Jeg HATER jobben min!

[Roxie-Malone]

Hei, jeg er ei jente på 20 år som vil lufte tankene sine litt. Jeg har fått "jobb" av NAV, som går ut på at jeg står 4 dager i uka, på et kjøkken i en barnehage, 5 timer til dagen, og setter på kaffe, setter i, og tømmer oppvaskemaskinen, og smører brødskiver. Hver eneste dag er lik. Jeg skal jobbe der 1 år, og har nå jobbet siden slutten av Oktober. Det er så kjedelig. Og de som jobber der irriterrer vettet av meg. Jeg er en vanligvis hyggelig og smilende jente, men de gidder ikke prate til meg engang. Jeg står der bare dag etter dag...

Jeg har mine problemer som gjør at jeg er under NAV. Skal på en utredning som de så fint kaller det, for å finne ut om jeg kan klare meg i ordinært arbeid. Selv føler jeg at det klarer jeg langt i fra. Jeg blir fort sliten og utmattet, og jeg arbeider dårlig med folk jeg ikke kjenner.

Mitt høyeste ønske er å få jobbe i en vernet bedrift i byen hvor jeg bor, som innebærer varig tilrettelagt arbeid. Jeg får ikke søke der, før jeg eventuelt har gått gjennom denne utredningen til våren, som da ser om jeg får bli uføretrygdet, og da søke der jeg ønsker.

Det høres kanskje feil ut at jeg ønsker å bli uføretrygdet? Er bare det at jeg har så utrolig mange bekjente der, som jeg føler meg vel med og jeg kan liksom komme ut av "skallet" mitt.

Familien min synes jeg er for oppegående til å jobbe med "sånne folk", men for meg er i grunn trivsel viktigere..

Har jeg et helt teit syn på framtiden, hva synes dere om dette? Vil bare høre andres meninger.

[Tulling]

Alle jobber i en drittjobb de hater på ett eller annet tidspunkt. Og man kan ikke forvente å like alle rundt seg på en arbeidsplass. Har hatt lignende jobb, og var noe skikkelig dritt (ikke via nav da).

Framtiden er framtiden, prøv å gjøre det beste ut av det og vent på bedre tider

[Kamikatze]

Du har selv et ansvar for å bidra til din egen trivsel på jobben. Enten ved at du gjør en innsats for å bli kjent med kollegene, eller stappe plugger med musikk inn i øra, ellerno...

Reagerer litt på at du vil uføretrygdes for å komme på en bestemt verna bedrift. Men, jeg kjenner ikke hele historien din. Jeg mener at om du kan greie deg i en vanlig jobb, er du best tjent med det. Men, det kan igjen bety at du kan arbeide på denne verna bedriften, da som veileder eller liknende. Finn ut hvilke folk som ansettes der på ordinære vilkår, og hva slags stillinger det er, og hva som trengs av utdannelse praksis.

I første omgang kan du se på dette som en øvelse i å klare deg i ordinært arbeid, og ta hver dag du legger bak deg som en seier. Greier du å stå tiden ut, er det en brakseier.

Har du kartlagt dine interesser og evner, og funnet ut hvilke yrkesalternativer som kan friste deg utover akkurat denne ene bedriften? Kanskje NAV kan hjelpe deg på vei? Hva med å gjøre det, og så kikke deg om etter annet arbeide som du mener du vil trives bedre i? Da er det jo veldig greit, når du søker, å kunne si at du jobber der og der.

Prøv å finne de positive innfallsvinklene i din situasjon. Mulighetene den gir deg.

[Roxie-Malone]

Du har selv et ansvar for å bidra til din egen trivsel på jobben. Enten ved at du gjør en innsats for å bli kjent med kollegene, eller stappe plugger med musikk inn i øra, ellerno...

Så klart. Jeg er en veldig blid og smilende jente. Men de gidder aldri gi meg ros, spør hvordan jeg har det osv. De ser bare på meg som en kjøkkenassistent som skal stå helt alene. Jeg er veldig sjenert, og kanskje litt tilbakeholden. Men jeg gjør så godt jeg kan alikevel. Jeg smiler til dem, er høflig, spør om de har hatt en fin helg, ønsker dem en fin dag videre når jeg går osv, for jeg synes de er koselige folk. Nå etter å ha kjent dem et par måneder, la jeg dem til på facebook, og gjett hva, ALLE avslo. Jeg synes det er så pinlig

Jeg var den eneste som ikke ble invitert på julebordet. Jeg forstår bare ikke hva jeg gjør galt.¨

Det er ikke fullt så triveligå komme på jobb der mer...

[Kamikatze]

Synes du skal fortsette å smile og være blid, og småprate med dem som småprater tilbake. Utover det trenger du ikke gjøre noen sprell for å få bedre kontakt med dem, annet enn at du selvsagt kan ta det opp på ansattesamtalen.

Å forvente ros og sånn er kanskje litt ambisiøst. Ja, du vil slite med at du tilhører en generasjon som mer eller mindre har fått medalje for å fise. Men diplom, ubetinget ros og heder, det er under foreldrenes domene. Du er der for å gjøre en jobb. Se på deg selv som infrastruktur. Det gjør nemlig alle andre. Kanskje med unntak av foreldrene dine. Ros og heder får du først når du gjør noe ekstraordinært utover plikta. Det betyr ikke at du ikke skal prøve å finne glede i arbeidet. Om det så er at du blir rågod på å hakke agurkskiver med eller uten hastighetsrekord. Rosen din får du inn på konto en gang pr måned.

Ulempen med verna bedrifter og avklaring og det der, er at den rosen du får er latterlig liten i forhold til den du får i en "ordentlig" jobb. Det beste du kan gjøre er å se på praksistiden som betalt yrkesopplæring. Du skal ikke motta full lønn mange månedene før du ser annerledes på ting.

Det er lettere å tilpasse seg selv, enn å få andre til å tilpasse seg deg. Hvis ikke du er sjef, da...

FISH

Endret 27. januar 2011 av Kamikatze

[AnonymBruker]

Så klart. Jeg er en veldig blid og smilende jente. Men de gidder aldri gi meg ros, spør hvordan jeg har det osv. De ser bare på meg som en kjøkkenassistent som skal stå helt alene. Jeg er veldig sjenert, og kanskje litt tilbakeholden. Men jeg gjør så godt jeg kan alikevel. Jeg smiler til dem, er høflig, spør om de har hatt en fin helg, ønsker dem en fin dag videre når jeg går osv, for jeg synes de er koselige folk. Nå etter å ha kjent dem et par måneder, la jeg dem til på facebook, og gjett hva, ALLE avslo. Jeg synes det er så pinlig

Jeg var den eneste som ikke ble invitert på julebordet. Jeg forstår bare ikke hva jeg gjør galt.¨

Det er ikke fullt så triveligå komme på jobb der mer...

Dette høres egentlig ut som om de er direkte uhøflige! Ikke akkurat at de avslår på FB, det kan være mange grunner til det, men det er jo lov å hilse og smile litt i det minste!! Hvordan oppfører f.eks styreren seg mot deg? Og har du aldri pause samtidig som noen? Kanskje det kan være lettere å snakke med noen da?

[smalls]

Alle har nok hatt en drittjobb i sitt liv og skjønner åssen du har det. Jeg hadde en sikkelig drittjobb som 16 åring. Jobba som oppvaskhjelp på et kjøkken. Gjorde egentlig alle drittjobbene på kjøkkenet, Som å vaske og gå ut med søppla. Pluss sjefen min var en sikkelig kjerring, Frekk og bitchy. Eneste som fikk meg til å holde ut var pengene selv om det var en drittjobb.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner godt at du ikke trives når de oppfører seg sånn! Det beste du kan gjøre er å være hyggelig tilbake, tror jeg, da ser de kanskje hvor kjipe de selv er? Og hvis sjefen din ikke er like ille, kan du kanskje ta det opp med han/henne?

[LetThemEatCake]

Åh, nästan alla vuxna/ungdomar kommer att jobba med skitjobb i många, många år innan man hittar något man trivs med! Det är tyvärr så det ser ut och en tanke man måste vänja sig vid.. Det blir ju vad man gör det till! Det finns alltid sätt att få jobbet mer kul och givande, först och främst genom sin inställning och tankegång. Men jag känner ingen som jobbar med något de gillar från början. Det är något man jobbar sig upp till!

Kom på en affärsidé och bli egenföretagare! (Jag är egenföretagare och är också bara 20år) Då kan du jobba med vem du vill, förutsatt att du klarar av kundkontakten. Jag kan ju tillägga att jag har några riktiga skitjobb vid sidan om företaget då och så kommer det att vara så länge jag behöver pengar, ja ända tills företaget kan stå på egna ben då.

[Fluffe]

Syntes du skal ta det opp med sjefen der jeg. sånn oppførsel kan man ikke ha

[Gjest Spinell]

Jeg synes du skal ta det opp med kontaktpersonen din i NAV, jeg. Fortell at du føler deg ensom og lite inkludert, at du får lite tilbakemeldinger på det du gjør og at du derfor mistrives. Be om at NAV vurderer om de skal ta det opp med barnehagen for å finne ut om noe kan gjøres eller om de kan finne en annen løsning for deg. Da har du i alle fall prøvd!

De aller fleste vil ved ett eller annet tidspunkt oppleve et dårlig arbeidsmiljø, og selvsagt har en ansvar for å bidra til et positivt arbeidsmiljø selv, men det hjelper lite hvis ingen andre "er med". Dersom en har gjort alt en kan uten at det nytter, er det å ta saken videre en måte å ta ansvar på.

[The Kitten]

Det ville ikke falt meg inn å rose en 20-åring for å ha stablet i en oppvaskemaskin. Derimot ville det ha falt meg inn å prøve å få denne personen til å føle seg som en del av fellesskapet.

[Fluffe]

Det ville ikke falt meg inn å rose en 20-åring for å ha stablet i en oppvaskemaskin. Derimot ville det ha falt meg inn å prøve å få denne personen til å føle seg som en del av fellesskapet.

Man trenger ikke akuratt rose ang oppvaskmaskina da. Men hadde ikke du følt deg dritt om INGEN gadd å si noe positivt til deg ?

[The Kitten]

Man trenger ikke akuratt rose ang oppvaskmaskina da. Men hadde ikke du følt deg dritt om INGEN gadd å si noe positivt til deg ?

Hva skal de si da? Ts stabler i oppvaskemaskinen, smører mat og rydder på et kjøkken. Det er ting de fleste har kunnet gjøre siden barneskolen.

[Fluffe]

Hva skal de si da? Ts stabler i oppvaskemaskinen, smører mat og rydder på et kjøkken. Det er ting de fleste har kunnet gjøre siden barneskolen.

Greit,du er en slik person som mener man skal gjøre skikkelig vannskelige ting før man får skryt.

[The Kitten]

Greit,du er en slik person som mener man skal gjøre skikkelig vannskelige ting før man får skryt.

Du er en person som en dårlig til å trekke riktige konklusjoner.

[Fluffe]

Du er en person som en dårlig til å trekke riktige konklusjoner.

ligemåde

Til ts: Ta en prat med de på nav. Hadde heller ikke giddet å jobbe med slike drittsekker rundt meg som så på meg som en slave,

[AnonymBruker]

Det finnes jo mange måter å gi skryt på.

Et enkelt "takk" og et smil når TS har smurt ferdig brødskivene er alminnelig høflighet.

Jeg vet ikke om kollegene gjør det, men mye tyder på at de ikke gjør det.

Å bli tatt for gitt og behandlet som om en er usynlig er en vond følelse. Jeg synes også de kunne ha spandert på henne en invitasjon til julebordet.

[The Kitten]

Det finnes jo mange måter å gi skryt på.

Et enkelt "takk" og et smil når TS har smurt ferdig brødskivene er alminnelig høflighet.

Jeg vet ikke om kollegene gjør det, men mye tyder på at de ikke gjør det.

Å bli tatt for gitt og behandlet som om en er usynlig er en vond følelse. Jeg synes også de kunne ha spandert på henne en invitasjon til julebordet.

Alminnelig høflighet bør en kunne forvente. Skryt derimot, da tror jeg ts forventer litt vel mye.

[Anglofil]

Det handler om anerkjennelse, og selv om man ikke nødvendigvis trenger å rose en opp i skyene, så er jeg sikker på at de fleste trenger å høre en gang i blant at de faktisk gjør en god eller alright jobb, og det er dét jeg føler dette handler om. Og det trenger ikke å gå på jobben heller, men om jeg aldri fikk høre ett eneste positivt ord så hadde også jeg hatt problemer med å holde hodet oppe. Dette til tross for at man kanskje "bare" gjør det man blir bedt om. Men hva så? Alle bør få høre at de faktisk gjør noe positivt, selv om det ikke består i å redde verden, sånn rent formelt. For meg skulle det bare mangle at jeg hilser på dama i kantina når jeg spiser lunsj, og når en kollega gjør et salg, som forøvrig er en del av vår jobb, så sier jeg: "godt jobba", for jeg vet det er viktig å gi motivasjon. Da får jeg samtidig mye tilbake. Det koser ikke mange kaloriene å gi et smil tilbake til ts når hun prøver så godt hun kan.

Mvh Yvonne