Når faren plutselig vil være en del av barnas liv

[Tiarra]

Pappaen hadde minimalt med barna sine å gjøre i de siste 4-5 årene, men vil plutselig være med tilstedeværende for ungene, dette var siden i fjor.

Men han later som ingenting og at han alltid var der. Spør meg aldri om hva de liker misliker, hvordan ting fungerer på skolen, men bare skjærer i gjennom alt og gjør som han selv synes er passende.

Han har alltid vært selvisk og han prioriterte jobb o.l. ovenfor barna. De få gangene de hadde vært hos han før, var det mora hans som passet på ungene, mens han jobbet eller reiste.

Nå er det slik at han prøver å være den superpappaen som er så snill å deltakende i barnas liv, men samtidig er jeg sikker på at han og hans mor og søster hjernvasker guttene. Jeg ser det på måten de forandret seg.

Jeg har ikke sagt så mye og prøver å være så mye samarbeidende som det går an mens pappaen virker som han ikke hørte om ordet, men jeg er lei av all dette og orker ikke en eneste dag mer. Denne familien er levede plage og jeg blir bokstavelig talt gal i hodet av deres oppførsel.

Måtte lufte littt, hørte at det hjelper å skrive sinne fra seg, men det hjelper ikke mye, gitt.

[Daniel84]

Hvor gammel er barna om jeg får spørre? Vil de være hos en fyr de knapt kjenner da?

[Tiarra]

De er snart syv og åtte. Det som er er at de kjenner farmor veldig godt og han bor hos henne når han er hjemme i Norge + at hun sikkert legger godt odr om han. Og ja, barna vil være med han, de har jo altid ønsket seg en pappa som var der, misnten kalte ek-kjæresten min for "pappa" og når han nå tilsynelatende er det, så vil de være med han.

[Daniel84]

Uff jeg føler med deg. Skjønner ikke hvordan folk kan være så j*vla egoistiske når de har barn

[Gjest Gjest]

Faren til barna mine har vært veldig ustabil. Han tar aldri selvkritikk. Han ber aldri om unnskyldning. Han bare later som ingenting har skjedd etter episoder han har oppført seg dårlig. Hvis han blir konfrontert med det benekter han det han har gjort og legger skylden på andre. Han er veldig manipulerende og flink til å prate for seg. Flere ganger har han fått barna til å tro at det er deres skyld at han oppførerer seg dårlig mot dem. Barna godtok det i mange år. Så fort han var grei mot dem igjen, var det vonde glemt. Men nå har spesielt eldste barnet, som er over 18 år, begynt å forstå hvordan han er. Hun klarer ikke lenger å legge alt bak seg hver gang han er grei igjen. Hun har vært redd og skuffet for mange ganger. Jeg vet ikke hvordan det går med deres relasjon i fremtiden. Hvis han er villig til å prate med henne om det, og slutter å oppføre seg dårlig, kan de kanskje få et godt forhold igjen. Men lite tyder på at han er villig til det.

Jeg tror barna må erfare selv hvordan faren er. Så lenge det ikke er farlig for dem å være sammen med han, er det lite du kan gjøre. Du kan knappt nok gjøre noe hvis det er farlig for dem å være sammen med han. De aller fleste fagpersoner mener at barnet trenger faren sin, uansett hvordan han oppfører seg. Det eneste du kan gjøre er å være en stabil og god omsorgsperson selv.

[Carrot]

TS kan vel be om megling mtp samvær når barna er så små og be om at det settes opp felles kjøreregler for hva og hovrdan kommunikasjon og oppfølging skal skje? Jeg vet en venn av meg har (via BUP tror jeg) slike regelmessige møter med dem og far fordi denne bevisst skaper situasjoner som ikke ok hvor barna ikke har det bra...

[Gjest Gjest]

TS kan vel be om megling mtp samvær når barna er så små og be om at det settes opp felles kjøreregler for hva og hovrdan kommunikasjon og oppfølging skal skje? Jeg vet en venn av meg har (via BUP tror jeg) slike regelmessige møter med dem og far fordi denne bevisst skaper situasjoner som ikke ok hvor barna ikke har det bra...

Jeg gikk ut fra at de hadde en samværsavtale. Hvis de ikke har det er jeg enig i at de bør kontakte familievernkontoret for å bli enige om en samværsavtale. Hvis de ikke kan bli enige der, må det avgjøres i retten.

De får ikke hjelp fra BUP hvis barna ikke har en mulig psykisk sykdom eller har vært utsatt for noe som kan disponere for psykisk sykdom, f.eks vold/overgrep.

[Tiarra]

TS kan vel be om megling mtp samvær når barna er så små og be om at det settes opp felles kjøreregler for hva og hovrdan kommunikasjon og oppfølging skal skje? Jeg vet en venn av meg har (via BUP tror jeg) slike regelmessige møter med dem og far fordi denne bevisst skaper situasjoner som ikke ok hvor barna ikke har det bra...

Jeg har prøvd, men han dukker ikke opp.

[Gjest Gjest]

Jeg har prøvd, men han dukker ikke opp.

Da vil jeg råde deg til å ta kontakt med familievernkontoret igjen. Da kan du få en time alene. De kan gi deg råd om hvordan du bør forholde deg videre.

[Tiarra]

Jeg gikk ut fra at de hadde en samværsavtale. Hvis de ikke har det er jeg enig i at de bør kontakte familievernkontoret for å bli enige om en samværsavtale. Hvis de ikke kan bli enige der, må det avgjøres i retten.

De får ikke hjelp fra BUP hvis barna ikke har en mulig psykisk sykdom eller har vært utsatt for noe som kan disponere for psykisk sykdom, f.eks vold/overgrep.

Vi prøvde med samværsavtale før, men det fulgte han ikke opp og det irriterte vettet av meg. Barna var også så forvirret, for pappa bare forsvant eller dukket opp sånn uventa igjen. Det hadde pågått ganske lenge, men han skrev en slags avtale selv hvor jeg skrev under, den var nok for hans egen fordel mtp NAV og skatteklasse, moren hans sine ord, men så lenge det var noe på papirer, tenkte jeg at det ikke var så verst. Dette var fra november.

Et eksempel på at jeg ikke lenger klarer å styre barna mines liv er at:

I juleferien hadde han ungene, jeg kom hjem barna trengte veldig hårklip, og da jeg sa til dem at det var på tide vi tok en tur til frisøren, sa eldsten, "jeg må si fra til pappa først". Pappaen hadde alltid vært motstader av at langt hår på guttene og klippet hver gang han fikk sjansen, men nå ville han la håret vokse helt til 17.mai, i følge sønnen min. Jeg skulle klippe en helg, men så var de hos han en ukedag og tydeligvis fortalt om at mamma skulle klippe, og gjettom de ikke kom uten hår dagen etter.

Jeg blir så hjelpeløs og irritert av sånne ting. Og det er bare et "harmless"-eksempel dette her.

Endret 28. januar 2011 av Tiarra

[Tiarra]

Da vil jeg råde deg til å ta kontakt med familievernkontoret igjen. Da kan du få en time alene. De kan gi deg råd om hvordan du bør forholde deg videre.

Det høres lurt ut. Takk

[Gjest En mann]

Pappaen hadde minimalt med barna sine å gjøre i de siste 4-5 årene, men vil plutselig være med tilstedeværende for ungene, dette var siden i fjor.

Men han later som ingenting og at han alltid var der. Spør meg aldri om hva de liker misliker, hvordan ting fungerer på skolen, men bare skjærer i gjennom alt og gjør som han selv synes er passende.

Han har alltid vært selvisk og han prioriterte jobb o.l. ovenfor barna. De få gangene de hadde vært hos han før, var det mora hans som passet på ungene, mens han jobbet eller reiste.

Nå er det slik at han prøver å være den superpappaen som er så snill å deltakende i barnas liv, men samtidig er jeg sikker på at han og hans mor og søster hjernvasker guttene. Jeg ser det på måten de forandret seg.

Jeg har ikke sagt så mye og prøver å være så mye samarbeidende som det går an mens pappaen virker som han ikke hørte om ordet, men jeg er lei av all dette og orker ikke en eneste dag mer. Denne familien er levede plage og jeg blir bokstavelig talt gal i hodet av deres oppførsel.

Måtte lufte littt, hørte at det hjelper å skrive sinne fra seg, men det hjelper ikke mye, gitt.

Hva er problemet om han har endret seg?

Vil barna være hos han?

Han er normal oppgående?

Da er vel at ok?

Tenker du nekte han, rettsak?

Han har vært borte noen år,ikke hatt kontakt i det hele tatt?

Har han hatt litt kontakt med de før er det vel vankelig å nekte det som kalles vanlig samvær?

Dette du opplever er vel en vanlig problemstilling?

Tenk gjennom deg selv,se om du kan endre på noe, snakk med noen du kjenner godt. Kanskje de kan hjepe deg med dette.

Kommunikasjon, noen er forbasket dårlig på dette. Derfor tor jeg at om du jobber med dette vil det hjelpe.

Det er hans ssøtres om "hjernevasker" barna, de er damer. Det er jo bl.a. dette menn har slitt med opp mot damer .dvs mødre av felles barn.

Dere er 2 foreldre, det vil dere alltid være så lenge dere har foreldreansvar begge.

En gjør ting i livet som en må ta følgende av på godt og vondt.

Mener ikke være ufin mot deg. ønsker å sette det litt i perspektiv for deg slik du kan se noe fra utsiden uten å balde følelser inn.

[Tiarra]

Hva er problemet om han har endret seg?

Vil barna være hos han?

Han er normal oppgående?

Da er vel at ok?

Tenker du nekte han, rettsak?

Han har vært borte noen år,ikke hatt kontakt i det hele tatt?

Har han hatt litt kontakt med de før er det vel vankelig å nekte det som kalles vanlig samvær?

Dette du opplever er vel en vanlig problemstilling?

Tenk gjennom deg selv,se om du kan endre på noe, snakk med noen du kjenner godt. Kanskje de kan hjepe deg med dette.

Kommunikasjon, noen er forbasket dårlig på dette. Derfor tor jeg at om du jobber med dette vil det hjelpe.

Det er hans ssøtres om "hjernevasker" barna, de er damer. Det er jo bl.a. dette menn har slitt med opp mot damer .dvs mødre av felles barn.

Dere er 2 foreldre, det vil dere alltid være så lenge dere har foreldreansvar begge.

En gjør ting i livet som en må ta følgende av på godt og vondt.

Mener ikke være ufin mot deg. ønsker å sette det litt i perspektiv for deg slik du kan se noe fra utsiden uten å balde følelser inn.

Jeg VET at han ikke har endret seg. Han sa selv at han når som helst kan få jobbtilbud utenlands og da forsvinner han igjen på samme måte som han dukket opp.

Barna vil være hos han. De har som nevnt hatt noe kontakt med han før og håpet at de så han igjen, han er tross alt deres far.

Jeg tviler på at han er en oppegående person. Det har gått over 5 år siden vi skilte lag, og det er han som har stiftet en ny familie, men ennå er han sint og bitter og klarer ikke å legge ekteskapet vårt bak seg. Og nei, jeg dro ikke fra han til fordel for noen andre, han var direkte ond mot meg. Og dette går tydeligvis utover ungene.

Hvis alt var OK, trengte jeg vel ikke "lufte" meg slik jeg gjør.

Jeg har prøvd på mange måter å kommunisere med han, men han er bare umulig.

(Idag for eksempel, var "min helg" med barna. Ennå krevde han at jeg skulle gi han barna. Og da jeg ignorerte tekstene hans, sendte han det monstret han har til mor for å terrorisere meg. Takk og lov for at barna ikke så dette.)

Du var ikke ufin. Tro meg jeg har prøvd det meste.