Hvordan skal man klare å alltid være positiv ang. barnfar?

[AnonymBruker]

Leser mange tråder her inne ang. det å aldri si noe galt til barnet om andre forelder.

Er jo egentlig helt enig med det.... Men det er et men...

Jeg har en datter, som går på ungdomsskolen.

Hennes far har alltid vært fraværende. Aldri ønsket samvær, noen besøk da hun var liten, men nå ser vi han kun når han leverer jule og bursdagsgave.

Han betaler bidrag, men vil aldri hjelpe til med store ting. Jenta trener mye og trenger dyrt utstyr. Han nekter plent å betale noe. (vi spør pent, og vet vi ikke kan kreve noe, men jenta mi blir så irritert fordi han alltid sier nei. Han skylder på at han ikke har råd)

Min datter (eller vår rettere sagt) ser faren i byen titt og ofte. Da handler han f.eks ferdigpizzaer, og andre unyttige og dyre ting. Hun kommer hjem, og er irritert på han. Jeg prøver å "forvare" han hele tiden, ved å si at han må jo få gjøre som han vil, og så lenge han betaler bidrag, kan ikke vi kreve noe... Men jeg skjønner jo hennes frustrasjon..... Hun vet at jeg ikke kan kjøpe så mye (er uføretrygded etter en bilulykke) og hun ser jo at han gir bare blaffen...

Hvordan skal jeg takle situasjonen?

[Gjest gjest]

Leser mange tråder her inne ang. det å aldri si noe galt til barnet om andre forelder.

Er jo egentlig helt enig med det.... Men det er et men...

Jeg har en datter, som går på ungdomsskolen.

Hennes far har alltid vært fraværende. Aldri ønsket samvær, noen besøk da hun var liten, men nå ser vi han kun når han leverer jule og bursdagsgave.

Han betaler bidrag, men vil aldri hjelpe til med store ting. Jenta trener mye og trenger dyrt utstyr. Han nekter plent å betale noe. (vi spør pent, og vet vi ikke kan kreve noe, men jenta mi blir så irritert fordi han alltid sier nei. Han skylder på at han ikke har råd)

Min datter (eller vår rettere sagt) ser faren i byen titt og ofte. Da handler han f.eks ferdigpizzaer, og andre unyttige og dyre ting. Hun kommer hjem, og er irritert på han. Jeg prøver å "forvare" han hele tiden, ved å si at han må jo få gjøre som han vil, og så lenge han betaler bidrag, kan ikke vi kreve noe... Men jeg skjønner jo hennes frustrasjon..... Hun vet at jeg ikke kan kjøpe så mye (er uføretrygded etter en bilulykke) og hun ser jo at han gir bare blaffen...

Hvordan skal jeg takle situasjonen?

Dele frustrasjonen med henne

[Gjest Okusan]

Jeg tenker at siden mannen bare gir blaffen, og har definert sin rolle til å betale bidrag og kjøpe julegave, så er det jo håpløst å vente noe mer etter så lang tid. Da vil jeg tro at det viktigste du kan gjøre for datteren din er å hjelpe henne å distansere seg fra hele fyren, og ikke la seg selv bli skuffet gang på gang.

Synd men sant- vil han ikke bidra mer så vil han ikke det, og framfor å bale med skuffelse og bitterhet mot faren er det bedre at hun senker forventningene og fokuserer på seg selv, deg og deres liv sammen

[Carpaccio]

Veldig klokt innlegg av Okusan over meg her!

Angående det å ikke si noe stygt om han, syns jeg dette er viktig og riktig også i en sånn situasjon. La datteren få komme med sine meninger, og gi uttrykk for at du forstår hennes frustrasjon uten å fyre oppunder, for det kommer det ingenting ut av.

Jeg reagerer på at du skriver "vi spør pent". Det er din oppgave å ta opp økonomiske spørsmål med barnefaren, og dermed også du som skal ta "støyten" ved avslaget. En annen ting er at du faktisk ikke har noe med hvordan han forvalter sin økonomi, dvs sløser bort penger på. Han betaler bidrag, (antakelig en god del siden han ikke har samvær) og dermed har han ingen ytterligere økonomiske forpliktelser.

Jeg skjønner godt at det er frustrerende når du selv har dårlig økonomi, og jeg er helt enig i at det er dårlig gjort, men han er desverre i sin fulle rett...

[AnonymBruker]

Leser mange tråder her inne ang. det å aldri si noe galt til barnet om andre forelder.

Er jo egentlig helt enig med det.... Men det er et men...

Jeg har en datter, som går på ungdomsskolen.

Hennes far har alltid vært fraværende. Aldri ønsket samvær, noen besøk da hun var liten, men nå ser vi han kun når han leverer jule og bursdagsgave.

Han betaler bidrag, men vil aldri hjelpe til med store ting. Jenta trener mye og trenger dyrt utstyr. Han nekter plent å betale noe. (vi spør pent, og vet vi ikke kan kreve noe, men jenta mi blir så irritert fordi han alltid sier nei. Han skylder på at han ikke har råd)

Min datter (eller vår rettere sagt) ser faren i byen titt og ofte. Da handler han f.eks ferdigpizzaer, og andre unyttige og dyre ting. Hun kommer hjem, og er irritert på han. Jeg prøver å "forvare" han hele tiden, ved å si at han må jo få gjøre som han vil, og så lenge han betaler bidrag, kan ikke vi kreve noe... Men jeg skjønner jo hennes frustrasjon..... Hun vet at jeg ikke kan kjøpe så mye (er uføretrygded etter en bilulykke) og hun ser jo at han gir bare blaffen...

Hvordan skal jeg takle situasjonen?

En grunn til at du skal være positiv? Tja....Du valgte nå engang han som far til ditt barn.

Årene har gått, og dere har utviklet dere forskellig.

Nå kan en tenåring se på dette på en helt annen måte, enn deg som voksenperson.

Ferdigpizza og andre unyttige dyre ting, skriver du. unyttig for hvem?

Han opfyller det som loven pålegger han, betale bidrag.

Han dukker opp til jul og bursdag.

Hva mere vet du egentlig om han....

En dag vil din datter bli voksen,og kansje få et annet syn på sin far. Kansje han er bare sånn, kansje han har en grunn.

Man kan ikke tvinge noen som ikke vil, av en eller annen grunn. Selv om det er sine egne barn.

Ja, det er viktig å ikke snakke drit om den andre forelder. Det er ikke vanskelig om man vil.

[Gjest Gjest]

Menn... Dette er grunnen til at jeg synes det er lurest å dra til København og få barn den veien.

Da slipper man hele det problemet og en masse drama.

[Gjest nr 8762]

Hvordan skal jeg takle situasjonen?

Det skulle du kanskje tenkt på før du fikk barn med fyren?

[katt1]

Det skulle du kanskje tenkt på før du fikk barn med fyren?

[AnonymBruker]

Takk for svar fra dere alle. Godt å få så fornuftige svar, det gjør det lettere å sortere mine egne følelser...

Veldig klokt innlegg av Okusan over meg her!

Angående det å ikke si noe stygt om han, syns jeg dette er viktig og riktig også i en sånn situasjon. La datteren få komme med sine meninger, og gi uttrykk for at du forstår hennes frustrasjon uten å fyre oppunder, for det kommer det ingenting ut av.

Jeg reagerer på at du skriver "vi spør pent". Det er din oppgave å ta opp økonomiske spørsmål med barnefaren, og dermed også du som skal ta "støyten" ved avslaget. En annen ting er at du faktisk ikke har noe med hvordan han forvalter sin økonomi, dvs sløser bort penger på. Han betaler bidrag, (antakelig en god del siden han ikke har samvær) og dermed har han ingen ytterligere økonomiske forpliktelser.

Jeg skjønner godt at det er frustrerende når du selv har dårlig økonomi, og jeg er helt enig i at det er dårlig gjort, men han er desverre i sin fulle rett...

Jeg skrev "vi spør pent" fordi han, når han er innom med f.eks julegave, sier til jenta at hun må gjerne ringe og spørre hvis hun ønsker noe. Av den grunn har jeg noen få ganger latt henne få ta en tlf. til han ang dette. Men siden hun da alltid blir avfeid med "dårlige" unnskyldninger om dårlig råd, så ringer heller jeg.

En grunn til at du skal være positiv? Tja....Du valgte nå engang han som far til ditt barn.

Årene har gått, og dere har utviklet dere forskellig.

Nå kan en tenåring se på dette på en helt annen måte, enn deg som voksenperson.

Ferdigpizza og andre unyttige dyre ting, skriver du. unyttig for hvem?

Han opfyller det som loven pålegger han, betale bidrag.

Han dukker opp til jul og bursdag.

Hva mere vet du egentlig om han....

En dag vil din datter bli voksen,og kansje få et annet syn på sin far. Kansje han er bare sånn, kansje han har en grunn.

Man kan ikke tvinge noen som ikke vil, av en eller annen grunn. Selv om det er sine egne barn.

Ja, det er viktig å ikke snakke drit om den andre forelder. Det er ikke vanskelig om man vil.

Jeg må nesten si at jeg absolutt IKKE valgte denne mannen som far til mitt barn. Etter en grundig undersøkelse har jeg papierer fra sykehuset om at jeg er steril. Ja, jeg gikk frivillig til sengs med denne mannen EN gang, men jeg hadde ikke planer om noe mer enn det. Og i ettertid så jeg vel fort at jeg var ung og dum, denne ene gangen, men jeg trodde jo at jeg ikke kunne få barn.

Det jeg mente ang. ferdigpizza, er at det er ganske dyrt. Han sier han ikke har råd til å spleise på en skolesekk til jenta, men råd til å kjøpe mat ute har han. (og som sagt, DET har ikke jeg noe med, men når jenta mi ser dette, er det vanskelig å ikke være enig med henne i at dette er "dårlig")

Saken her er jo ikke at JEG har noe med hva han bruker sine penger på, så lenge han betaler bidrag. Saken er at jenta ser at han "sløser rundt" og lover henne, men sier nei hver gang hun spør. (eller de få gangene jeg har spurt når det har vært evt. spleising til store og dyre ting)

Det skulle du kanskje tenkt på før du fikk barn med fyren?

Les svaret mitt over her.... Ellers hadde jeg så absolutt vært enig med deg.

[AnonymBruker]

Høres ut som min pappa, og jo eldre jeg ble jo mer så jeg av hvordan han var. Men han kom ikke en gang med jule- og bursdagsgaver. Og ja mamma valgte jo ham som far til meg, men de var gift. At hans nye kone ikke ville at han skulle være sammen med meg, og han godtok det, kunne ingen vite den gang.

Om jeg noen gang har vært irritert på mamma pga pappa, så er det fordi hun har forsvart hans oppførsel opp gjennom. Fra mitt ståsted så er det beste du kan gjøre for din datter å være ærlig. Men det er forskjell på å være ærlig og snakke dritt om fyren (selv om han sikkert fortjener det).

[AnonymBruker]

Tror ikke det finnes noe fasitsvar på dette jeg, du kjenner din datter best og vet hva hun tåler.

Jeg har i mange år "beskyttet" barnas far (ja,jeg sier at jeg beskyttet ham) hver gang han gjorde/ikke gjorde ting som såret barna. Helt til eldstejenta slo i bordet og lurte på hvorfor jeg ikke lot de "stille ham til veggs" selv...de hadde jo gjennomskuet ham for lenge siden.

Kanskje du rett og slett skal la jenta spørre faren selv neste gang han sier at hun "bare må spørre", om hvorfor han sier det når han ikke mener det...noen ganger kan det hjelpe også

[AnonymBruker]

Jeg er i noen lunde samme situasjon. Han har samvær, men engasjerer seg lite eller ingen ting. Det fungerer lite tilfredsstillende når de er der og min eldste er svært frustrert. Tidligere forsvarte jeg det meste og pakket det inn. Nå har jeg snudd om og følger henne i hennes bølgedaler. Hun har lov til å være frustrert. Hun har lov til å være lei seg, sint og trist. Jeg vinkler noen ganger hennes utsagt til litt mer realistiske tanker, men jeg er ofte enig med henne. Det har gjort hennes psyke langt sterkere, hun er gladere og hun takler det langt bedre. Vi snakker ikke "dritt" om far, men vi aksepterer situasjonen og sier ofte at "jaja, det blir ikke annerledes. Vi kan håpe, men vi tror faktisk ikke at det blir annerledes". VI prøver å lære oss å leve med situasjonen. Til det beste for alle.

Jeg backer min datter, men hjelper til der jeg kan. Å få henne til å se det fine og gode i noen av situasjonene. Dempe hennes frustrasjoner og hjelpe henne til å ikke svartmale mer enn nødvendig. Prøv,- kanskje hjelper det hos dere også

[lovedrug]

Syns ikke dere kan kalle han en mann jeg,Menn stiller opp for barna sine!

[Carrot]

Jeg tenker at din datter ser sin far veldig dydelig og at det blir feil å skulle "forsvare" han, jeg tror kanskje heller du skal være ærlig og svare henne når hun trenger få ut frustrasjon...

Ja far prioriterer seg og sitt og noe mer kan hun ikke vente seg fra han...

Ikke alle er gode på å være der for andre, noen er bare egoister - og det kan du ikke beskytte henne mot... Derfra til å snakke dritt - eller direkte lyve for å sette han i et bedre lys er det stoe avstander...

[AnonymBruker]

Min mor har aldri til dags dato, sagt ett vondt ord om faren min. Jeg er 31 og har ikke hatt kontakt med ham siden jeg var 13.

Jeg kan skrive en bok om all den dritten den mannen har funnet på. Ikke en gang om jeg tar det opp først, snakker hun dritt om ham.

Men det er som sagt en forskjell på å snakke dritt og å "beskytte" ham.

[AnonymBruker]

Jeg tenker at din datter ser sin far veldig dydelig og at det blir feil å skulle "forsvare" han, jeg tror kanskje heller du skal være ærlig og svare henne når hun trenger få ut frustrasjon...

Ja far prioriterer seg og sitt og noe mer kan hun ikke vente seg fra han...

Ikke alle er gode på å være der for andre, noen er bare egoister - og det kan du ikke beskytte henne mot... Derfra til å snakke dritt - eller direkte lyve for å sette han i et bedre lys er det stoe avstander...

Jeg har aldri snakket dritt om han, men jeg føler jo for å være enig med henne i hennes frustrasjon. Og på den måten føler jeg jo likevel at jeg blir veldig negativ mot han, på samme måte som jeg skulle pratet stygt. Jeg lyver heller aldri for å sette han i godt lys, for dette ser jo jenta mi selv. Hun har sett han i en situasjon, er sint når hun kommer hjem, og jeg må jo si jeg forstår henne. Hun vil ikke at han skal komme i hennes konfirmasjon. Vet ikke helt hvordan vi skal håndtere dette. Hittil har jeg sagt at vi får vente litt med den bestemmelsen, for ting kan skje før vi kommer så langt som til konfirmasjon.

Min mor har aldri til dags dato, sagt ett vondt ord om faren min. Jeg er 31 og har ikke hatt kontakt med ham siden jeg var 13.

Jeg kan skrive en bok om all den dritten den mannen har funnet på. Ikke en gang om jeg tar det opp først, snakker hun dritt om ham.

Men det er som sagt en forskjell på å snakke dritt og å "beskytte" ham.

Hvordan har hun svart deg, når du har snakket til henne om han? Grunnen til at jeg spør, er fordi jeg syntes det er vanskelig. Sier jeg at jeg forstår deg, føler jeg at jeg dermed viser at jeg også syntes han er en dust. Sier jeg at han må få bruke pengene sine til det han vil, tenker jeg at hun føler at jeg ikke tar henne på alvor...

[AnonymBruker]

Stusser litt over at du lar henne holde på med en noe som kreves dyrt utstyr når du ikke har råd. Du får det du har krav på av faren og må tilpasse aktivitene etter økonomien.

Ei venninne av meg klaget på akkurat det samme, men hadde dyre vaner. Faren nekta å betale for dyre merkevarer når man kan få bra ting til en brøkdel av prisen.Det kan jeg godt forstå.

Jeg syns både du og datteren har hengt dere veldig opp i det økonomiske her og ikke at han ikke har samvær. Det er vel heller det dere skulle fokusert på, ikke penger.

[Gjest regine]

Hvorfor skal du være så fryktelig positiv?

Det er fullt mulig å støtte jenta i det hun opplever, uten at du snakker dritt om faren (for det er uansett ikke lurt).

Jeg har en far til mitt barn som er en stor drittsekk. Akkurat det har jeg aldri sagt til barnet, men når ungen er oppgitt fordi far har gjort/sagt det ene eller det andre, ikke stiller opp etc. så har jeg for lenge siden sluttet å bortforklare dette. Jeg kan si ting som at jeg vet ikke hvorfor han gjør slik eller sånn, og jeg sier også at jeg syns faren inimellom tar dumme valg. Og det mener jeg ikke er noe galt - hvorfor skal jeg bidra til et glansbilde av faren som ungen for lenge siden uansett vet er feil?

du skal selvsagt ikke ende med at dere to i fellesskap sitter og rakker ned på far, men samtidig så bør du anerkjenne hennes opplevels og hennes følelser.

[Gjest En mann]

Leser mange tråder her inne ang. det å aldri si noe galt til barnet om andre forelder.

Er jo egentlig helt enig med det.... Men det er et men...

Jeg har en datter, som går på ungdomsskolen.

Hennes far har alltid vært fraværende. Aldri ønsket samvær, noen besøk da hun var liten, men nå ser vi han kun når han leverer jule og bursdagsgave.

Han betaler bidrag, men vil aldri hjelpe til med store ting. Jenta trener mye og trenger dyrt utstyr. Han nekter plent å betale noe. (vi spør pent, og vet vi ikke kan kreve noe, men jenta mi blir så irritert fordi han alltid sier nei. Han skylder på at han ikke har råd)

Min datter (eller vår rettere sagt) ser faren i byen titt og ofte. Da handler han f.eks ferdigpizzaer, og andre unyttige og dyre ting. Hun kommer hjem, og er irritert på han. Jeg prøver å "forvare" han hele tiden, ved å si at han må jo få gjøre som han vil, og så lenge han betaler bidrag, kan ikke vi kreve noe... Men jeg skjønner jo hennes frustrasjon..... Hun vet at jeg ikke kan kjøpe så mye (er uføretrygded etter en bilulykke) og hun ser jo at han gir bare blaffen...

Hvordan skal jeg takle situasjonen?

Er vel flere ting jeg stusser på. Det er alltid flere seider av saken,ikke allrid alle sidene kommer fram.

Her er det framstilt fra den ene siden, davs fra mor og datter. Virker som dere ikke har bodd noe sammen , og var ikke har hatt kontakt med barnet av en eller flere grunner uten at jeg skal forvare dette.

Er pengebidrag som her kommer opp, de en ikke har et forhold til btaler en vanligvis ikke mer enn en er pålagt, det blir som en annen regning.

Sett fra mange sin side så betaler han bidrag, det er ikke alle som gjør. Mulig det er trekk fra lønn ovs. Han har da ikke sluttet å jobbe for å sabotere bidrag heller. Her er da mye positivt sett fra mor og datters side når det gjelder barnebidraget.

At mor er uførerygdet og da sansynligvis har liten inntekt gjør at far betaler mye av undommmens levekostnad som fort er oppe 8000-9000 kr mnd.

Hvis far har full bidragsevne betaler og tjener rundt 400000 og oppover betaler han nok fra ca 4500 kr mnd og opp til ca 6500 kr.

Har det vært mer samvær har det vært mer til barnet uten om bidrag vanligvis, Har det ikke vært et tema og legge fokus på dette?

Bidrag har blitt mindre pga.samvær men større totalt?

Vi må alle tilpasse våre akitiveter etter økonomi, det er ingen selvfølge at skillmissebarn skal få mere til akitivteter enn barn som har foreldre som lever i parforhold.

Er mange foreldre i parfoekold som ikke kan gi barna alt de ønsker av sportsutstyr og annet pga av økonomi.

Hva birdragsiyter bruker penger til har da heller ingen andre noe med, ser han kjøper ditt og datt ovs.dette er lite voksen argumentasjon.

Til TS.om du tenker etter så får du vel det du skal ha i bidrag selv om det er trangt, du er ikke alene om å ha det trangt selv din sitvasjon er som den er.

Det kan føles utrettferdig mange ganger, og spes,når han som er far til barnet ikke stiller opp. Virker som dere bor nærme ovs.når dere oppserverer han slik (pizza ovs).

Da stiller jeg meg spm.hvorfor vil han ikke ha samvær når dere bor nærme. Noe vondt må stikke dypt i hans sinn når han ikke vil ha samvær, tenker det må være en grunn.

Det er da ikke BF som ofte blir unnskyldt ?

Er det ikke de som blir sagt er den skyldige i alle problemer ang.felles barn problematikken ?

[AnonymBruker]

Syns ikke dere kan kalle han en mann jeg,Menn stiller opp for barna sine!

Tull.Ingen av oss vet om historien bak. For alt vi vet så lurte ts til å få barn.

wikipedia: En mann er et kjønnsmodent menneske av hankjønn