Når et forhold brister.

[Gjest Anonymous]

Jeg møtte en gang for lenge siden verdens skjønneste gutt. Første gang jeg så ham så tenkte jeg "å, det hadde vært godt om Han hadde holdt om meg", og følte en inderlig ømhet for denne ukjente gutten jeg antageligvis ikke kom til å møte igjen.

Tilfeldighetene ble til sammentreff og en knapp måned senere var vi kjærester.

Gud hvor vi var forelsket, det var en lang svimlende periode hvor alt var rosenrødt og vi brukte 90% av tiden sammen i sengen...elsket og kjælte med hverandre, bare var nær og snakket, og vi sov så uendelig tett med de samme drømmene.

Sammentreffene ble til skjebne, jeg ble uventet gravid etter bare 6 måneder, vi valgte å beholde barnet og er for alltid bundet sammen på et vis.

Han var en drømmemann og verdens beste pappa. Vi levde i en liten hule av trygghet og stille nærhet, vi elsket hverandre og elsket ofte. Vi hadde hverandre, vi hadde en nydelig tulle med øyne blå, vi var tilfreds.

Han beskyttet meg, og ordnet opp på alle vis.

Så ble jeg gravid igjen, denne gangen var det ønsket, men ikke planlagt.

Store deler av graviditeten måtte han jobbe i en annen del av landet, og jeg var mye alene. Jeg var ensom, og følte meg forlatt...det var en tung tid for oss begge. Han hadde dårlig samvittighet, jeg følte meg mislykket. Men vi elsket hverandre og elsket så ofte vi kunne.

Så ble barnet født, og alt forandret seg.

Han utsatte å hente meg på sykehuset i det lengste, han kritiserte og kjeftet, sendte stikkpiller og bebreidet meg for hans forferdelige liv.

Han behandlet vår (eldste) tulle med jernhånd, og han ville ikke ha noe med den nye lille vesla å gjøre. Han så på meg med forakt, og på barna med irritasjon.

Han hadde utviklet depresjoner, men vil/ville ikke ha hjelp...humøret skiftet fra dag til dag, fra å være verdens beste pappa til en nådeløs tyrann. Fra en innbitt uvenn til en herlig kjæreste.

Men vi elsket hverandre, og elsket jevnlig.

Så begynte han å kjefte på meg, be meg dra til helvete, om å holde kjeft, han sa han ikke orket barna og ikke likte meg.

Han brølte og kritiserte, krevde mer av barna enn det er mulig å forvente, han så/ser på meg med stadig økende forakt, og på barna med glimt av vold i blikket.

Han hater seg selv, og overfører alt på de som han er nærmest. Noen dager er den skjønne følsomme gutten her igjen, eller verdnes beste pappa..men det er sjeldnere og sjeldnere..

Han har sagt at jeg har bare blitt sterkere gjennom årene, mens han har blitt svakere..men jeg vet ikke jeg...

Han får meg til å føle meg så liten, men jeg elsker ham..ikke bare den gode gutten i ham, men også den sårbare mannen. Men det er så vondt å hele tiden få høre hvor mislykket og teit jeg er, og hvordan de fryktelige barna hans har ødelagt livet hans. Barn som er tvers gjennom elskelige små personligheter, som hele tiden søker hans gunst og oppmerksomhet..

Forholdet vårt er på bristepunktet.

Jeg er glad i ham, og vi elsker forsatt, men jeg føler meg mindre og mindre verdt, han svartmaler alt han kommer over..

Han tar ALDRI på meg untatt når vi elsker, og misliker klemmer og trekker seg unna kos. Han snakker aldri til meg untatt når det er for å gi beskjeder eller for å irettesette meg. Han er taus og kald, og jeg er så fryketelig glad i ham...og han sier at han er glad i meg..men han vet ikke om han vil leve sammen med meg mer..bare av og til vi han ha meg her og nær...

Sukk..

[Cassandra]

Kjære anonym!!

Dette er det tristeste innlegge jeg har lest på lenge. Så vondt dere må ha det. Jeg skjønner at det ikke kan være lett å akseptere at den gutten du fallt for er "borte", og at du sikkert håper og håper på at den "nye" skal forsvinne. Men... slik jeg ser det, så har du bare et valg, og det er å forlate ham. Uansett hvor glad du er i ham, så må du tenke på barna dine.

Så lenge han ikke vil ha hjelp med sine problemer, så kan ikke du redde ham. Da må du tenke på å redde deg selv og barna dine. Kanskje gir det ham en vekker? Kanskje vil han da forstå at han trenger hjelp? Ikke vet jeg, men slik du har det nå kan du ikke ha det. Du virker som en sterk person. Kom det vekk før han har tatt fra deg siste rest av verdighet og styrke!!

Tenk på at du skal kunne møte blikkene til dine barn i fremtiden også...

Min mor valgte å bo sammen med en som ikke var snill... for å si det mildt... Og vi barna hennes sitter igjen med en følelse av å ha blitt valgt bort. Ikke gi den følelsen til dine barn!!

STÅ PÅ!! Sikre deg og barna dine er TRYGG fremtid, og en sikker nå tid... en uten kritikk og redsel!!

stor klem fra12

[Gjest Anonymous]

Er fast bruker her.. .men velger å være anonym akkurat nå

Jeg har opplevt mye av det samme, samboeren utviklet en depresjon hvorpå dette gikk utover både ungen og meg.... Etter lang tid med mye snakk som ikke førte til noen ting... tok jeg det vanskelig valget å gå fra ham for å beskytte vår sønn mot oppførselen hans... Det var en veldig vanskelig tid... og tilslutt så jeg ingen vei enn å kontakte advokat for å la alt gå igjennom denne.

I ettertid har han blitt tvunget til å ta ansvar ovenfor sønnen, han fikk et sammenbrudd og fikk til slutt hjelp (enten han ville eller ikke... han skjønte at han måtte ville), og det jeg vil frem til... er av vi i dag, etter flere år fra hverandre, faktisk er i ferd med å utvikle ett nytt forhold hvor han igjen er den fantastiske pappa og samboer han var til å begynne med.

Jeg synes du skal ta hensyn til barna og deg selv... Om han ikke vil ta imot hjelp... må du tenkte på barnas beste først... og vurdere om kanskje brudd er det beste akkurat nå. Du kan være heldig, som meg... at ting kan bli bra igjen... Men du kan også oppleve at han forsvinner mer eller mindre ut av livet ditt....

Jeg har alltid hatt stor tro på magefølelsen og velger å følge den... det bør du også gjøre....

Jeg regner med at du har tenkt lenge på saken... og ta den avgjørelsen du tror er den beste for barna og deg... Ingen kan forlange noe mer av deg

Lykke til uansett hva du gjør!

[Gjest Anonymous]

Tusen takk for svaret Cassandra!

Jeg tenker av og til på å forlate ham, særlig på vonde dager, men på de gode dagene er tanken så altfor vond.

Han har problemer, og jeg vet at han egentlig er veldig glad i barna sine, og at han føler noe for meg.

Når vår lille datter, som nå er i skolealder, sier at "pappa hater meg", og sier at har har et frytelig svart hjerte, så føler jeg at jeg burde pakke sakene, men når hun sitter på fanget hans og han stryker henne over håret og hvisker hemmeligheter i øret hennes så føler jeg at det ikke er rett å splitte familien vår.

Det er ikke bare sort eller bare hvitt, det er litt av hvert..om hverandre.

Han er altså ofte snill, men når han brøler til barna at de er idioter og aldri burde vært født, at det er de som ødelegger livet hans og at de er noen jævler..vel..da hater jeg meg selv for å ikke dra.

Jeg prøver å gi de all den kjærlgigheten jeg makter, og forklare de at pappaen ikke har det så lett med seg selv alltid, og at de ikke må tro noe annet enn at de er noen fantastiske, elskelige barn...

Hadde han aldri vist de kjærlighet så hadde jeg ikke nølt, men han gir de så mye som jeg ikke kan gi de.

Jeg er bare sterk fordi jeg ikke er alene, selv om jeg føler meg ensom..

Og jeg kan ikke gi opp håpet om at det skal lysne igjen..vi har hatt 4-5 TUNGE år, men det kan da ikke vare?

Jeg kan ikke tro at jeg noen gang kan bli så glad i noen som jeg er i ham..og jeg blir matt av tanken på være alene om ansvaret for barna.

Forholdet er nok i ferd med å briste, men jeg klare ikke å gi slipp på håpet på at han skal finne ut av mørket han har stengt seg inne i..at vi kommer oss ut av gjørma.

Uff, dette er ikke lett.

Han har sagt i sinne og frustrasjon til barna at de skal flytte ut med meg mange ganger (uten å snakke med meg om det først) noe som barna absolutt ikke vil. Han klarer ikke å kontrollere seg selv når han er sint, og sier ting han ikke mener, bare for å få ut raseriet sitt. Det er ikke riktig, og det kan ikke unskyldes, men jeg orker ikke gi opp alt riktig enda. Hadde han bare ville tatt i mot hjelp.....

Fortvilet hilsen

lillemor

[Gjest Anonymous]

Tusen takk for svaret Anonym...

Jeg beundrer deg for at du klarte å dra, og er glad på dine vegne for at det har gått så bra og at du har begynt å finne tilbake til barnefaren. Det er godt se at det finnes noen gode utkomme av en så vanskelig situasjon..

Men, jeg føler meg så kraftløs, vet ikke hvor jeg skulle gjort av meg og aner ikke hvordan jeg skulle klart meg økonomisk, praktisk og emosjonelt..

Om jeg bare hadde klart å gi barna det de fortjener alene, men det gjør jeg ikke.

fortvilet hilsen

meg

[Gjest Lottemor]

Kjære anonym....

Søtter innlegge til Cassandra hundre prosent.

Jeg har selv vokst opp som nevt i andre innleg med en far som var agresiv mot min mor og meg.

psyket min mor ned slik at hun klarte ikke annet enn å ta vare på seg selv og lot meg være hjemme med en tyran av en far mens hun var på jobb.

Jeg tok meg av mine brødre og skjermet dem fra det som jeg kunne...

I dag har jeg ingen respekt ovenfor min mor og jeg kan ikke tilgi at hun utsatt meg for det hun gjorde.

Min arndom var et hælvete....

Og no har hun det helt forferdelig for jeg klarer ikke se henne som en mor,men heller som den damen som lot min far ødlegge live mitt...

Tenk på dine barn det er det flotteste du har hær i verden og de kan aldrig ærstattes av noen.

Deres liv og barndom er ikke verdt at du sitter og venter på at faren skal komme tilbake....

Lykketil med valget ditt og husk at det er ikke bare deg du tar et valg for men også to små mennesker til.

klem fra 12

[Gjest Anonymous]

Du sitter rolig og ser på at dine barn blir ødelagt,- - - sakte men sikkert- - - av sin egen far, OG sin mor, fordi du tillater det!

HerreGud, klarer du ikke å se det?????????

Jeg er selv mor. Men jeg har alltid ment OG sagt at: Mødre flest er egoistiske!!!!!!! når det kommer til stykket.........

Hva er viktigst? Dine barn, eller ditt sexliv?

Måtte bare gi deg en liten vekker her.

Men desverre tør jeg ikke håpe på at det hjalp. For det virker på meg som du lever i en drømmeverden av noe som VAR!!!!!!

Vel, det ER ikke lenger slik det VAR. Se NÅ-tiden i hvitøyet, og ta ditt valg på grunnlag av det! Husk: Barna dine har ikke noe valg! Du må velge FOR dem.

Er du virkelig så egoistisk at du velger kun til DIN eller HANS fordel, og ikke barnas??????

Og kan du leve med DET valget?

Da tør jeg ikke å tenke på hva slags forhold du vil oppleve å få med dine barn. Eller hva det valget vil ha å si for deres psykiske helse videre i livet.

Det er skremmende for meg å lese noe slikt.

Hvem tror du egentlig dette er verst for? DEG? HAN? Nei! Feil! Det er barna som lider mest under dette såkalte familieforholdet.

Og som sannsynligvis vil fortsette å lide under det ettersom årene går. For dette sviket vil de nok ikke glemme så lett.

Er du glad i barna dine? Er du en ansvarsfull mor? OK, ta konsekvensen av det- - NÅ!

Og kom ikke med noen unnskyldninger hverken overfor deg selv, eller her i dette forum.

Da vil du kun oppnå å bekrefte sakens kjerne ytterligere.

Håper inderlig at du tar ansvar for barna dine, da viser du dem den største kjærlighet.

Utsett dem ikke for dette.

Mannen her er ikke ditt ansvar.

Kun deg selv og barna. Han er voksen, han vil nok klare seg.

Lykke til med barna og deg!

Dette klarer du!!!!!!!!! Stol på det!