Hvordan takle prepubertibelt barn

[AnonymBruker]

Mannen og jeg har nå vært sammen i 3 år og holdt igjen introduksjonen av barna (han 2 jeg 1- alle barneskolebarn) av hensyn til dem og deres baggasje (på begge sider). Nå ønsker vi å nærme oss muligheten av å kunne etablere oss sammen og ønsker derfor å bruke endel tid sammen alle fem. Vi har hatt noen besøk hos hverandre som venner, hatt noen aktiviteter sammen og nevner stadig hverandre i hverdagen for på den måten gjøre barna vant til den andre.

De to yngste går lett sammen og fant raskt tonen (er også ganske like som personer). De er også de to barna som ligner/speiler oss voksne mest hva personlighet angår. Eldstemann derimot gir oss noen utfordinger vi ikke helt vet hvordan vi skal takle. Barnet har et tett forhold til sin mor og har gitt klart uttrykk for at pappa ikke skal få seg ny kjæreste de gangene far såvidt har bragt det på bane (håper nok innerst inne at mor og far finner sammen igjen- selvom det er 6 år siden de gikk fra hverandre).

Ved tidligere besøk/aktiviteter har eldste holdt seg i bakgrunnen og ikke villet leke med de to yngste (nå skal det være sagt at den eldste generellt er ganske stille og forsiktig av seg- de to yngste mer utadvente og utforskende).

I morgen har vi egentlig planer om å møtes for felles aktivitet- men eldste har nå satt seg helt på bakbeina, nekter å bli med, vil hjem til mamma og alt pappa foreslår er bare surt avvist.

Hvordan takler man dette? Skal vi la barnet få bestemme, "styre", og kanskje vente et halvt år eller mer før vi prøver igjen- eller skal vi til en viss grad "tvinge" oss på (saaakte)- som å møtes som avtalt (dreier seg om en uteaktivitet noen timer en lørdag formiddag), men samtidig ikke pushe på (vi møtes ene og alene som venner- på lik linje med andre venner vi hver for oss har omgang med). Skal vi forsiktig "overkjøre" noe vi antar i stor grad er prepubertible hormonelle protester (er i opposisjon på andre områder også), eller skal vi midlertidig gi opp? Kjenner at dette er veldig sårt- vi ønsker jo å leve sammen- ikke bare på de helgene hvor vi ikke har barna, men samtidig så er barna de viktigste for oss og vi strekker oss langt for at de skal være lykkelige og fornøyde.

Noen som har tanker og innspill? Gode råd?

[Gjest Mille]

Jeg synes egentlig dere burde snakke med noen som har erfaring og som kan gi orntlige råd til dere. Jeg forstår det er interessant å høre hva andre tilfeldige mener, men jeg tror ikke vi her på KG har innsikt nok til å rådgi deg her. Det gjelder jo et barn som helt kalrt har det vanskelig.

[goille]

Jeg har null erfaring med problematikken så min mening teller nok ikke, men personlig mener jeg at hvis det er 6 år siden bruddet mellom mor og far så MÅ barnet bare venne seg på at far har kjæreste.

Skjønner det kan være sårt og alt det der, men man kan heller ikke forvente at far skal gi opp sitt eget liv helt til det passer barnet,evt det er blitt voksent. Men som sagt tidligere...jeg har null erfaring,men du ba om meninger :gjeiper:

[kamela]

Dersom eldstemann er 11-12 år, kan det rett og slett hende at han ikke er interssert i å være sammen med dere på et fellesarrangement. Kanskje svaret er å la han slippe dere, og heller gjøre noe han har lyst til på egen hånd?

[AnonymBruker]

Jeg har erfaring med dine og mine barn i den aldersgruppen.

Husk at det er dere voksne som har valgt her. Ungene må bare følge med. Ikke alle unger har en tone og en felles nerve. Her var de to yngste veldig forskjellige selv om de hadde noen fellesting. Nestemann hadde et vedlig godt forhold til sin søster, men fikk det ikke med min datter. De jentene som var jevngamle hadde også noe felles, men en del ulikheter og i tillegg så treftes de ikke ofte.

Altså. Cluet er å la de unge styre hvor mye og på hvilken måte de skal være sammen. Personlighet og grunnlag fra foreldre er allerede gitt. Ha respekt for ulikhetene.

[AnonymBruker]

Våre barn (gutt og jente) med et års aldersforskjell har aldri gått spesielt godt sammen, og det ble bare mer og mer forsterket ettersom årene gikk.

[Pinkee]

Kan dere ikke bare høre med moren om gutten kan være hos henne da? Er vel det enkleste og beste.

Du kan ikke tvinge unger til å like deg.

Be mannen din ta det opp med mor, om hun kan ha den gutten mere, så du og han kan finne på ting med resten av barna.

Kanskje kommer han til dere etterhvert, kanskje ikke. Men, ha respekt for guttens meninger. Barn er og mennesker.

[AnonymBruker]

Hvis han er i begynnelsen av tenårene vil jeg tro at han gjerne tilbringer tid for seg selv uten voksne. Synes ikke hans mor skal inn i bildet her for å avlaste i forhold til ny kjæreste, dette er faktisk hverdagen fremover og noe dere som par må forholde dere til.