttende. Det er ikke deg det er noe feil med

Minner meg litt om en tidligere nabo av meg. Datteren hennes hadde det omtrent på samme måte som denne venninnen til datteren din. Hun fikk knapt nok lov til noen ting. Ble fulgt til skolen til hun gikk i sjette klasse.

Denne damen hadde fått datteren veldig sent i livet, og var alene med henne. Hun var nok alt hun hadde sånn sett.

Heldigvis har det gått veldig bra med denne jenta, og hun er nå ei flott voksen kvinne på et par og tyve. Hun har fått seg kjæreste og flyttet hjemmefra, klarer seg bra på egne ben og besøker mammaen sin noen ganger i måneden.

[katt1]

Ringe barnevernet?

Nei vet du hva,jeg synes du kunne tatt en prat med mamman jeg.

Bedre at de voksene har en dialog enn at ungen flyr frem og tilbake og spør om ditt og datt.

Nei ta kontakt med mammaen du.