Når "sitt beste" ikke lenger er bra nok

[Gjest Tenåringsmor]

Beklager kaotisk innlegg, men det er kaos inne i meg også på grunn av dette, og når det er kaos inne i meg, blir det kaos det som kommer ut.

Jeg hadde en lang prat med tenåringen min i natt, hun turte ikke sove for da ville hun igjen få mareritt.

Mareritt om å miste alt hun var glad i, om å gå seg vill, døden...

Hun er redd for framtiden. Redd for forandringer. Redd for ikke å gjøre det bra nok på skolen.

Det er ennå 4 mnd til avsluttende eksamen på ungdomsskolen, men allerede føler hun eksamenspresset.

Hun ser skuffelsen i lærernes øyne når hun "bare" har fått en 3-er eller en 4-er på prøvene, hun hører kommentarene fra de samme lærerne, og forstår at å gjøre sitt beste er ikke godt nok, alle skal ha 5-ere og 6-ere i alle fag.

Hun er skoleflink, lærer lett, og går i en klasse med skoleflinke barn, men denne forventningen klarer hun ikke oppfylle.

Jeg forventer at mine barn gjør sitt beste, noe de også vet, jeg forventer ikke toppkarakterer i alle fag.

De har opplevd min glede over en 2-er i et fag eller emne jeg vet de sliter med, og har jobbet hardt med.

Dette vet de!

Men lærernes forventninger teller mer enn mors forventninger i denne sammenhengen, og lærerne gir altså uttrykk for at de forventer toppkarakterer fra alle, i alle fag.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å dempe hennes forventninger til seg selv.

Hvordan overbevise henne om at "sitt beste" er bra nok?

[AnonymBruker]

Vis henne statistikken over gjennomsnittskarakterene på ungdomsskolene i Norge, både landsvis og på enkeltskoler. Dette slås opp i avisene hvert år. Velg ut noen skoler hun har hørt om, og vis hvor lav gjennomsnittskarakteren i for eksempel matematikk og engelsk på de skolene er. Jeg har sett disse, og på flere skoler bikker de ikke engang 3 i gjennomsnitt. Da er det ikke mange som får 6!

For en tenåring som ikke er spesielt skoleflink er følelsen av å være over gjennomsnittet veldig fin. At hun er i en skoleflink klasse burde kanskje være motiverende, men det kan ende opp med å være nedtrykkende og dårlig pedagogikk for de som sliter. Jeg ville påpekt at saken er at hun er i en eksepsjonelt skoleflink klasse, og at det ikke nødvendigvis betyr at de klarer seg bedre enn henne i resten av livet.

Hvis hun fremdeles sliter med tanker om utilstrekkelighet om et par år kan du begynne å lære henne at det handler oftere om å ta riktigere valg og finne det man er god til enn å gjøre det best i alt.

[AnonymBruker]

Har du snakket med henne om hva hun vil bli og sjekket hvilke karakterer hun trenger for å komme inn på den skolen hun ønsker? Kanskje dattera di rett og slett trenger litt virkelighetsorientering om hvilke karakterer hun trenger.

Et annet spørsmål er det hva det betyr å gjøre sitt beste. Er det å gjøre sitt beste å jobbe med skolen en halvtime etter skoletid hver dag? Eller bare et par ganger i uka? Eller er det å jobbe tre timer etter skoletid hver dag? Hun holder på med innspurten nå. Støtt henne, og oppmuntre henne til å virkelig yte sitt beste og konsentrere seg om skolen. Det er heller ikke til hennes beste om du støtter opp om dårlige resultater.

[Gjest VictoriaSecret*]

Jeg var slik selv i mange år, og jeg tror ikke du kan gjøre så mye annet enn å vise (og fortelle) at hun er like verdifull enten hun får 3 eller 5 på eksamen.

Når det gjelder angsten, ville jeg prøvd å snakke rasjonelt med henne. Si at du forstår at hun gruer seg, men at hun er flink, og at det helt sikkert vil gå kjempefint. Forklar også at å grue seg bare stjeler negativ energi. Det som skjer om 4 måneder kan hun ikke gjøre noe med idag. Den beste måten hun kan forberede seg på, er ved å ikke la slike ting plage henne, og konsentrere seg om en dag av gangen. Dette hjalp iallfall for meg.

Er det forresten mulig å spørre læreren om hun kan få se eksempler på tidligere eksamensoppgaver? 10.klassinger har jo eksamen for første gang, så mange vet ikke en gang hva det går ut på. Jeg tror mye av angsten kan dempes ved at hun får se tidligere eksamensoppgaver. Da ser hun med egne øyne at oppsettet er det samme som på tentamen og vanlige prøver. Det pleier å hjelpe meg iallfall.

[AnonymBruker]

Jeg har vært sånn selv, og har en yngre slektning som fortsatt sliter med det som student, selv om vedkommende gjør det bra på hver bidige eksamen. Jeg vet egentlig ikke helt hva man kan gjøre, men synes du har fått noen gode innspill. En ting jeg tenker på er at det går an å vise henne at det er andre ting i livet som betyr vel så mye som skoleprestasjoner. I den alderen er skolen kanskje "hele livet", mens egenskaper man har utenom bare er biting. Det går kanskje an å prioritere slike sider litt mer... jeg tror i hvert fall det er noe jeg selv hadde hatt godt av i den alderen, riktignok hadde jeg interesser som tok endel tid og som foreldrene mine støttet opp om, men f eks tid man bruker sammen som familie og tilbakemeldinger på at man virkelig er en bra person osv kan nok være viktige. For min egen del slet jeg også med at foreldren mine hadde nokså dårlig selvtillit, særlig mamma, så uansett hva de av og til ga av komplimenter og slikt, så klarte jeg ikke å tro på dem eller forholde meg til at noe var riktigere enn noe annet.