Har blitt invitert i bursdag neste helg

[Gjest Sjenert jente 21]

Huff jeg har blitt invitert av en venninne i hennes 20 års bursdag neste helg. Hun ringte meg og det kom så plutselig liksom. Kunne bare si ja for kom ikke på en unnskyldning der og da. Jeg er en sikkelig sjenert og stille person. Har alltid vært ekstremt beskjeden av meg hele livet. Har ikke så mange venner heller. Jeg hater å skulle være sosial. Det går fint med mine nærmeste men ikke med folk jeg nesten ikke kjenner eller ikke har møtt før. Hater det. Jeg blir så nervøs og flau. Klarer ikke å ha øyenkontakt og blir så nervøs at jeg stammer noen ganger å. Jeg er et vrak! Jeg vet ikke hvorfor men jeg er bare sånn. Ikke så veldig gøy når folk spør meg om hvorfor jeg er så stille. På barne og ungdomskolen ble jeg kalt for stillheten pga jeg var så stille av meg.

Men uansett så har jeg ikke lyst å på festen, Hadde kun vært et par folk som kom kunne jeg kanskje ha klart å kommet. Jeg spurte om det kom mange og hun sa det kom en del. Rundt 15 +. Hjelp tenker jeg. Det er så mange. Jeg blir sikkelig nervøs med så mange folk. Ble helt nervøs og stressa bare av tanken. Og alle som kommer er folk jeg ikke kjenner. Enda verre. Jeg kan ikke være limt fast med venninna mi hele kvelden heller. Hun skal jo sikkert prate med alle gjestene.

Jeg har vært på få fester i mitt liv og det har ikke gått så bra. Det har virkelig vært kjempe ukomfortabelt og har ikke sagt så mye. Har egentlig bare sittet der og ville gå hjem. Var en fy som spurte meg en gang "er du alltid så stille og kjedelig på fester eller??"

Har litt lyst til å si jeg er syk og ikke kan komme. Hun vil sikkert bli skuffet men hun er ikke en jeg kan fortelle sånt til. At jeg er som jeg er og at jeg ikke tørr å komme. Føler meg ikke helt tilpass med det akkurat siden vi er ikke såå gode venninner. Ble egentlig litt sjokka over at hun inviterte meg. Å være i et rom med mange mennesker jeg ikke kjenner og måtte være sosial er det verste jeg vet! Får helt noia bare av tanken,

Hva gjør jeg?

[smalls]

Kan du ikke teste deg selv litt? Dra på festen. Blir det for ille så bare si ifra til henne at du føler deg dårlig og vil hjem. Da har du i hvert fall dukket opp og prøvd Da kan du være sikkelig stolt over deg selv at du faktisk klarte å komme. Hvis du ikke liker å komme mens alle sitter i sofan å ser på deg komme inn, så kan du heller komme litt tidlig? Sånn 5 min før festen begynner. Jeg synes i hvert fall det er litt ekkelt å komme på en fest sånn nesten sist mens alle sitter å glor på meg komme inn i stua :gjeiper: Hehe. Jeg synes du burde dra. Som sagt blir det for ille så bare si du er syk og vil hjem.

Endret 27. januar 2011 av smalls

[AnonymBruker]

Jeg synes du kan si at du er syk og ikke kan komme hvis du synes det er så ubehagelig. En hvit løgn som ikke skader noen.

Hvis du vil prøve - kan du jo ta deg et par glss vin i forkant slik at du føler deg roligere og det ksnskje er lettere å snakke?

Det er ikke alle mennesker som er like og hvorfor skulle utsette seg selv for en så ubehagelig situasjon som du tydeligvis synes dette er? Tror heller det er lurere å begynne med mindre folkemengder og omgivelser der du ikke trenger å "prestere" på den måten.

[AnonymBruker]

Jeg synes også at du burde dra Øvelse gjør mester!

Er du like nervøs om du har drukket litt alkohol?

Du kan finne ut samtaleemner på forhånd, slik at du kan prate med folk uten å måtte tenke ut nye ting å prate om. De fleste personer er jo interessante å snakke med, og er interesserte i å vite mer om deg, finne felles interesser, ha det gøy sammen.

Stæsj deg skikkelig opp, så du føler deg fresh, og dra på festen Prøv så godt du kan! Ikke tenk på nervøsiteten, men prøv å være så avslappet du kan. Om det ikke fungerer utover kvelden, så drar du hjem. Men da har du gjort et forsøk, og kanskje følte at det gikk bedre enn sist gang?

Lykke til!!

[lillemia]

Huff jeg har blitt invitert av en venninne i hennes 20 års bursdag neste helg. Hun ringte meg og det kom så plutselig liksom. Kunne bare si ja for kom ikke på en unnskyldning der og da. Jeg er en sikkelig sjenert og stille person. Har alltid vært ekstremt beskjeden av meg hele livet. Har ikke så mange venner heller. Jeg hater å skulle være sosial. Det går fint med mine nærmeste men ikke med folk jeg nesten ikke kjenner eller ikke har møtt før. Hater det. Jeg blir så nervøs og flau. Klarer ikke å ha øyenkontakt og blir så nervøs at jeg stammer noen ganger å. Jeg er et vrak! Jeg vet ikke hvorfor men jeg er bare sånn. Ikke så veldig gøy når folk spør meg om hvorfor jeg er så stille. På barne og ungdomskolen ble jeg kalt for stillheten pga jeg var så stille av meg.

Men uansett så har jeg ikke lyst å på festen, Hadde kun vært et par folk som kom kunne jeg kanskje ha klart å kommet. Jeg spurte om det kom mange og hun sa det kom en del. Rundt 15 +. Hjelp tenker jeg. Det er så mange. Jeg blir sikkelig nervøs med så mange folk. Ble helt nervøs og stressa bare av tanken. Og alle som kommer er folk jeg ikke kjenner. Enda verre. Jeg kan ikke være limt fast med venninna mi hele kvelden heller. Hun skal jo sikkert prate med alle gjestene.

Jeg har vært på få fester i mitt liv og det har ikke gått så bra. Det har virkelig vært kjempe ukomfortabelt og har ikke sagt så mye. Har egentlig bare sittet der og ville gå hjem. Var en fy som spurte meg en gang "er du alltid så stille og kjedelig på fester eller??"

Har litt lyst til å si jeg er syk og ikke kan komme. Hun vil sikkert bli skuffet men hun er ikke en jeg kan fortelle sånt til. At jeg er som jeg er og at jeg ikke tørr å komme. Føler meg ikke helt tilpass med det akkurat siden vi er ikke såå gode venninner. Ble egentlig litt sjokka over at hun inviterte meg. Å være i et rom med mange mennesker jeg ikke kjenner og måtte være sosial er det verste jeg vet! Får helt noia bare av tanken,

Hva gjør jeg?

Makan til premieidiot skal man lete lenge etter! Tydelig at han mangler sosiale antenner. Det som er utrolig synd er at du tok inn over deg det han sa. Det at du er stille betyr ikke at du er kjedelig!

Når det er sagt, jeg skjønner at det ikke er lett for deg å dra på den festen. Men det hjelper ikke å la vær å dra, for det vil garantert komme flere anledninger som denne. Prøv å tenk etter hvordan det kan bli mindre ille å være på festen. Kan det feks hjelpe at du bare stikker innom noen timer? Si at du er sliten, og kanskje brygger på noe, men at du gjerne ville gratulere din venninne med dagen. Det som også kan hjelpe, er om du øver deg på småprat. Jeg vet at mange ikke kan fordra småprat, men faktum er at hvem som helst kan bli god på småprat - det gjelder bare å øve seg. Det viktigste å huske når det gjelder småprat er at folk flest liker å snakke om seg selv. Så utfordringen ligger i å stille spørsmål og oppfølgingsspørsmål. Og så bør man være noenlunde forberedt på å fortelle litt om seg selv, hva man driver med (jobb/skole) og om fritidsinteresser. Unngå å svare ja/nei, men prøv å svare litt mer utfyllende. Da blir det lettere for motparten å stille oppfølgingsspørsmål, og samtalen flyter lettere. Hvis samtalen etter en stund går litt i stå, unnskyld deg med at du skal hente litt mer drikke/gå på toalettet/ut for å få litt frisk luft etc.

Hvis du nå ser for deg at du går på festen, bare for noen få timer, og skal prøve ut disse småprat-teknikkene på minst to personer, er det fortsatt like ille?

[lillemia]

Glemte å spørre deg om du har oppsøkt lege/psykolog for plagene dine? Det høres for meg ut som om du sliter med sosial angst, og det er noe du kan få hjelp for!

[Gjest Linda sofie]

Du bestemmer jo selv men jeg synes å du burde dra. Jeg vet det kan være sikkelig ubehagelig men du trenger ikke å være så lenge heller. Bare vis ansiktet ditt og gratuler henne med dagen. Som har blitt sagt så vil jo slike situasjoner dukke opp og det er jo kanskje en idee å venne seg til sånt enn å hele tiden måtte avlyse. Hvis det hjelper så kan du jo drikke litt før du drar på festen. Kanskje du får roa deg litt og ikke er så nervøs.

[Wonders]

Si at du ikke kan komme, og send et nydelig kort i posten. Push deg selv i settinger som ikke teller så mye for de somhar invitert deg. Øv når du ikke føler press... Og med folk du kjenner du stoler på...

[Gjest Gjest]

Glemte å spørre deg om du har oppsøkt lege/psykolog for plagene dine? Det høres for meg ut som om du sliter med sosial angst, og det er noe du kan få hjelp for!

Jeg er så dritalei av å lese slike innlegg her på KG,og jeg synes det ikke burde vært lov av brukere å anbefale psykologisk hjelp da vi ikke aner hvilke personer som sitter der ute!

Hvorfor skal alt løses med psykologer for tiden? Klarer vi ikke å håndtere problemer selv lengre? Jeg prøver ikke å undervirdere problemet til Ts men jeg synes rådet om å oppsøke psykolog dukker opp litt for ofte..

Sorry utbruddet,klarte ikke la være.

Ts,hvorfor ikke dra en liten tur til å begynne med? Om du synes det blir veldig ubehaglig så kan du jo skylde på at du må stikke tidlig. Jeg synes den værste løsningen på dette er å ikke gå i det hele tatt. Da vil det bli bare værre og værre å komme seg ut på slike arrangement. Og kanskje vil du føle deg litt stolt over at du turde og ta en tur også

[AnonymBruker]

Jeg hadde det litt sånn for noen år siden. Hata å være sosial og ville hvert fall ikke på sosiale sammenkomster og fester. Kunne ikke tenke meg noe verre. Meldte avbud hver gang jeg ble invitert på noe sånt. En dag tok jeg meg litt i nakken og bestemte meg for å dra på en fest jeg ble invitert på. Jeg hadde overhode ikke lyst og var på grensa til å melde avbud. Var super nervøs før jeg kom og ville bare snu å gå hjem igjen. Men jeg kom aller først (ville ikke komme etter folka hadde kommet pga da ville alle stirre på meg) Jeg var så nervøs før folk kom og husker jeg fikk hjerte i halsen da det ringte på døra. Ville bare hoppe ut av vinduet og løpe vekk.

Ja det var ubehagelig i begynnelsen. Ville bare gjemme meg. Men etter en liten stund var det faktisk ikke så ille altså som jeg hadde trodd. Etter noen glass vin ble det mye bedre og slappa mye mer av. Folk prata med meg og jeg hadde det kjempe gøy! Var sikker på at jeg kom til ha det helt grusomt og at ingen ville prate med meg. Der tok jeg feil Etter å hvert på en del fester siden den gang har jeg null problem med det. Jeg synes bare det er gøy og føler jeg har kommet en laaang vei. Jeg bestemte meg for å teste meg og gi meg selv en utfordring. Selv om jeg egentlig ikke ville dra på festen så gikk det greit. Å jeg er sikkelig stolt over meg selv at jeg turte det og ikke meldte avbud. Jeg gikk derfra med hodet hevet.

Det jeg prøver å si er at noen ganger må man gjøre ting man ikke vil. Altså selv om du ikke vil festen og bare tror det vil bli helt jævlig, så kan du ta feil. Kan jo hende det blir gøy? Jeg ville gitt det en sjanse jeg. Som andre har sagt så kan du bare gå hvis det blir for ille for deg. Jeg synes du burde prøve. Hva er det verste som kan skje?

[lillemia]

Jeg er så dritalei av å lese slike innlegg her på KG,og jeg synes det ikke burde vært lov av brukere å anbefale psykologisk hjelp da vi ikke aner hvilke personer som sitter der ute!

Hvorfor skal alt løses med psykologer for tiden? Klarer vi ikke å håndtere problemer selv lengre? Jeg prøver ikke å undervirdere problemet til Ts men jeg synes rådet om å oppsøke psykolog dukker opp litt for ofte..

Sorry utbruddet,klarte ikke la være.

Selvfølgelig kjenner jeg ikke TS, men ut i fra det hun forteller er det flere ting som tyder på sosial angst. Hvis det bare var å håndtere problemet selv, tror du hun fortsatt ville slitt med dette i flere år?

Hva hvis noen har fysiske smerter over lengre tid - ville du ikke bedt de ta en tur til legen for å sjekke hva det var? Er det så mye verre å be noen gå til legen hvis de viser tegn på psykiske lidelser? Skader det å ta seg en tur til legen èn gang for mye? Ville det ikke vært verre å la vær å gå til legen, fordi andre folk mener at det bare er å "ta seg sammen", og så forverrer situasjonen seg?

Jeg har selv trodd at jeg ikke trengte hjelp til å håndtere problemene mine. Resultatet er at det har gradvis blitt verre, og i mange år har problemet mitt hindret meg i å leve et fullverdig og godt liv. Om jeg kan hindre andre i gjøre samme feil som meg, gjør jeg det som skal til. Om det fører til at noen kanskje tar seg en ekstra tur til legen og finner ut at det ikke er noe galt med dem likevel, gir jeg blaffen i.

[AnonymBruker]

Hjelper det hvis du har noe å dille med?

Du kan f.eks. ta med en kake/være kakeansvarlig og dele ut kakestykker til folk. Så får du i hvert fall introdusert deg selv til alle de nye som kommer ved å gi dem kake og si 'hei jeg heter xxx og værsågod her har dere litt kake, jeg har kjøpt den heelt selv!' eller noe lignende. Da har du jo også en god unnskyldning til å ikke drive pinlig småprat med en gang, for du skal jo videre og servere kake til nestemann.

[Gjest TS]

Nei jeg har hvert fall ikke lyst til å være "kakemann" å gå rundt å dele ut kake til alle sammen. Da blir jo jeg på en måte i sentrum og alle ser på meg. Det er jeg overhode ikke tilpass med. Da sitter jeg heller å småprater i sofan selv jeg ikke har så lyst til det heller.

Jeg har tenkt litt på å dra. Men åhh vet ikke om det skjer. Vet ikke om jeg er tøff nok. Hadde det bare kommet noen jeg kjente hadde jeg hvert fall hvert noen jeg kunne ha hengt meg på liksom. Nå blir jeg helt alene på en måte. Også kommer det så mange. Det gjør meg bare enda mer nervøs og stresset. Kunne heller ønske hun skulle ha en liten feiring men nei.

Jeg er bare redd for å få slike kommentarer jeg fått før. "er du alltid så stille og kjedelig på fester?" Den kommentaren får jeg ikke glemt altså. En anna gang for et år siden hadde jeg blitt med en venninne og noen få av hennes venner på resturant. Da fikk jeg spørsmål om alt gikk bra siden jeg var så stille.

[Gjest Gjest]

Selvfølgelig kjenner jeg ikke TS, men ut i fra det hun forteller er det flere ting som tyder på sosial angst. Hvis det bare var å håndtere problemet selv, tror du hun fortsatt ville slitt med dette i flere år?

Hva hvis noen har fysiske smerter over lengre tid - ville du ikke bedt de ta en tur til legen for å sjekke hva det var? Er det så mye verre å be noen gå til legen hvis de viser tegn på psykiske lidelser? Skader det å ta seg en tur til legen èn gang for mye? Ville det ikke vært verre å la vær å gå til legen, fordi andre folk mener at det bare er å "ta seg sammen", og så forverrer situasjonen seg?

Jeg har selv trodd at jeg ikke trengte hjelp til å håndtere problemene mine. Resultatet er at det har gradvis blitt verre, og i mange år har problemet mitt hindret meg i å leve et fullverdig og godt liv. Om jeg kan hindre andre i gjøre samme feil som meg, gjør jeg det som skal til. Om det fører til at noen kanskje tar seg en ekstra tur til legen og finner ut at det ikke er noe galt med dem likevel, gir jeg blaffen i.

Jeg snakker ikke om at det ene er værre enn det andre (lege/psykolog) Selvfølgelig skal man oppsøke lege om man er fysisk syk! Men tendensen til at man kontakter psykolog tror jeg har økt mye i det siste og ikke minst anbefalingene (iallefall her på Kg) Man skal liksom oppsøke psykolog for alt nå.

Jeg reagerer på at du skriver Er det så mye verre å be noen gå til legen hvis de viser tegn på psykiske lidelser? Hva er tegn på psykiske lidelser? Er det at man er sjenert? Er det at man synes det kan være ubehagelig med ukjente mennesker? Eller er det at man står å teller sekunder før neste buss passerer huset og om det overskrider 16 sekunder så kan du ikke gå ut den dagen? Skjønner du hvor jeg vil? Det er mye man kan oppleve som ubehagelig og som man ikke vil utsette seg for,betyr det at man lider av noe psykisk? Er det ikke ganske vanlige følelser hos oss alle en gang i blandt? Og hvorav de fleste av oss da tenker at her må man bare stupe i det?

[lillemia]

Jeg snakker ikke om at det ene er værre enn det andre (lege/psykolog) Selvfølgelig skal man oppsøke lege om man er fysisk syk! Men tendensen til at man kontakter psykolog tror jeg har økt mye i det siste og ikke minst anbefalingene (iallefall her på Kg) Man skal liksom oppsøke psykolog for alt nå.

Jeg reagerer på at du skriver Er det så mye verre å be noen gå til legen hvis de viser tegn på psykiske lidelser? Hva er tegn på psykiske lidelser? Er det at man er sjenert? Er det at man synes det kan være ubehagelig med ukjente mennesker? Eller er det at man står å teller sekunder før neste buss passerer huset og om det overskrider 16 sekunder så kan du ikke gå ut den dagen? Skjønner du hvor jeg vil? Det er mye man kan oppleve som ubehagelig og som man ikke vil utsette seg for,betyr det at man lider av noe psykisk? Er det ikke ganske vanlige følelser hos oss alle en gang i blandt? Og hvorav de fleste av oss da tenker at her må man bare stupe i det?.

1. For det første: du tror at tendensen til å kontakte psykolog har økt. Det kan godt være den har økt, ja, men blir det ikke å dra det litt langt i å spekulere i at det er anbefalinger på KG som er medvirkende årsak til det? Kan det ikke ha vel så mye å gjøre med at det er større aksept for å gå til psykolog? Dessuten, tror du virkelig at de som får hjelp av psykolog egentlig ikke trenger det?

2. Ja, det er mye som oppleves ubehagelig, og jeg er enig i at man ofte kan ta tak i ting selv. Det jeg snakker om er når noe oppleves ubehagelig i lang tid, gjerne i mange år, og det oppleves så ubehagelig at det begrenser vanlig dagligliv og går sterkt utover livskvalitet.

[Gjest Gjest]

1. For det første: du tror at tendensen til å kontakte psykolog har økt. Det kan godt være den har økt, ja, men blir det ikke å dra det litt langt i å spekulere i at det er anbefalinger på KG som er medvirkende årsak til det? Kan det ikke ha vel så mye å gjøre med at det er større aksept for å gå til psykolog? Dessuten, tror du virkelig at de som får hjelp av psykolog egentlig ikke trenger det?

2. Ja, det er mye som oppleves ubehagelig, og jeg er enig i at man ofte kan ta tak i ting selv. Det jeg snakker om er når noe oppleves ubehagelig i lang tid, gjerne i mange år, og det oppleves så ubehagelig at det begrenser vanlig dagligliv og går sterkt utover livskvalitet.

det bli litt feil det jeg skrev og skulle tta bort den ene setningen der. Det jeg mente var at tendensen her på kg til å råde folk til å oppsøke psykolog vises mer og mer. Og at det er stor aksept for å dra til psykolog er bra. Men aksept trenger ikke å ha noe med nytte å gjøre. Og jo,de som får hjelp av psykolog trenger nok det. har ikke skrevet noen sted at de som går der ikke trenger hjelp. Det jeg reagerer på er at om man føler seg litt nedfor;vurdert psykolog? Litt ensom; Vurdert psykolog? Dårlig selvtillit; Vurdert psykolog and so on...

Om denne skjenertheten til Ts forhindrer henne i å utføre enkle daglidagse ting i hverdagen som å hente posten,handle,snakke i telefon,bare gå ute blandt folk i bygater,kjøpesenter etc, forhindrer henne i å ta trikk,buss,tog og i det hele tatt dra på jobb/skole DA begynner man å ha et problem som kan trenge profesjonell hjelp.

Det er på ingen måte meningen å undervurdere Ts sitt problem.

I dette tilfelle så har hun hadd ett par ubehagelige opplevelser i forbindelse med fester,hun er sjenert og stille (noe mange av oss er) og vil helst ikke dra. kan skjønne det er vanskelig men ikke noe av dette er noe som går utover hverdagen hennes,ikke slik hun legger det frem i innlegget iallefall.

Vi velger selv hvordan vi skal gripe tak i problemer og ubehageligheter. Velger vi å stadig tenke negative tanker og ha en innstilling om at "det kommer sikkert til å bli veldig ubehagelig" da blir det mest sannsynlig ubehagelig. Ts bør bl.a. glemme den der tåpelig kommentaren som en dust klarte å lire av seg på fest. Skal hun fokusere på den i all evig fremtid så blir ingen fester morsomme.

Men nå kuppa vi tråden skikkelig her,på tide å stoppe

[lillemia]

Om denne skjenertheten til Ts forhindrer henne i å utføre enkle daglidagse ting i hverdagen som å hente posten,handle,snakke i telefon,bare gå ute blandt folk i bygater,kjøpesenter etc, forhindrer henne i å ta trikk,buss,tog og i det hele tatt dra på jobb/skole DA begynner man å ha et problem som kan trenge profesjonell hjelp.

Det er på ingen måte meningen å undervurdere Ts sitt problem.

I dette tilfelle så har hun hadd ett par ubehagelige opplevelser i forbindelse med fester,hun er sjenert og stille (noe mange av oss er) og vil helst ikke dra. kan skjønne det er vanskelig men ikke noe av dette er noe som går utover hverdagen hennes,ikke slik hun legger det frem i innlegget iallefall.

Vi velger selv hvordan vi skal gripe tak i problemer og ubehageligheter. Velger vi å stadig tenke negative tanker og ha en innstilling om at "det kommer sikkert til å bli veldig ubehagelig" da blir det mest sannsynlig ubehagelig. Ts bør bl.a. glemme den der tåpelig kommentaren som en dust klarte å lire av seg på fest. Skal hun fokusere på den i all evig fremtid så blir ingen fester morsomme.

Men nå kuppa vi tråden skikkelig her,på tide å stoppe

1. Jeg har aldri hatt problemer med å utføre dagligdagse ting som å hente posten, handle i butikker o.l. Likevel har jeg så store problemer, blant annet i forbindelse med sosiale tilstelninger som fester, at livet mitt har blitt veldig innskrenket. Resultatet er at jeg er nesten helt tom innvendig, og føler sjelden/aldri glede. Jeg har utallig mange ganger prøvd å "ta meg sammen", men har innsett at jeg trenger profesjonell hjelp til å få livet mitt tilbake (i flere år har jeg følt at jeg bare eksisterer, ikke lever).

2. Hvis du tror at man bare kan "velge" å tenke negative/positive tanker, har du svært liten forståelse for hvordan hjernen fungerer. Tro meg, sånn er det ikke. I så fall er det jo bare å bestemme seg for å tenke positivt, og de som ikke får det til, prøver ikke hardt nok eller er for dumme/late til å forstå hvor lett det faktisk er.

Ellers er jeg enig at diskusjonen har sporet av. Beklager, TS

[AnonymBruker]

Du høres ut som meg, jeg hater fester/utdrikningslag/div større sammenkomster osv. De få gangene jeg tvinger meg selv til å dra så blir det ikke så ille som jeg tror.

Jeg har ikke sosial angst, men er veldig sjenert og liker ikke oppmerksomhet. Om jeg vet det kommer noen jeg kan sitte rolig å snakke med så er det greit, ellers så drar jeg ikke.

Jeg synes det er litt farlig å skal sykeliggjøre alle som ikke er utadvente, vi er forskjellige, sånn er det bare.

[AnonymBruker]

Skjøøner veldig godt hvordan du har det ts. Rop gjerne ut om du er i Stavangerområdet.

[Gjest Gjest]

1. Jeg har aldri hatt problemer med å utføre dagligdagse ting som å hente posten, handle i butikker o.l. Likevel har jeg så store problemer, blant annet i forbindelse med sosiale tilstelninger som fester, at livet mitt har blitt veldig innskrenket. Resultatet er at jeg er nesten helt tom innvendig, og føler sjelden/aldri glede. Jeg har utallig mange ganger prøvd å "ta meg sammen", men har innsett at jeg trenger profesjonell hjelp til å få livet mitt tilbake (i flere år har jeg følt at jeg bare eksisterer, ikke lever).

2. Hvis du tror at man bare kan "velge" å tenke negative/positive tanker, har du svært liten forståelse for hvordan hjernen fungerer. Tro meg, sånn er det ikke. I så fall er det jo bare å bestemme seg for å tenke positivt, og de som ikke får det til, prøver ikke hardt nok eller er for dumme/late til å forstå hvor lett det faktisk er.

Ellers er jeg enig at diskusjonen har sporet av. Beklager, TS

Ang punkt 2 (om jeg kan ordlegge meg slik) Jeg bare mener at du har jo allerede innstilt deg på at denne festen kommer til å bli ubehagelig. Da kommer den til å bli ubehagelig. Hvorfor vil du ikke prøve å tenke positivt på det isteden? Nåja,så gikk det skeis de forrige gangene,denne gangen kan du motbevise din "teori" om at det blir ille.

Tro meg,jeg vet alt om at det er ikke "bare" å velge positive tanker,men utifra ditt første innlegg så virka det som om det var kun denne festen du gruvde deg til,tanken på hva som har skjedd før på fest og tanken på at det kom til å være såpass mange der som du ikke kjente. Først nå forteller du jo at du ikke føler noe glede i hverdagen sånn ellers.

Selv har jeg slitt med depresjon og tvangstanker i over 3 år men ble "frisk" ved hjelp av medisin og psykolog. Jeg kan fremdeles ha tilbakefall men jeg har fått noen inn i livet mitt med en litt mer "Gi faan" holdning,som har lært meg til å tenke mer positivt og som også har lært meg å ikke gi så mye oppmerksomhet til ubehagelig tanker (dårlig formulert men,jeg skyver jo ikke alt til sides,men noe av ubehaglighetene gjør jeg større enn de egentlig er)

Og helt ærlig,dette har hjulpet meg mer enn noe annet. Men,det er jo selvsagt meg,og kanskje ingen andre